Sammen for evig, sa han.
Hun svarte ja.
Så på ham.
Trakk på smilebåndet.
Han var vakker.
Sjelsvakker.
Det var det som telte.
For dem begge.
Han tok henne i hånden.
Dro henne inn til seg.
Kinn mot kinn sto de sammen.
Og tiden forsvant.
Øyeblikket vedvarte.
De elsket hverandre.
Plutselig hørte de skudd.
Rop.
Skrik.
Lydene kom nærmere.
Folk kom springende.
De sprang.
Fulgte strømmen.
De ble færre og færre.
Han falt.
Hun stoppet opp.
Hjalp ham opp.
Da smalt det.
Han sto alene igjen.
Sammen for evig ble sammen i øyeblikket.
Igjen var kun tomhet.
Lev nærværende.
Ekte.
Sant.
Elsk nå.
Ikke i morgen.
Gi av deg selv.
Nå.
Ikke i morgen.
Plutselig er det for sent.
