Fastekalender, dag 42 | En Davidssalme


Sal 22,1-20

1 Til korlederen. Etter «Morgenrødens hind». En salme av David. 
2 Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?
Hvorfor er du så langt borte
når jeg trenger hjelp og skriker ut min nød? 
3 Min Gud, jeg roper om dagen, men du svarer ikke,
jeg roper om natten og får ikke ro. 
4 Men du er Den hellige,
som troner over Israels lovsang. 
5 Til deg satte fedrene sin lit,
de stolte på deg, og du fridde dem ut. 
6 De ropte til deg og ble reddet,
de stolte på deg og ble ikke til skamme. 
7 Men jeg er en mark og ikke en mann,
spottet av mennesker, foraktet av folk. 
8 Alle som ser meg, håner meg,
vrenger leppene og rister på hodet: 
9 «Han har overgitt seg til Herren,
la ham fri ham ut og redde ham,
siden han har glede i ham!» 
10 Du dro meg fram fra mors liv,
du gjorde meg trygg ved hennes bryst. 
11 Fra jeg ble født, er jeg kastet på deg,
fra mors liv er du min Gud. 
12 Vær ikke langt fra meg,
for nøden er nær,
og det er ingen som hjelper. 
13 Store okser samler seg om meg,
stuter fra Basan flokker seg rundt meg. 
14 De sperrer opp gapet mot meg
lik en løve som brøler og river i stykker. 
15 Jeg renner bort som vann,
alle mine bein er løsnet.
Hjertet er som voks, det smelter i meg. 
16 Munnen er tørr som et potteskår,
tungen er klistret til ganen.
Du legger meg ned i dødens støv. 
17 Hunder samler seg om meg,
en flokk av voldsmenn omringer meg.
De gjennomborer mine hender og føtter. 
18 Hvert bein i kroppen kan jeg telle.
De stirrer, de ser på meg. 
19 De deler klærne mine mellom seg
og kaster lodd om kappen.
20 Men du, Herre, vær ikke langt borte,
min styrke, skynd deg og hjelp meg!

 Dagens spørsmål:

Hvem søker du til når livet er som tyngst?

2 thoughts on “Fastekalender, dag 42 | En Davidssalme

  1. Og hvem søker man til når livet er på det beste?- Burde det være den samme?Er det Gud som er langt borte, eller er det vi som holder avstand? Og hvem er ansvarlig for det?(Sorry, kan ikke la være å lure på ting!)Takk for bloggen din!

  2. I mitt hode burde det være den samme. Vi er så alt for flinke til å 'glemme' å takke. Og så er så mange av oss opplært til å takke for alt det vonde også. Skal man takke for det?Eller skal man ikke?Er ikke Gud der nettopp for å kunne bli ropt til i all vår nød også?Traff ei sterk kvinne en gang. Hun hadde mye i sitt liv som var vondt.Hun bar på mye sorg.Og så sa hun til meg: "Jesus er så langt borte. Han er så langt borte fra meg."Så var det stille lenge. Så fortsatte hun: "Men jeg vet han vet om meg."Noen ganger er det vi som holder avstand. Kanskje er det som oftest vi som 'fjerner' oss fra Gud. Heller enn at Gud holder seg borte fra oss. Likevel kan jeg ikke glemme Kristi ord på korset – ord som gjenspeiler Davids ord: "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"Hadde Gud forlatt sin sønn? Eller hadde Jesus en opplevelse av å være helt og totalt alene? Så blendet av alt det som hendte at han ikke maktet se Gud?Åh, er mye vi kan lure på. Og heldige er vi som kan lure på det sammen!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.