Luke åtte | Å miste noen

Å miste noen av de man har kjær er vanskelig. Vi som mennesker knytter oss til andre mennesker gjennom sterke bånd som vi ikke plutselig kan gi slipp på når mennesker forsvinner. Båndene er der ennå. Kanskje man kan ligne det med det å miste en del av seg selv rent kroppslig. Rent fysisk. En finger for eksempel. I lang tid etter, vil man kjenne fingeren der, til tross for at den er borte. Det er ei enkel sammenligning. Og langt fra ei god ei. For de båndene vi har mellom oss som mennesker er sterke og de rives ikke av selv om mennesker dør. I noen tilfeller kanskje disse båndene blir enda sterkere. Det er bånd vi skal ta vare på. Og verne om. For de vitner om kjærligheten som står igjen. Ære være for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Det handler om å få verktøy til å kunne gå videre med små skritt. Det handler om å bygge opp, sakte men sikkert. Det handler om å tro. På seg selv og på de rundt en. Og å tro på at man kan hente styrke fra gudstro og fra kirkens fellesskap.

Jeg tror på en Gud som er kjærlighet. En Gud som er med oss alltid, som beskytter oss og som støtter oss når vi har det vondt. Døden er meningsløs. Totalt meningsløs. Der finnes ingen mening med hvorfor akkurat vi skal berøres og hvorfor akkurat vi skal miste. Vi har ikke råd til å miste, aldri. Det eneste vi vet er at døden er en del av livet. Uten døden kunne ikke livet vært og uten livet kunne ikke døden vært. Og gjennom å miste noen åpnes ei følelsesmessig dør inn til det vakre livet er. Det kunne ha vært oss. Men vi lever. Og vi skal leve.

Jeg tror på en Gud som er kjærlighet. En Gud som elsker oss for akkurat den vi er, uansett hva galt vi har gjort og hvilke problemer vi har. Men når man er langt nede kan det være vanskelig å forstå. Men det er da man kan legge hånden på brystet, like over hjertet og si til seg selv: Jeg er elsket. Innerst inne, innerst inne ved hjerteroten vil du kjenne det. Prøv. Legg hånden på brystet og si: Jeg er elsket. I dens stille grunn, i dens dype bunn, gjemmes livets edelsten. Det er vakkert sagt om kjærligheten. Og det stemmer. Med handa på hjertet kan man kjenne der innerst inne at den vakre kjærligheten ligger og ulmer og tar vare på oss.

Kjærlighet fra Gud
springer like ut
som en kilde klar og ren.

Det handler om tro på seg selv. Tro på de rundt en. Og tro på Gud som beskytter, som livgiver og som befrier.

Det handler om håp. Håp for et liv som stabler seg på bena, håp for å kunne møte de man har mistet igjen en gang, håp om å kunne gå videre skritt for skritt.

Og det handler om kjærlighet. Kjærligheten som gjennomstrømmer alt og som legger seg i hjertene våre og holder oss faste i fellesskap med hverandre og i fellesskap med gud.

Vi er elsket. Vi elsker. Vi er elsket, dypt og inderlig.

Innimellom står verden på vent. Byen står på vent. Alt står på vent i et middelpunkt mellom død og liv. Mellom sorg og glede. .

I dag kan vi få lov til å sette verden litt på vent, sammen her inne i luke nummer åtte. Vi kan sitte foran pc-skjermen eller på mobilen på bussen og bare være til. Være tilstede. Bare tenke: JEG ER TIL. Jeg er skapt. Jeg er elsket. Jeg er her og nå. Og forsiktig reiser vi oss og over tid går vi videre.

Så blir de stående disse tre; tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

”Jeg løfter mine øyne opp mot fjellene, hvor skal min hjelp komme fra? Min hjelp kommer fra Herren, han som skapte himmel og jord. Herren skal bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid.” kan vi lese i Bibelen.

Fra nå og til evig tid. Evighetsperspektivet er godt å ha med seg. Vi er ikke alene nå og vi kommer heller aldri til å bli alene. Nå har vi familie, venner og bekjente rundt oss. Vi har mennesker rundt oss på arbeidsplassen og når vi kommer hjem. Og vi har en Gud som ser oss, som har omtanke for oss og som er der når vi trenger Gud. Og når vi dør, den dagen vi dør, og måtte det bli lenge til, så er Gud der og tar hånd om oss. Gud lyser vei og tar imot oss.

God åttende desember.

Aldri er vi alene.

3 thoughts on “Luke åtte | Å miste noen

  1. Kjære Gulldokka <3. Ordan dine driv tåra fræm i øyan mine, sætte sinnstemninga førr dagen. Sorga, savne, hjælpeløsheta, følelsen av å være frarøva en skatt. En skatt, en del av dæ sjøl…..Når alt e vanskeli, ikke bare se opp på fjellan. Klatre opp å rop ut, hyl høyt , fortell universet kor fælt du har d. Utn å måtte lægge band på dæ sjøl, utn å måtte ta hensyn til ka andre føle og mene. Rop tel du e slitn i kroppen og sår i halsn…. Kjenn på ordan: Du e aldri aleina. Æ kjenne æ e aldri aleina.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.