Sorgens dag – gledens morgendag | om kirke og likekjønnede ekteskap

Det er en sorgens dag.

For med oppslaget i Vårt Land i dag, der preses Helga Haugland Byfuglien uttaler seg om Den norske kirke (Dnk) og vielse av likekjønnede par, går det opp for meg noen lys. Og lysene gjør meg direkte nedstemt. Både som prest og som menneske.

For å sette meg selv inn i konteksten: jeg er prest i Dnk. Jeg forholder meg til de lover og regler og retningslinjer som følger med det å være prest i Dnk. Det går da ut på følgende:

  1. Jeg forretter gudstjenester og kirkelige handlinger – derunder dåp, vielser og gravferder
  2. Jfr. Ekteskapslovens paragraf 16, første ledd, er jeg som prest pålagt å diskriminere mine menighetsmedlemmer som ønsker å inngå likekjønnet ekteskap: “Et ekteskap er ugyldig dersom prest i Den norske kirke ikke har fulgt liturgi fastsatt av Kirkemøtet.

Dnk har ingen liturgi for likekjønnet ekteskap.

Grunnen for det er ganske så enkel. Den norske kirkes kvinner og menn klarer ikke å bli enige. Eller, vil de ikke bli enige? Danskene klarer det, hvorfor klarer ikke vi det?
Bernt Oftestad gir en kort sammenfatning på verdidebatt.no av historikken i forholdt til Dnk og uttalelser ang. homofilt samliv: 
3. Den norske kirke (ved Bispemøtet) gjorde i 1995 det klart at innbyrdes uenighet i homofilispørsmålet (som nå forelå blant biskopene), ikke splittet kirken. De ville stå sammen i «tjenestefellesskap». (Homofile i kirken. Uttalelse fra den norske kirkes bispemøte 6. april 1995). Fra 1999 innehadde offentlig samlevende homofile vigslede embeter i Den norske kirke. De var «rettelig kalt», innsatt etter kirkelig rettsordning. De var i fullt sakramentalt fellesskap med alle kirkens biskoper, og alle prester og menigheter og kunne prinsipielt sett gjøre prestetjeneste i hele Den norske kirke. Våren 1999 var derfor homofilikonflikten løst, og det ved kirkelig aksept av homofilt samliv.

Det er lang tid fra 1999 til 2012 (og 2015 som preses forespeiler oss). Og det faktum at det finnes et “utvalg” som skal “utrede premisser for en kirkelig samlivsetisk tenkning og veiledning” nå har brukt 2,5 år på å ytteligere trenere saken, er for meg uforståelig. For hvis Dnk aksepterte homofilt samliv allerede i 1999, hvorfor er det da ennå ikke kommet en vigselsliturgi som tar dette inn over seg?

Nei, dette handler om trenering og redsel. Fordommer og bakstreverskhet. Og en kirkelig ledelse som ikke tør å si det flesteparten mener.

Min frykt er at dette kun er starten på den såkalte “folkekirken som ikke er statskirke lenger” (som jeg har én ting å si til: dette er totalt feil bruk av begrepet folkekirke!). Hvis resultatet skal bli trenering av viktige saker fra høyt hold, så er vi ute å kjøre. Særlig når vi da i tillegg har en demokratireform som tilsynelatende ikke fungerer.

La meg si det i kortform:

– Teologisk er der en uenighet angående likekjønnet ekteskap og samliv. Det bør det ikke være, men denne debatten er lang og tung og vanskelig når man (ofte) diskuterer med folk som ikke makter å diskutere sak og heller går til personangrep, slik så alt for mange homofilidebatter på for eksempel verdidebatt.no viser oss. For å få en god argumentasjonsrekke om tema, kan jeg anbefale gateprest Jan Christians innlegg, Åpen Kirkegruppes Bibelen og homofili – hvordan kan vi lese? samt den flotte redegjørelsen til soknepresten på Røros, Harald Hauge.

– Jeg er av den oppfatning at Dnk må handle raskt nå. Og der er to valg: Enten må Dnk utarbeide en liturgi som ivaretar dagens ekteskapslov, og som er lik for alle par som kommer til kirken for å gifte deg. Dette er ikke vanskelig, vi har nå liturgier både i Svenska kyrkan og i den danske. Og Åpen Kirkegruppe her hjemme på berget sitter på liturgiforslag og har gjort det i mange år. Hvis ikke dette gjøres, så må Dnk ta konsekvensene av uenigheten, og frasi seg sin vigselsrett. Dette vil da få konsekvenser for samtlige tros- og livssynssamfunn i Norge. Modellen blir da – som i  mange andre land: at Staten tar seg av den juridiske ekteskapsinngåelsen. Og tros- og livssynssamfunnet står for velsignelsen. Så kan det utarbeides en felles liturgi for velsignelse av ekteskap i Den norske kirke.

Hva kan vi da gjøre?
Iallefall ikke hvile på våre laubær.
Sett fokus på dette!

Sjekk ut sidene til Nettverk for likeverdig samliv.
Støtt/meld deg inn i Åpen Kirkegruppe.
Signer oppropet Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap!
Hold en saklig og klar tone i ditt engasjement.
Og la deg ikke vippe av pinnen.

Så en “formaning” til våre biskoper:
Ærede tolv. Nå er det nok utydelighet. Nok usikkerhet. Nok ulne uttalelser.
Nå krever vi klarhet. Respekt. Kjærlighet.

For størst blant dem er kjærligheten?

Eller tar jeg feil?

Kjør debatt!
Og la morgendagen bli en gledens dag. For alle som vil bli smidd i ekteskapets lenker!

7 thoughts on “Sorgens dag – gledens morgendag | om kirke og likekjønnede ekteskap

  1. Hvorfor jeg er prest i Dnk?Fordi jeg tror på Vårherre. Fordi jeg har et kall om å være til tjeneste for de mennesker som søker trygghet, felleskap, kunnskap om kristendommen. For de som søker etter livsmestring. Etter identitet. De som trenger noen å snakke med når sorgen og fortvilelsen overskygger. De som søker etter å gravlegge sine døde. De som døper sine barn. De som kommer til kirke og vil gifte seg. De som kjenner en dragning mot kirka og ikke har ordene som ligger innerst i deres hjerter og vil ut. De som kommer til gudstjeneste. Og de som søker svar. Det er her jeg kan være til hjelp for vår neste. Det er som prest jeg finner mitt livsgrunnlag som menneske. Det er i møtet med enkeltmennesket at jeg ser Gud.Og så er det så uendelig mange andre grunner for at jeg er prest i nettopp Dnk.

  2. Maren Ninni: Anonym har svaret! Vi får legge ned kappe og krave, vi to, og bli hinduer i stedet. ;-)Nei: Kirka trenger prester som deg! Takk for at du skrev dette. "Klarhet. Respekt. Kjærlighet." De var en bra triade. Jeg skal ha den med som mantra gjennom helga – selv om jeg ikke er hindu.

  3. Kristendommen er ikke en religion, men et liv med Jesus i hjertet.Det vil si at en vil gjøre det som Jesus vil at en skal gjøre.Her er Bibelen en kilde for hva en skal tro og mene om dette.Hvis en ikke tror på Bibelen får en et alvorlig problem med sin troverdighet, særlig som prest.Å lede folk i fortapelsen med feil forkynnelse er en alvorlig sak.Det kan en f.eks. se i Lukas 7.1Og han sa til sine disipler: Det er umulig annet enn at forførelser må komme; men ve den som de kommer fra! 2 Det var bedre for ham om det var hengt en kvernsten om hans hals, og han var kastet i havet, enn at han skulde forføre én av disse små.

  4. Legge ned kappe og krave?Ikke så lenge det fortsatt er noe å kjempe for!Mantra er fine å ha. Kirka trenger prester som deg også! Takk for at du har skrevet såpass mye om temaet før, slik at jeg kan henvise til deg. Det gjør det litt lettere på en hektisk fredag.

  5. Selvfølgelig er kristendommen en religion. Enhver religionshistoriker vil gi deg gode kriterier for definisjoner på religion der kristendommen passer inn. Jeg misliker sterkt å bli tillagt troverdighetsproblemer og feil forkynnelse. Som sagt tidligere, her finnes flere syn på saken, og jeg står for ett av disse synene. Det at jeg ikke fordømmer homofili, men anerkjenner det som en del av det mennesket som er skapt i Guds bilde, eliminerer meg hverken fra ordinasjonsløfteene som prest i Dnk eller en tro på Bibelen.

  6. I sin bloggpost viser Maren at er det en ting hun har, så er det troverdighet. Hun begrunner sine synspunkter grundig og bedriver rett og slett godt teologisk håndtverk. Blir veldig lite imponerte påstandsinnlegg som snakker forbi i stedet for å argumentere med en tekst man er uenig i. Når man i tillegg skriver anonymt blir det hele nokså patetisk etter mitt skjønn. Oppfordrer deg til lese innlegget med lenker en gang til og forsøke å ta inn det som står der. Lykke til!MvhBjarne

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.