Om å være lys og salt i en samisk kontekst

Matteus 5:13-16

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Jeg husker mitt første bevisste møte med det samiske språket.
Det var etter å ha vært på Finnmarksvidda på multebærtur, på tur nedover mot Alta, og de samiske nyhetene kom på NRK P2.

Jeg kunne ikke vært mer enn ti. Språket lyste mot meg, fremmed, eksotisk, og likevel så kjent.

Jeg husker mitt første bevisste møte med joikens lys.
Det var på konsert på videregående, jeg gikk på musikklinja på Kongsbakken, og Inga Juuso var på besøk med rikskonsertene.

Jeg glemmer det aldri. Følelsen av å bli tatt inn i en verden så fremmed, men likevel så kjent.

Siden har det blitt mange møter. Jeg har lært meg å lese samisk. Jeg bærer en drakt som henter sin inspirasjon fra det samiske. Jeg vet at jeg aldri kan lære meg joikens hemmeligheter.

Likevel.

Det samiske er i mitt hjerte for å bli. Det har knytt seg fast. Takket være alle disse møtene opp igjennom et snart tredveårig liv.

I dag leser vi om lys og salt. Lys og salt. Saltet gir smak. Det bevarer. Verner og konserverer. Lyset lyser opp, belyser, tvinger tilbake mørket, skinner slik at vi legger merke til det.

Uten disse møtene, disse lysglimtene inn i mitt liv, hadde jeg ikke fått mulighet til å lært noe om det samiske. Hadde jeg ikke fått mulighet til å bli glad i det.

Det er med vemod og takknemlighet jeg sier dette. Takknemlighet for at jeg fikk disse mulighetene. Vemod fordi jeg skulle så ønske at andre hadde fått samme mulighet.

Vi bærer på en vond historie. Der de som skulle være lys og salt, ble kastet ut og tråkket ned av sine medmennesker. Der de som skulle være lys og salt ble tvunget til å snakke norsk og fratatt mulighetene til å lære sin egen kultur å kjenne. Der de som skulle være satt på høyeste fjell ble tiet ihjel og skjøvet inn i mørket. Ja. Det er harde ord. Men det gjør det ikke mindre sant.

Desto viktigere er det å i dag lese denne teksten. Desto viktigere blir det i fremtiden å legge til rette for, og kjempe for slike lyspunkt. Møter mellom mennesker som formidler historie. Kultur. Tilstedeværelse. Kunnskap. Om det samiske. Om tro. Om liv. Om hverdag.

Jeg skulle ønske Sør-Varanger var innenfor samisk språkforvaltningsområde. Eller, for å si det på en annen måte: Jeg skulle ønske vi ikke hadde behov for samisk språkforvaltningsområde. Jeg skulle ønske at det var slik at vi alle hadde like muligheter, likt utgangspunkt, like ressurser til å kunne lære om vår egen kultur, vårt eget språk og våre forfedre. Vi lever side ved side. Og noen av oss fortjener mer enn andre å være på øverste fjell slik at alle kan se og lære og forstå.

I går var jeg inne på osko.no. Det er ikke ofte jeg er der. Jeg burde vært der oftere. Osko.no er Den norske kirkes nettside for samisk trosopplæring. Her veves den samiske hverdagen inn i det kristne livet. Og det kristne hverdagen veves inn i det samiske livet. Det er spennende lesning. Om Lavvuens tre bærebjelker som kan forstås som Faderen og Sønnen og Den hellige ånd. Om Boaššu, det hellige stedet som fra gammelt av ble brukt til oppevaring av mat og hellige gjenstander og som fortsatt brukes til det. Om bålets flammer og pinsens ildtunger.

Tenk hvis vi alle kunne vite noe om dette, og ikke bare noen? Hvordan kjempe mot uvitenheten? Hvordan formidle all den kunnskapen som besittes om vår felles historie og arv? Om det særegne, det samiske, det nordnorske? Språket. Musikken. Kulturen. Troen. Livet. Alt det som burde vært felleseie. Men som ikke er det.

Det gjøres uendelig mye godt arbeid der ute. Lokalt og nasjonalt. Samisk Kirkeråd er en brikke i puslespillet. Mennesker som Berit Alette Mienna, Halvdan Nedrejord og Cecilie Hansen er tre brikker til (deltakende spesielt på gudstjenesten i morgen). Alle dere som sitter her er ytterligere brikker i puslespillet.

Dere er jordens salt! Men hvis saltet mister sin kraft, hvordan skal det da bli gjort til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene.

Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!