Den magiske søndagen

Dette er ikke en preken.Dette er en beretning om min dag.
Min tredje søndag i advent.Den er helt spesiell.

For å begynne med begynnelsen.
Jeg passer hunden til ei venninne. Og som hunder flest, når de er hos “tante”, så blir de skjemt litt bort. Bamse, hundeverdenens versjon av Mannen Høy, Kjekk og Mørk, får lov til å sove i fotenden av senga. Det vil si, i morges fant jeg ham så tett, tett inn i halsgropen som det gikk an å komme – på jakt etter varme og kos. For en måte å våkne på, med ubetinget kjærlighet i et hundeblikk og en logrende hale som sier “våkn opp, jeg må tisse!”.

Dagen i dag skulle tilbringes på jobb. Og takket være vekkerklokka Bamse, så kom jeg meg opp så tidlig at jeg til og med fikk krøllet håret. Og det er ikke hver dag. Det lå an til å bli en utmerket dag.

Så bar det av sted. For i dag skulle Svanvik Kirke gjenåpnes etter flere år og fire perioder med rehabilitering. Biskop Kjølaas skulle delta, det skulle også fungerende prost, sokneprest, kapellan og meg. Ja, og menighetsrådsformann og kirkeverge og ordfører. Vi ventet full kirke.

Klokken 10:30 kom jeg inn kirkedøra. Og se, der gikk strømmen, takk til Varanger Kraft. De skulle ikke egentlig ta strømmen i kirka, bare litt lenger ned i Pasvik. Men strømmen gikk. Idet jeg ankom. Og der sto vi. Med full kirke, biskop, dåpsbarn og fireåringer.

Panikken bredte seg stille. Merk at eg skriver stille, for det ble ikke fortrukket ei mine. Kirkevergen ringte til Varanger kraft. Kirketjeneren sjekket sikringene. Første melding – strømmen skulle være tilbake til klokken ett. Kirkevergen måtte ha sagt noe lurt, noe slikt som “vi hadde varslet om at vi skulle ha stor gudstjeneste her klokken 11:00 og avtalen var at strømmen IKKE skulle tas.” – hvorpå melding to ble: strømmen kommer klokken tolv.

Så vi konkluderte. Dette blir gudstjeneste på gammelmåten, med talglys i benkene og uten orgel. For det går jo også på strøm, må vite. Og gudstjeneste ble det.

Så kommer det magiske. For det ble en helt magisk stemning. Første salme: Kirken den er et gammelt hus, står om enn tårnene faller. Prosten intimerte, ledsaget av meg og kapellanen med lys slik at han så å lese.

Så skulle det være dåp. Heldigvis hadde jeg nettbrett, og leste fint. Dåpsfølget kom opp rundt døpefonten. “Hva heter barnet?” “Ingrid.” Vil dere at ingrid skal døpes til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn?” “Ja.” “Gud bevare din utgang og din inngang fra nå og til evig tid. Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.”

Dåpsluen ble tatt av. Barnet holdt over døpefonten. Jeg dypper hånden i dåpsvannet og sier: “Etter vår Herre Jesu Kristi ord og befaling, så døper jeg deg til Faderens, og Sønnens….”

Og idet jeg sier Sønnens, så kommer strømmen tilbake og alle lysene slår seg på. “…og Den Hellige ånds navn.”

Magisk. I mangel av et annet ord. Magisk. Hele kirka holdt pusten.

Lille Ingrid er et spesielt barn.
Og det ble en magisk søndag.

Og nå, etter å ha kjørt i snøkov opp fra Pasvik, og sunget Mitt hjerte alltid vanker på “Vi synger julen inn” i Kirkenes kirke nå i kveldinga – nå når jeg sitter hjemme med en kopp kaffe på bordet og en sovende hund ved mine føtter, så er det dette barnet som sitter i hjertet mitt. For etter dåpen, så gjorde jeg slik jeg alltid gjør – lånte dåpsbarnet og gikk ned midtgangen med lille Ingrid på armen. “Dette er Ingrid. Guds barn, og vår søster. Ta godt imot henne her i menighetsfellesskapet som hun er en del av.”

I etterkant er det blitt meg fortalt at Ingrid kikket oppvakt omkring seg og skinte, slik småbarn noen ganger kan gjøre. Som de små Guds mirakel de er. Med et døpt blikk inn i verdens mysterier.

Så denne søndagen.
Denne søndagen vil for alltid bli den magiske søndagen for meg.
Den tredje søndagen i advent der lyset kom i dåpen.

Dette kommer jeg aldri til å glemme.

Alteret i Svanvik Kirke, sett fra døpefonten (er den som skinner i forgrunnen). Dette er før strømmen kom tilbake.

Så kom lyset.

Vakre Svanvik Kirke