Om den skjulte kirken

Jan Christian Kiellands kronikk i Aftenposten i dag får meg til ville rope ut:

Jeg er en av disse som kjemper for den skjulte kirken!
Jeg er en av disse som møter enkeltmennesket som ikke tør å helt snakke om tro og religion fordi noen andre har definert hvordan og hva det vil si å være kristen.
Jeg er en av disse som beveger meg i landskapet der blikk og håndtrykk sier mer enn den offentlige bekjennelsen.

Jeg ser.
Jeg hører.
Jeg lytter.

Kirken er mer enn det vi ser.
Mer enn det vi vet.

Jeg skal sakse fra masteroppgaven min (skrevet høsten 2007, men fortsatt aktuell):

Den norske kirke i dag kan, rent sosiologisk sett, sees på som en folkekirke grunnet sin numeriske oppslutning i Norges befolkning. Men dette perspektivet er på mange måter ufruktbart når det gjelder folkekirkebegrepet og Dnk som folkekirke. Ved å bare relatere folkekirkebegrepet til antallet medlemmer i Dnk, utgår den teologiske og ekklesiologiske refleksjonen omkring Dnk som folkekirke og folkekirke som teologisk kategori. I denne sammenhengen snakkes det egentlig, etter min oppfatning, om Dnk som majoritetskirke og ikke som folkekirke, da fokuset ligger på empiriske tall og statistikker.

Schleiermacher så på folkekirken som et ideal mellom statskirke og frikirke, som en kirke som markerte en egen selvstedighet og identitet i forhold til staten. Folket var folkekirkens subjekt, i et dynamisk og organisk fellesskap, i motsetning til hos Wichern der folket var kirkens objekt. Men selv om folket sees som objekt for kirkens misjon, er det likevel interessant å se at folket idealiseres som en guddommelig totalitet. Selv om Wichern, med fokus på indre misjon, legger grunnlaget for en differensiering av kirkens medlemmer, sees folket som en guddommelig skapelse. Dette finner vi og igjen hos Løgstrup og Wingren i deres skapelsesteologi, der Guds skaperkraft forstås å virke i hele verden, og mennesket sees på som villet av Gud.

Når evangeliet får lyde og tas på alvor til etterfølgelse, skapes folkekirken som det stedet der mennesker kan søke tilflukt, støtte og omsorg i mellommenneskelige relasjoner og i relasjon til Gud. Jesus forkynte Gudsrikets komme for sin samtid. Gyrid Gunnes sier i en kronikk i Nordlys mandag 12. november d.å.:

“Jesu liv og virke handlet om å spre fortellingen om Guds rike. Gudsriket skjedde når gode handlinger skjedde, når mennesket delte, når noen ble friske, når noen som var satt utenfor, ble ønsket velkommen, når noen følte seg møtt og favnet av Gud. Evangeliene forteller at det var dette Jesus brukte sitt liv på, det var for dette han døde.”

Derfor er det viktig at det på hvert enkelt sted, i hver enkelt menighet samt i Dnk sentrale organer legges til rette for en ivaretakelse av både det horisontale og det vertikale fellesskapet som folkekirken er og bør være. Dette kan ikke gjøres på andre måter enn i dialog mellom
kirkens ansatte, mellom kirkens frivillige, kirkens medlemmer og det norske samfunn. Den skjulte kirke må bli synlig gjennom dialog, i bevegelsen mellom åpenbaring og kroppslighet. I uttalelsen fra Kirkemøtet sies det at ”Troen på kirken som allmenn kaller Den norske kirke til å være en åpen kirke. Slik følger den sin Herre som møtte alle mennesker åpent og tydelig.”Med bakgrunn i for eksempel den pågående debatten om homofiles adgang til det kirkelige embetet vet vi at dette ikke stemmer. Den åpne folkekirken ønsker alle velkomne i tro og tjeneste og har øyne for menneskets potensiale til gjennom tro å generere gode gjerninger. Og den åpne folkekirken innser at mennesker som kanskje ikke anser seg selv som kristne, ofte kan være nærmere evangeliet enn mennesker som åpenlyst og høylytt bekjenner seg som ”personlig kristne.” På spørsmålet om folkekirke er et vesenstrekk ved Dnk, kan man i dette perspektivet svare både ja og nei, i og med at folkekirke nærmest uttrykkes som en teologisk og ekklesiologisk visjon. Det som er viktig, er at det hele tiden arbeides med hvordan Dnk forstås som folkekirke, både på teologisk og på allmenn basis. Slik det ser ut i dag, går de kirkelige diskursene på et nivå der regler, former og organisering er viktigere enn det teologiske og allmenne innholdet. Og var det dette Jesus ville med sin forkynnelse om nestekjærlighet? Var det dette Luther understreket da han la frem sin tanke om det allmenne prestedømme?

Den norske kirke befinner seg alltid i brytningen mellom det gudløse og det kvalifiserte, mellom skjult åndelighet og synlig kroppslighet. Innerst inne er nok Den norske kirke folkekirke i sitt vesen, med et oppdrag om å være en kirke av folk, for folk, midt iblant folk, med evangeliet i ryggmargen og føttene godt plantet i Skaperverket.

Lytt dere også.
Og hør røsten av den skjulte kirke som ligger der under all støyen fra de som hevder seg sanne, rette og personlige kristne.
Se dere også.
Og få øye på Guds kjærlighet som lever mellom mennesker og i mennesker i hverdagens verden.

Utegudstjeneste på Holmfoss, påsken 2012
Utegudstjeneste på Holmfoss, påsken 2012

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.