Effata! Lukk deg opp!

Det står skrevet i 1. Samuelsbok kapittel 3, vers 1-10:

Gutten Samuel gjorde nå tjeneste for Herren, og Eli hadde tilsyn med ham. I de dager kom det sjelden ord fra Herren, og av syner var det få. Så var det en gang Eli lå inne på rommet sitt. Øynene hans hadde begynt å svekkes, så han ikke kunne se godt. Guds lampe var ennå ikke sloknet, og Samuel lå i Herrens tempel, der Guds paktkiste stod Da ropte Herren på Samuel. Han svarte: «Ja, her er jeg,» og løp inn til Eli og sa: «Her er jeg; du ropte på meg.» Men Eli sa: «Nei, jeg ropte ikke på deg. Gå og legg deg igjen!» Så gikk han og la seg. Da ropte Herren en gang til: «Samuel!» Og Samuel stod opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Men Eli svarte: «Nei, jeg ropte ikke, gutten min. Gå tilbake og legg deg!» Samuel kjente ikke Herren, for Herrens ord var ennå ikke blitt åpenbart for ham. Så ropte Herren for tredje gang på Samuel. Han stod opp og gikk inn til Eli. «Her er jeg,» sa han; «du ropte på meg.» Da skjønte Eli at det var Herren som ropte på gutten. Derfor sa han til Samuel: «Gå og legg deg! Og hvis han roper på deg igjen, skal du svare: Tal, Herre, din tjener hører!» Så gikk Samuel og la seg på plassen sin.

Da kom Herren og stilte seg foran ham. Han ropte som før: «Samuel, Samuel!» Og Samuel svarte: «Tal, din tjener hører!»

Det står skrevet i Paulus’ andre brev til menigheten i Korint i det 3 kapittel, vers 4-6:

Denne tilliten har vi til Gud ved Kristus. Vi er jo ikke selv i stand til å tenke ut noe på egen hånd. Det er Gud som gjør oss i stand til det, han som også gjorde oss til tjenere for en ny pakt som ikke bygger på bokstav, men på Ånd. For bokstaven slår i hjel, men Ånden gjør levende.

Slik lyder Herrens ord

Det står skrevet i Markusevangeliet i det 7. kapittel vers 31-37:

Siden forlot han Tyros-området igjen. Han tok veien om Sidon og dro mot Galileasjøen gjennom Dekapolis-landet. De førte til ham en mann som var døv og hadde vondt for å tale, og de ba ham legge hendene på ham. Jesus tok ham med seg bort fra mengden. Han stakk fingrene i ørene hans, tok spytt og berørte tungen hans. Så løftet han blikket mot himmelen, sukket og sa til ham: «Effata!» – det betyr: «Lukk deg opp!» Straks ble ørene hans åpnet, båndet som bandt tungen hans, ble løst, og han snakket rent. Jesus forbød dem å fortelle dette til noen. Men jo mer han forbød det, dess mer gjorde de det kjent. Folk var overveldet og forundret og sa: «Alt han har gjort, er godt. Han får døve til å høre og stumme til å tale.»

Slik lyder Herrens ord.

Lukk deg opp!

Det er mange ting som er lukket og låst. Vi møter på lukkede og låste ting alle sammen.

Butikkdøra

Ytterdøra

Hjertedøra

Vennedøra

Gjennom et langt liv vil man alltid møte på noe som er lukket. Og innimellom er det vi selv som er lukket og låst. Kanskje med flere kjettinger og låser enn vi selv kjenner.

Samuel var en slik mann. Han var lukket og låst fordi han ikke visste bedre. Han skjønte ikke hvem som banket på, og det gjorde ham redd og forutinntatt. Han trodde det var Elia som ropte. Men det var Gud. Først når Elia sa til Samuel at det var Gud som ropte på ham, først da visste han å svare. Visste han å lukke seg opp.

Mannen som møtte Jesus i Dekapolis-landet var lukket på en annen måte. Kroppen hadde låst seg. Ikke kunne han høre og vanskelig hadde han for å snakke.  Men Jesus låste ham opp! Jesus helbredet mannen og mannens øre ble åpnet og munnen låst opp slik at han kunne høre klart og snakke rent.  Og på samme tid så åpnet også Jesus opp hjertene til de som var vitne til dette sil at de så hvor mye godt Jesus kunne gjøre. Ja, hjertene ble så åpne at de ikke klarte tie om det som hadde skjedd, enda Jesus hadde bedt dem om ikke å fortelle noe til noen.

Det er ikke ofte man får mulighet til å være vitne til noe slikt. Helbredelsesundre er ikke hverdagskost i dag. Det er kanskje heller ikke direkte tale fra Gud slik Samuel opplevde. I dag har vi en gudegitt legevitenskap som helbreder. Og vi har forkynnere som tolker Bibelens ord. Men innimellom, så skjer det ting som åpner våre hjerter. Som lukker oss opp slik at vi hører bedre og snakker renere.

Sommeren vi har vært igjennom har vært en slik nøkkel. I alle fall for meg. 11. september for ti år siden var også en slik nøkkel. Første gang jeg leste det dobbelte kjærlighetsbud var en slik nøkkel.

Jeg vet ikke med dere, men jeg lytter på en annen måte enn før. Og jeg snakker på en annen måte enn før. I alle fall litt annerledes. Innimellom hører jeg kun det jeg vil høre. Noen ganger hører jeg det jeg ikke vil høre. Og noen ganger hører jeg ikke i det hele tatt.

Blind

Døv

Stum

Det er kanskje lett å la tankene falle til egne handikap, sykdommer og skavanker i møte med en slik fortelling som da Jesus helbredet mannen i Dekapolis-landet. Slike ting er så lette å ta tak i. Men heller blind og døv og et helt menneske enn et menneske som hører og ser uten at hjertet er åpent.

Heller lam og full av varme og kjærlighet enn et menneske med fordommens bøker i hånden, løpende etter alle som ikke er som oss.

Heller krokrygget og nær enn oppreist og arrogant med nesen i sky.

Heller uten tale og med et blikk festet i hjertet enn full at hatefulle ord som vrenger hjertet inn ut.

Som oftest trenger vi å bli presentert for en nøkkel for å kunne åpne oss mot hverandre og mot Gud. Nettopp dette er det Paulus snakker om da han snakker om Den hellige ånd som gjør levende.

Det intet øye så og intet øre hørte,
           det som ikke kom opp i noe menneskehjerte,
           det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham,
det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd. For Ånden utforsker alle ting, også dybdene i Gud.  Hvem andre enn menneskets egen ånd vet hva som bor i et menneske? Slik vet heller ingen annen enn Guds Ånd hva som bor i Gud.  – 1. Kor 2:9-11 –

Ved Guds hjelp kan våre øyne, våre øre, vår munn låses opp. Og hjertedøra vår stå på vidt gap mot vår neste. Fylt av ånd kan vi låse opp andres hjerter. Slik Jesus gjorde det. Litt borte fra den store folkemengden. I stillhet, ikke i full offentlighet med korps og fanfarer. For det gagner ingen å bidra til brød og sirkus. Det holder med å bidra til brød. Som Paulus sier:

Begynner vi nå igjen å anbefale oss selv? Trenger vel vi anbefalingsbrev fra dere eller til dere, slik som visse andre?  Nei, dere er selv vårt anbefalingsbrev, skrevet i våre hjerter, kjent og lest av alle mennesker.  For dere viser at dere er Kristi brev, blitt til ved vår tjeneste. Det er ikke skrevet med blekk, men med den levende Guds Ånd, ikke på steintavler, men i hjerter, på tavler av kjøtt og blod. – 2. Kor 3:1-3 –

Og hva er så skrevet der? Jo evangeliet om Jesus Kristus, Guds Sønn vår Frelser. Og de to store bud: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’  – Matt 22:35-40 –

Effata! Lukk deg opp!