Et forsøk på et referat

– fra den store sauesøndagen.

La meg begynne med å si: jeg har ikke konsesjon for gårdsdrift og sauehold. Og ja, jeg glemte å ta bilder.

De manusløse prekenene kan bikke begge veier. Denne søndagen ble ikke den store akademisk-teologiske utlegningen. Ei heller var det mitt formål, siden jeg hadde tre barnedåp og visste at der kom til å komme mange barn.

Så jeg la meg på en barnevennlig, litt mer pedagogisk linje.

Gudstjenesteforberedelsene begynte allerede tidlig i uken med følgende statusmeldinger på facebook:

“Kem her i Kirkenes (og omegn) e i besittelse av saueskinn som æ kan låne til søndag..? Skal dekorere kirka til den store Hyrde/saue-søndagen!” 

Og

“Vel møtt til gudstjeneste på den store Hyrdesøndagen! Her blir det sauer og gjetere og beite for alle! Og i tillegg blir det elementer fra gudstjenesteutvalgets arbeid med ny lokal grunnordning for søndagsgudstjenesten.  

Hvor: Kirkenes kirke
Når: søndag 22. april kl. 11:00 

Og dere som har tenkt dere i Kirkenes kirke – hvis dere har, så ta med saueskinnene hjemmefra! Både de røde og hvite og sorte, de slitte og de nye! 

God søndag!” 

Og sist, men ikke minst:

“Kem her i Kirkenes (og omegn) e i besittelse av saueskinn som æ kan låne til søndag..? Skal dekorere kirka til den store Hyrde/saue-søndagen!”

Og med det var det duket for en salig samling saueskinn; både hvite og brune, pluss et blått og et rødt (for vi er alle forskjellige, ikke sant?).

Så kom søndagen, og jeg hadde dekorert trappen opp til koret (og nedenfor døpefonten) med saueskinn. Hjemme hadde jeg laget en provisorisk hyrdestav, bestående av stangen som egentlig brukes til å trekke ned loftsluka, pent drapert med en kleshenger i tre på tvers, godt tapet fast, som gjeteren kunne ha.

Og inn i kirka kom folk, i alt godt over hundre stykker, og mange av disse barn. Klare som egg til å være sauer, etter at jeg hadde forklart hva planen var.

Så når prekenen kom, ble det først øvd med menigheten på å si Bææææ. Og så ble de ungene som ville, iført hvert sitt saueskinn. Og geleidet pent inn i innhegningen inni alterringen av gjeter (meg) og medgjeter Marit. Alt mens jeg fortalte fritt om sauer og gjetere og ansvar som gjeter og hva en gjeter måtte gjøre og hva sauene er fortrolige med.

Vel oppe i “innhegningen” sto gjeteren vakt som port (på Jesu tid hadde de ikke port, men gjeteren var selv porten) mens sauene sov. Og så kom morgenen og sauene ble ledet ut til grønt beite bakerst i kirka. For så å bli ledet frem til døpefonten der det var vann.

MEN!

Ingen dag uten farer! For midt mellom beite og vann kom det nemlig en ulv (vår kjære for tiden ulende kirketjener)! Og alle sauene måtte gå tett inntil gjeterne mens “sjefsgjeteren” sloss med ulven og fikk jaget den bort. Alt til skrekkblandet fryd og latter fra barna/sauene.

Slitne og trette kom flokken endelig frem til vannkilden. Og kunne gå derifra og tilbake til innhegningen for å hvile for natten. Skinnene ble lagt på plass, ungene fikk applaus for hederlig innsats og gikk tilbake til mor og far, og jeg kunne lese dagens prekentekst fra Johannesevangeliet kapittel 10, vers 1-10:

«Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som ikke går inn til saueflokken gjennom porten, men klatrer over et annet sted, han er en tyv og en røver. Men den som kommer inn gjennom porten, er gjeter for sauene. Portvokteren åpner for ham, og sauene hører stemmen hans. Han kaller sine egne sauer ved navn og fører dem ut. Og når han har fått ut alle sine, går han foran dem, og sauene følger ham, for de kjenner stemmen hans. Men en fremmed følger de ikke. De flykter fra ham fordi de ikke kjenner den fremmedes stemme.» Denne lignelsen fortalte Jesus, men de skjønte ikke hva han mente.
Da sa Jesus: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Jeg er porten inn til sauene. Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere, men sauene har ikke hørt på dem. Jeg er porten. Den som går inn gjennom meg, skal bli frelst og fritt gå inn og ut og finne beite. Tyven kommer bare for å stjele, drepe og ødelegge. Jeg er kommet for at dere skal ha liv og overflod.

Vi har et ansvar. Ovenfor våre barn. Ovenfor våre medmennesker. Og det ansvaret er å være gode gjetere, slik Jesus var en god gjeter. Være forbilder. Lære fra oss gode verdier, vår kunnskap, vår arv. Beskytte når det behøver beskyttelse. Rettleding når det trengs rettledning. Jeg tenker ofte på det, jeg som er prest og som er kalt til å tjene i ei menighet. Er jeg en god gjeter?

Og ikke minst: vi har et ansvar for å ta til orde når urett begås. Og vi har et ansvar for å ha årvåkne øyne og lyttende ører. Ikke minst mot alle ulver og alle tyver som vi møter gjennom livet. Så har vi en stor gjeter som leder oss alle. Særlig i den tiden vi er inne i nå, der en av de største tyvene blir stilt til ansvar for sine handlinger på Utøya og i Regjeringskvartalet. For det er ikke alltid at gjeteren klarer å se alt. Og når først tyven har fått kommet innenfor, så er det gjeterens ansvar å forbinde sår. Lege smerter, ta vare på og stilne redde hjerter. Likesom Jesus lider med oss og har omsorg for oss i denne smertens tid.

Vær gjetere, folkens. Vis vei. Til hvile. Til liv. Til kjærlighet. Med årvåkne øyne og lyttende ører. Slik at vi sammen makter å hindre tyvene fra å hoppe over gjerdet. Slik at vi klarer å hindre at ulven går amok i flokken.

2 thoughts on “Et forsøk på et referat

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.