Fastekalender, dag 29 | Å oppdage den store gleden

Dette er manuskript til min undervisningtime på PKU. Og danner rammen for en liten bloggtørke. Og twittertørke. For jeg har nå torsdag og fredag igjen her i Bergen. Så bærer det helgen til Oslo (og der blir ikke internett prioritert), før Kirkenes hilser meg velkommen hjem på mandag kveld. Og der har jeg ikke vært siden jeg forlot 6. januar.

Undervisningen er et konglomerat av noe av det jeg har lært og noe av det jeg kunne fra før som har fått overføringsverdi. Noe av dette er sangteknikk. Det som omhandler pust er ren sangteknikk, men er skrevet på en slik måte at det kanskje er litt vanskelig å forstå. Det må jeg bare beklage. Men dere skjønner sikkert poenget uansett.

Ønsker dere ei god helg!

Å oppdage den store gleden

Av og til kommer man inn i perioder hvor man opplever ensomhet, føler seg tom, kjenner seg slengt ut i et gjallende univers (…) I det ytre liv ruller alt som vanlig, man skratter og ler, leker og trives. Så, midt i alt det vanlige, stryker et pust av ubegripelig vemod forbi.

Akkurat der var jeg da klokken slo 00:01, 01.01.2012. og slik begynner Wikströms bok Det blendende mørket – å oppdage den store gleden.

Jeg kom til PKU, relativt nedtrykt, og med et sterkt ønske om å arbeide med meg selv, mitt eget vemod, min egen flinkhet og mine redsler, i håp om å bli et litt helere menneske. Så 9. januar begynte en tre måneders ferd. En ferd, som i dag jeg kan finne klangbunn for i Wikströms underoverskrift ’å finne den store gleden’. Jeg har gått et stykke vei. Sammen med dere og for meg selv. Sammen med Gud. Timen i dag blir et lite innblikk i noe av det jeg hadde med meg i bagasjen som har fått ny mening og noe av det jeg har lært i disse tre månedene. Håpet er at jeg kan bidra til en utvidelse av horisonten også for dere. Men først må vi finne et kjernepunkt i oss selv. For oss selv. Da må vi opp og stå.

Å puste

– hvor er du nå? (pust, ståstilling, anspenthet, knær)
– løs opp kroppen (sirkler, opprull, strekk, knær)
– finn senter (p-t-k, hundepust)
– puste ned i magen, ikke oppe i brystkassen
– konservere (sakte ut, slippe inn)
– hvor er du nå? (pust, ståstilling, anspenthet, knær)
– sittestilling (rom for dyp pust, pust når sittende)

Wikströms bok er todelt, første del er praktisk innrettet med et utvalg av grunnlegende råd fra den kristne sjelesorglitteraturen. Den andre delen er en teoretisk fordypning i teologi og psykologi og gir et lite veikart for slike som oss, som vandrer i selesorgens landskap.

I tillegg til Wikström har jeg, som dere vet, lest Bent Falks Å være der du er, i tillegg til enneagramslitteratur. Sammen har de gitt meg, som Anna sier, teori til de tankene jeg har gjort meg. I denne sammenheng om meg selv og om samtalen.

Jeg har iboende egenskaper og en personlighet som finner god klangbunn i enneagrammets firer; melankolikeren, romantikeren, kunstneren. Som søker etter mening og etter å forstå seg selv ut fra andre. I kontakt med følelser (som skifter) for å bygge identitet (som da også skifter..). Så da jeg leste Wikströms innledning, slo den meg midt i magen.

Og som Falk sier (fritt fortolket), for å kunne være tilstede og stå til rådighet for en annen, så må du først vite hvor du selv er – for en annen som det mennesket du selv er.

Et menneske endrer seg – ikke når det prøver å bli som det ikke er, men når det blir som det er.

Det er firerens store utfordring. Min utfordring. Realitetsorienteringen. Det å lete i deg selv for slik å finne sitt sentrum. Der jeg er.

Der er noen sitater fra Wikström som har lært meg noe om realitetsorientering:

Når alle forsøk på å ”nå livets mening”, ”bli god” eller ”realisere seg selv” ikke har lykkes, kommer det en skuffelse over at alle våre storstilte planer bare er et vindpust i verdensrommet sett fra evighetens synsvinkel.

Kan hende er det først en skuffelse. Pappa sier ofte til meg: ”ingen er uerstattelige. Og ingen vil takke deg for den ekstra innsatsen du legger i ditt arbeid. Som kanskje gjør at du møter veggen.” Det er befriende. Vi utretter vårt liv og vårt arbeid i et stort, stort Skaperverk – den største av Guds masker – og vi møter Gud i alle mennesker i alle relasjoner. Å være nær Gud er ikke å krampaktig klynge seg til aftenbønnen, men å leve nært i de små øyeblikkene. Med fokus på den andre, her og nå, i stedet for på planene neste uke. – jeg sier ikke at en ikke skal legge planer, men at en med jevne mellomrom bør minne seg selv på nærheten. At Gud er nær. Og at alle våre storstilte planer bare er et vindpust i verdensrommet sett fra evighetens synsvinkel.

Da jeg jobbet i Nordkapp, hadde jeg en av mine sterkeste gudsopplevelser. Jeg kom første gang over det golde Finnmarksfjellet, på et stykke svingete, smal vei i retning Gjesvær og Barentshavet. Høstfarget berg på alle kanter, skyfri himmel og sol. Plutselig åpner berget seg og veien heller nedover. Ut mot et storslått, blikkstille hav med fuglefjell kastet ut i vannet og ei lita fiskerbygd på en landtunge ut i vannspeilet. Bilen ble satt i fri, sakte gikk ferden, som en liten puslespillbrikke i et uendelig, gudeskapt og gudegitt puslespill. Den dag i dag takker jeg for det glimtet av Gud.

Denne lavmælte, men inderlige glede over liv, vennskap og natur finnes i Johann Arndts hyllest til skaperverket og Frans’ sanger til solen og fuglene. Den veller frem i lovsanger til naturen i kirkens liturgi. Den er en konsekvens av at mennesket vet at det er skapt, vet at livet er en stadig gave (…) Innsikten i at livet er et ”gudslån”, fører ikke til svartsyn eller pessimisme, men til realisme.

Puster du riktig?
Sitter du godt?
Har du fokus?

La oss da dykke inn i noen små punkter mot deg jeg kaller langsomhet – nærhet – ro – tilstedeværelse. Å være der du er for slik å se den andre.

Pusten

Vi har allerede arbeidet litt med pust. Det å finne et kjernepunkt i seg selv, rent kroppslig, er å finne en fysisk balanse som fokus og sinn kan hvile på. Før du går inn til samtale: pust, løs opp knærne, finn den dype pusten som når helt ned. Roen kommer som et resultat.

Eller underveis i en samtale, eller en stresset situasjon. Rett deg opp. Pust. Ned i magen. Aktiver hele kroppen. Finn senter. Og ro.

Det ugjorte

Vi lever i en verden der perfeksjonisme, produktivitet og engasjement er opphøyet. Mange av oss er stadig underveis, fra et møte til et annet, fra prosjekt til prosjekt. Mange av oss har glemt stillheten og roen som kan finnes i morgenandaktens stille bønn, i regnet som drypper på post i skogen, nærværet i messens orgelbrus eller konfirmantenes latter i pausen. Vi legger ikke merke til det, fordi vi allerede har forflyttet oss til neste post. Vi har allerede neste gjøremål i fokus. ”Skal bare”, sier Albert Åberg. Og Wikström forklarer:

Tranströmer uttrykker en evangelisk sannhet med sin knappe stil: ”Du blir aldri ferdig, og det er som det skal.” Mennesket må derfor si til seg selv: ”Jeg vil gå i en annen retning!” Og så gjøre det. Det hektiske jaget kan i noen minutter hver dag, kanskje en halvtime hver uke, erstattes av trening i å være absolutt nærværende og mottagende. I kirkens historie kalles dette andaktsstunder. Jeg har valgt å kalle dette langsomhetens kultur (…) En forutsetning for det indre livs helse er altså å gjenerobre langsomhetens kultur.

Og i bunn og grunn er det kanskje ikke så vanskelig å få til?
På en måte så er det tungt å gi slipp på alt fra gamle mønstre til energigivende prosjekter. Noe må kanskje forsakes. Og kanskje da, mest av alt begjæret. Begjæret om å lykkes. Begjæret etter å være flink pike. Gi beng i å lese ut Gelius’ bok Sex i bibelen når den uansett ikke gir deg annet en ekle affekter. Slippe trangen til å påta seg ansvar for andres handlinger, ønsker og drømmer. Etter å være i hjelp.

For slik å kunne bli til hjelp.

Og rydde. I livet. I en selv. I stedet for å la sideblikket ta bort hovedfokus fra veien der du kjører.

Det finnes en frihetens indre sone som man aktivt kan lære seg å utvide (…) Du må gjøre en rolig og kontinuerlig gjennomgang av de ting som du synes du trenger for ditt arbeid og livets opphold, slik at du etter hvert kan utelukke det som ikke er viktig, men til hinder.

Lin Yutang sa: Mange ganger kan det være like bra å forlate ting ugjort som å gjøre dem ferdig.

Og andre ting – andre ting er det viktig å gjøre ferdig for slik å finne ro til å være der du er. Kombinert med en pusteøvelse.

Sitter du godt?
Puster du med hele deg?
Hvor er ditt fokus akkurat nå?

Det finnes en larm som bare kan overdøves av stillhet.

Den store gaven

Wikström snakker om å elske livet mer enn dets mening.

Kanskje det mest høres ut som, og forstås som et ideal. Idealer er noe å strekke seg etter. Likevel – i utsagnet ligger det en frihet – ikke resignasjon: der det finnes et motsetningsforhold mellom jag (både personlig og samfunnsmessig) og visdom/kunnskap/tilstedeværelse, så er dette motsetningsforholdet ikke tilstede mellom engasjement og visdom/kunnskap/tilstedeværelse. Det er en forskjell mellom å jage uhemmet etter å forstå alt og det å engasjert lære alt det som livet kan gi oss i våre møter med Skaperverket. Martin Luther sier det: selv om Kristus skulle komme tilbake i morgen, ville jeg plantet mitt epletre i dag.

Hver dag er en gave. Dog er det ikke alle gaver vi takker like mye for, har jeg ofte sagt. I det ligger det en hellighet som Wikström setter ord på:

Det lyder i naturen og det menneskelige møtet en ”tone” det gjelder å være oppmerksom på. Skaperverket og omsorgen mellom mennesker utgjør et brohode eller en formidler til den guddommelige verden (…) Det finnes ngen grense mellom hellig og profant. Hver dag er for mennesket en helligdag, arbeidet er en bønn og bønnen er arbeid (…) Samtidig møter man i naturen og i kjørligheten ikke bare en upersonlig energi. Nei, det finnes et guddommelig Du, en tiltale.

Denne tiltalen er et guddommelig Du som trekker i oss og kaller på oss. Det kaller på oss og sier: se medmennesket.

Hjelp

Henger du med?
Puster du dypt nok?
Hvor er du, akkurat nå?

Den tomhet som iblant vi mennesker erfarer kommer fra et sted, sier Wikström. Det kommer fra den ’gudsgnisten’ som er i oss og kaller på oss. Som får oss til å lengte etter det som er større enn oss. Som har skapt oss.

Om du vil møte Gud, så begynn i den ytre verden (…) Livet i Kristi etterfølgelse kan aldri gå utenfor kjærligheten og oppreisningen av høyst konkrete mennesker i din umiddelbare nærhet.

For Guds masker er uendelige. Gi så skal du få. For:

(…) skjult under enkelhetens kappe og i hverdagslivets tristesse er det engler i din nærhet.

I dette ligger det Wikström kaller vennskapets sakrament, der Kristi etterfølgelse leder til omsorg for vår neste.

Så hvor bringer dette oss? Et stykke vei. Sammen. Mot langsomhet – ro – nærhet – tilstedeværelse. Wikström beskriver den kristnes langsomme vei mot vandringen i Kristus. Jeg oppfatter denne som faser i et liv som preges både av nattlige og daglige vandringer – noen veibiter er lyse og noen mørke.

Og hver dag er en gave. Uansett. Det har jeg kun begynt å ane betydningen av.

Falk snakker om å være der du er. Wikström om å oppdage den store gleden. Og fro meg blir dette å finne den sunne realismen som bevarer undringen over livet, langsomheten i hverdagen og nærheten i de små øyeblikkene.

Noe som fører meg tilbake til begynnelsen. Wikström snakker om bønn og meditasjon. Om å finne en personlig leveregel du kan sentrere ditt liv omkring. Om å stanse tiden i noen minutter av din hektiske hverdag.

Å våge stillheten.

Det kan vi finne, rent kroppslig, i en sangteknisk pusteøvelse. Sentrum i kropp. Ro – nærhet – tilstedeværelse i sinn.

Carpe Diem. Age quod agis.
Grip dagen. Gjrø det du gjør, helt nærværende.
Hver dag.
En gave.
Fra Gud.

I det ligger den store gleden for meg.

One thought on “Fastekalender, dag 29 | Å oppdage den store gleden

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.