Da jeg gikk på ungdomsskolen, fattet jeg en større interesse for å lage egne ting. Vel har min barndom alltid vært preget av kreativitet, musikk, tegning, maling, håndarbeid etc. Men da jeg begynte på ungdomsskolen kom også musikken inn på en annen måte. I musikktimene hadde jeg Kurt Samuelsen, en mann som kan å få ungdommers potensiale opp og frem. Han lærte meg virkelig å knekke koden som pianoet var. Kulturskolens få pianotimer lærte meg å tyde notebildet, Kurt lærte meg besifring, noe jeg har hatt stor glede av.
På ungdomsskolen begynte jeg også i band sammen med noen gutter som var litt eldre enn meg. Vi øvde på klubben i Kroken, jeg spilte piano og sang, Hasse spilte gitar og sang, og Hans spilte trommer. Jeg klarer ikke å huske om vi var flere (Hans, du får korrigere meg her).
Det var ei moro tid, det. Jeg tror til og med vi hadde noen opptredener, dog kan jeg hverken huske når eller hvor. Men det jeg husker var at på et eller annet tidspunkt skrev jeg min første sang, Nothing More:
I dag har jeg fått vite at Hasse døde i 2005. Han ble 24 år gammel.Ikke hadde jeg trodd at det skulle gå så inn på meg. Men med budskapet strømmer minnene til overflaten. Og tårene triller. Jeg husker vi øvde innerst på ungdomsklubben i Kroken. Jeg husker jeg og Hasse snakket om masse, masse rart. Han gjorde stort inntrykk på meg. Han virket så voksen. Så vis. Jeg var kraftig begeistret. I etterkant har jeg undret meg på om jeg virkelig var forelsket eller ikke. Jeg vet ikke. Jeg var fascinert. Begeistret. Så opp til ham, han var jo to år eldre enn meg. Jo, kanskje jeg var forelsket. Jeg tror jeg måtte ha vært det. Han hadde så klare øyne. Så levende, dype øyne. Og et furet smil i et silkehvitt ansikt. Så min første sang ble om ham og til ham. Uten at jeg selvfølgelig sa det til ham. Eller til noen andre for den saks skyld. Alt var på avstand. Men vi hadde bandet!
Og nå, når jeg spiller sangen, så får teksten en dobbelt betydning, som om ungjenta fra 1996 var profetisk anlagt:
I didn’t hear the words you said
I just saw your smile
Your blue eyes
Your tender lips
That was all
Nothing more
I felt your skin against my cheek
Your soft fingertips
Your bright hair
Your tender lips
That was all
Nothing more
Am I ever gonna see you again?
Am I ever gonna feel your soft breath near me?
When are you coming back?
When are you coming back?
When?
I felt the emptiness you gave
I feel lonesome now
Your blue eyes
Your tender lips
That was all
Nothing more
In memoriam Hasse. Jeg skal huske.
