Om kjærlighet

Jeg skulle skrive et lengre, fagteologisk blogginnlegg om ekteskap og homofili og alt det der.Så kom jeg på at en blogg er ikke en eksamensoppgave. Jeg har ingenting jeg skal bevise, eller som skal bedømmes. Det jeg måtte finne på å skrive, skriver jeg for egen del (og litt for andres del).Og jeg er ingen bibelteolog. Hvis jeg er noe, så er jeg menighetsprest med en forkjærlighet for ekklesiologi (altså kirkeforståelse). Jeg snakker fra hjertet. Og står trygt i at jeg har utdanning og arbeidserfaring og Vårherre i ryggen.

Så fotnoter blir det lite av, selv om jeg har fått html-kodingen for å lage dem. Det det derimot blir mye av, er det som ligger meg på hjertet og som må ut. For det brenner.

Stikk på kjøkkenet og mekk deg en kopp kaffe. Finn en godstol. For dette blir langt.

Uenighet i kirken, er det noe nytt?

 

Nei. Det er ikke det. Vi leser om det allerede i Apostlenes gjerninger i Nytestamentet. Apostlene var ikke enige de heller, etter at Jesus var godt plassert ved Guds høyre hånd. Det ble et heftig ordskifte, som det står i Apg 15, helt til Peter tok til orde og sa:

Og Gud, som kjenner menneskets hjerte, ga dem sitt vitnemål ved at de fikk Den hellige ånd slik som vi. Han gjorde ingen forskjell på oss og dem, for ved troen renset han hjertene deres.

Siden da har det gått slag i slag. Noen slag har endt i splittelse, og vi har fått flerfoldige kristne kirker rundt omkring i verden. Selv er vi en frukt av reformasjonen og Luthers handlinger og ordskifte med den katolske kirke.

Den norske kirke (Dnk) er ikke noe unntak fra denne historien. Historien viser oss at Dnk alltid har vært bakpå og gått motvillig inn i endringer. 1800-tallets møte med det moderne endte i opprettelsen av Menighetsfakultetet. Calmeyergaten raste. Johnsonske prester preget generasjoner av prester i Dnk. Liberalteologien tok sin del av debatten. Siden har Dnk diskutert alt fra kvinnelige prester til det å gifte fraskilte på nytt. Hva skjer? Jo, noen vil alltid bestemme seg for å tre ut av medlemskapets rekker. Men Dnk består. Ingen av disse sakene har vært kirkesplittende.

Så er heller ikke denne ekteskapsdebatten kirkesplittende.

Kjærlighet, hva er det?

 
Mange har uttalt seg om kjærligheten. Grekerne var ikke noe unntak, ei heller bibelen. Noe av det vakreste som er skrevet om kjærligheten, finner jeg i Paulus’ brev til menigheten i Korint i det 13. kapittel. Teksten leses ofte, både i gravferder og bryllup i Dnk. Hvorfor? Fordi den sier noe som er gjenkjennelig og sant om det menneskelige liv.
Den kjærligheten som Paulus beskriver her, er det som på gresk kalles agape. Den vanligste norske “oversettelsen” er ubetinget kjærlighet eller gudskjærlighet, altså den kjærlighet som går på tvers av sår og væremåte og alt, og som ligger der, uten forbehold. Slik min mor elsker meg for eksempel, samme hva galt jeg gjør. Klart, det gir meg ikke blankofullmakt til å gjøre hva jeg vil, nei tvert om, det gjør at jeg stiller krav til meg selv. Og det ligger i mitt hjerte, at skulle jeg komme til å trå feil, så vil mamma alltid være der for meg.
Grekerne hadde et litt annet ordforråd enn og nordmenn. Det blir ganske så fattig å snakke om kjærlighet – det begrepet som rommer både foreldres kjærlighet, gudskjærlighet og kjærestelig begjær i ett og samme åndedrag. Så grekerne delte dette opp i fem: agape (ubetinget kjærlighet) – eros (seksuell kjærlighet) – filios (søskenkjærlighet) – storge (kjærlighet mellom foreldere og barn) – xenia (gjestfrihet). I dagens gresk er det agapo du sier når du sier “Jeg elsker deg”. På tiden da bibelen ble til, var agape og filios sterkt tilknyttet. Og i bibelen er det agape som brukes ofte. Ikke en eneste gang i bibelen snakkes det om eros. Og i for eksempel Paulus’ svoveltale i 1. Kor 6, snakkes det ikke om kjærlighet overhodet, men om misbruk og utnytting av andre mennesker og seg selv.
Når vi så da snakker om to mennesker som elsker hverandre, så klinger alle disse aspektene ved kjærligheten med. Og dette danner bakteppe for det samliv to mennesker velger å dele, og velger å si ja til ved å inngå ekteskap.

Ekteskapet, et hellig anliggende?

 
Vi er ikke katolikker. Det vil si at vi ikke anser ekteskapet som et sakrament, altså et rituale som blir en synlig manifestasjon av den usynlige nåden, og som bidrar til å styrke og vekke den enkeltes tro. Den katolske kirke har en grundig og stor sakramentallære, og har også sju sakramenter, mens den lutherske kirke har to: dåpen og nattverden.
Luther (og Melanchton) var tydelig i sin tale, de borgerlige ordninger er Guds gode gjerning. Luther skilte mellom den verdslige og den religiøse sfære, og ba om at samfunnets lover og regler skulle etterfølges til det beste for alle, herunder også ekteskapet.Men han sa også:

Altså er det tvingende grunn til at de kristne bør lyde øvrighetene og lovene sine, bare ikke når de gir påbud om å synde, for da bør de lyde Gud mer enn mennesker.

Derfor har vi også fått slike ordninger som vi har i Norge, der prester kan reservere seg av samvittighetsgrunner. Og leger m.fl. – i blant annet abortspørsmål og vigselsspørsmål (dette er et tema som er verdt en egen debatt, og jeg vil ikke bruke tid på det nå).

Bibelen snakker om samliv mellom to mennesker. Og i bibelens kontekst er dette forbeholdt samlivet mellom mann og kvinne. Det er forståelig, sett fra en kontekstuell synsvinkel. Paulus var også en mann av sin tid – nyfrelst, tidligere hard forfølger av kristne, kan man påstå at han hoppet fra en grøft til en annen i enkelte spørsmål. Og han levde og skrev i en spesifikk kontekst, nemlig at Kristus skulle komme igjen, og at menneskeheten levde i de siste tider.  Derfor sier Paulus også (satt på spissen) at hvis du ikke makter å holde fingrene av fatet, så må du for all del gifte deg. Hvis du klarer la være, så la vær å gifte deg, for vi lever i de siste tider, og har ikke tid til slikt.

Med Lutherdommens ankomst i Norge, kom også et spørsmål om hvordan man skulle forholde seg til dette i “nye tider”. Luthers konklusjon var at ekteskapet fikk de verdslige myndighetene ta seg av (de som sto i evangeliets tjeneste hadde da ikke tid til slikt!). Slik ble det også, Kirkeordinansen fra 1542 skildrer ekteskapsinngåelse på kirketrappen før velsignelse inne i kirken. Gradvis gjennom årene flyttes ekteskapet på nytt inn i kirken, men med en annen liturgi, teologi og kirkeforståelse enn den katolske.

For meg er det skapelsesteologiske aspektet blitt sentralt. Ekteskapet er en juridisk ordning som sikrer samlivet mellom to mennesker. Ekteskapet er der for menneskene. Ikke omvendt. Og her er jeg nødt til å sitere Sevat Lappegard fra Nytt Norsk Kirkeblad 3/2009 s. 43 (bladet er anbefalt lesning og kan leses her):

(…) vi kan i beste lutherske tradisjon framheve ekteskapet som del av skapingsteologien. Ekteskap betyr gjensidig forplikting på omsorg, kjærlighet og truskap. Ekteskapet er til for livets skuld. Ekteskapet er ein måte som legg til rette for at Guds gode vilje, den nødvendige omsorg i samfunnet kan finne stad. Den nye ekteskaplova er i så måte som ei gåve frå himmelen. I ei tid, som meir enn nokon annan tid, på alle nivå i samfunnet spør etter gjensidig forplikting på omsorg, kjærlighet og truskap, har vi fått ei lov som tydeleggjer dette som ekteskapets grunn og mål. Det gjer denne lova fordi ho er allmenn og open for alle. Dermed blir ekteskapet løyst frå det noe avgrensande fokus på fruktbarhet og forplanting. I staden flytter fokus seg til det som er ekteskapets allmenne grunnlag og mål, det som gjeld uansett alder eller livsfase, evne til fruktbarhet eller ikkje, likt eller ulikt kjønn.

Luthers to regimenter (det verdslige og det religiøse) møtes i det levde liv og i livets muligheter. Og i ei luthersk kirke, underlagt en kirkelov som fortsatt skal “legge til rette for en stadig fornyelse av Den Evangelisk Lutherske kirke i Norge”, er dette et viktig aspekt. Man kan ikke snakke teologi uten å snakke antropologi. Man kan ikke snakke om Gud uten å snakke om mennesket, Guds skapning på samme tid.

Men Bibelen da? Bibelen!

 
På mange måter ender hele debatten om likekjønnet ekteskap ut i bibelsyn (artikkelen det linkes til er en kjapp og grei innføring i bibelsyn!). Det er ikke noe nytt – verden florerer av forskjellige måter å lese bibelen på ja faktisk like mange måter som det finnes mennesker som leser. Likevel kan jeg ane noen strømninger, ikke minst gjennom skumlesningen av tråden som kom i etterkant av mitt innlegg på verdidebatt
Ennå finnes det mange som anser bibelen som Guds åpenbarte ord, Guds tale, den hele og fulle sannhet som må følges til punkt og prikke. Noen vil kalle dette et fundamentalistisk bibelsyn, og et bibelsyn som har en nær kontaktflate med det konservative bibelsynet, der enkelte skriftsteder fastholdes mens andre forkastes for slik å underbygge teologien (ja, mange gjør det og det er også logisk. Eller?).
Jeg selv er tilhenger av en kontekstuell lesning, som grenser opp mot (og inn i) det wikipediaartikkelen kaller liberal lesning, og som også har elementer av frigjøringsteologi og feministisk lesning i seg.. Bibelen, som et hvert annet littereært verk, må sees i sammenheng med sin tilblivelsestid, og den må tolkes inn i vår verden. Inn i vårt liv. Bibelens tekster sier noe om og til våre liv og vår eksistens – som hvite i et enhetssamfunn i velferdsstaten Norge, som fattig, voldtatt kvinne i Somalia, som amerikaner med gjeld til opp over ørene, som kineser i fangenskap, som kristen minoritet i et muslimsk land, som, ja, dere skjønner tegningen. Konteksten preger teksten. Og teksten preger konteksten.
Da blir det for meg helt feil å “klamre” seg til et bibelvers i Gamletestamentet og to i nytestamentet om menn som har sex med menn (i den konteksten blant annet forbundet med sosiale og kulturelle faktorer som utnyttet mennesker og ikke med kjærlighet overhodet), og nærmest kaste Jesu ord om kjærlighet, om agape på båten. Det er å kaste barnet ut med badevannet. Eller dåpsvannet.

Men dere har jo partnerskap? Skap ditt eget trossamfunn!

 
Nei. Det er for lettvint. Og jeg må si, det er spennende å se konservative debattanter rope høyt om å bli respektert for sine meninger og ikke vise samme respekt tilbake, men heller true med utmelding og gå til personangrep.
Kjærlighet mellom to mennesker, det være seg to menn, to kvinner eller én mann og én kvinne er noe gudegitt og gudeskapt. Og gudvillet. Det er derfor vi er skapt: skapt til mann og kvinne, to kjønn som skal være ett; som forvaltere av det Skaperverket som vi er satt til herrer over. Vi skal samarbeide, vi skal være ett – mennesket er menneske og skal være ett: hetro, homo, bi og transkjønnet – det spiller ingen rolle.

Ja da er polygami neste da?

 
Nei, det er det heller ikke. Å være bifil er ikke å være interessert i å ha flere ektemenn/kvinner. Å snakke varmt om troskap, om likeverdighet, om gjensidig respekt er ikke det samme som å åpne for polygami. Det tror jeg vi alle kan være enige om.

Barna da?

 
Konservative debattanter vil ha det til at jeg (og andre med meg) ved å snakke om likekjønnde ekteskap, ødelegger barns fremtid. Dette stemmer ikke. For det første, så kan man være for en felles vigselslitrugi som kan vie likekjønnede og ulikekjønnede par, og mot for eksempel surrogati. Jeg diskuterer her og nå ekteskap i kirka, og hverken adopsjon, abort, stamcelleforskning eller surrogati. Dette er andre debatter, med minimalt overlappende områder.
Likevel kan jeg si – statistikken og forskningen viser at barn “ikke tar skade” av å ha to mødre eller to fedre. Tvert om, det kan se ut som at disse barna kommer bedre ut på statistikken.
Her kan jeg også legge til et sitat av Harald Hauge, post 330:
Så venter jeg spent på at noen skal komme med argumentet om at “ekteskapet” defineres som det sted der seksualiteten når sitt gudgitte “telos”, nemlig å sette barn til verden, og at likekjønnede relasjoner som fra naturens side er å betrakte som sterile ikke kan kalles “ekteskap” i kristen forstand.
En så snever definisjon av ekteskapet (og av seksualitetens mål og mening) blir nemlig for snever, noe kirkas teologi også har vist lenge. For, dersom det bare var fruktbare relasjoner som skulle kaltes “ekteskap” i egentlig forstand skulle kirka (1) aldri hatt noe problem med at ekteskap der det ikke var barn inne i bildet ble oppløst ved skilsmisse, og (2) kirka skulle heller ikke ha gått med på at gamle/sterile/ufruktbare partnere fikk gifte seg.
Men kirka har alltid regnet ekteskapet (og påfølgende skilsmisse) som “fullgodt” selv om de to ikke har hatt barn, og kirka har aldri protestert på at eldre mennesker gifter seg (og, får vi tro, har et aktivt seksualliv). Kirka har med andre ord alltid tenkt videre om sex og om ekteskap enn at det utelukkende handler om mor/far/barn. Det “nye” ekteskapet representerer ikke noen grunnleggende ny utfordring i så måte.

Hvor ender vi så?

 

Som jeg skrev i et svar til en mann som gikk til angrep per e-post:

Likekjønnet kjærlighet er likeverdig ulikekjønnet kjærlighet. Sammen er det to uttrykk for det som Gud har skapt mennesket med; en levende seksualitet som bør feires istedet for å legges lokk på. Og to mennesker som ønsker å leve sammen i ekteskap, om det skulle være to menn, to kvinner eller én mann og én kvinne, og som i felleskap har forpliktet seg på hverandre, se det er en god ting.

Og her tror jeg vi er ved et av kjernepunktene. Vi er alle barn av vår historie. Dette er intet unntak. Nordmenn flest er “redde” for å snakke om sex. Eller de snakker om sex som om det var noe å få kjøpt på billigsalg.  For meg er begge deler like ille. Som prest tenker jeg det er viktig å snakke sant og nært. Og det kommer her:

Vi er alle mennesker, skapt av kjærlighet til et liv i kjærlighet. Vi er skapt i Guds bilde, til tjeneste for vår neste og som forvaltere av Skaperverket. Vi har en seksualitet som er gudegitt, og som må håndteres og snakkes om på en real måte og ikke legges lokk på. Vi er alle mennesker som elsker og hater, blir såret og sårer. Som K.E.Løgstrup sier: i ethvert møte mellom to mennesker, så holder du en del av din nestes liv i din egen hånd. Det skal du verne om som om det var ditt eget. Det er den etiske fordring til oss, og nestekjærlighetsbudet sagt på en annen måte.

Ekteskapet er en plattform for samarbeid og for gjensidig kjærlighet. Jeg sier alltid, til de parene jeg vier: denne dagen feirer vi kjærligheten mellom dere to. Men la ikke kjærligheten ikke stoppe der. La deres kjærlighet til hverandre være drivkraften dere har i deres hverdag – i tjeneste og virke for rettferdighet, likeverd og fred, både over nabogjerdet og over landegrenser. Og skulle det komme barn til verden, så oppdra disse i den samme kjærlighet som dere viser hverandre og som Gud har vist dere.

Nåh. Jeg tror jeg stopper der i denne omgangen. Jeg tar gjerne imot innspill, alle kommentarer vil bli lest og forsøkt besvart etter beste evne.

Alt godt!
Leve debatten!

One thought on “Om kjærlighet

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.