Om folkekirke, kirkefolk, kirkemøte og virkelighetsforståelse

Innimellom så er det vanskelig å vite hvor man skal begynne.
Derfor nøster jeg i én ende i håp om å komme i mål.
Og dette innlegget blir en innledende øvelse til et langt arbeid om folkekirka.
Jeg setter stor pris på din mening! Kanskje vi kan nøste sammen?

I disse dager avholdes Den norske kirkes høyeste råd. Generalforsamling om du vil. Dnk kaller det Kirkemøte – der alle delegatene er folkelig valgt for å representere alle Norges kriker og kroker.

Trodde du kanskje.
Du er medlem av Dnk eller? Hvis du er, så har du vel stemt? Jammen, stemte du både på menighetsråd og bispedømmeråd? Ja, skjønte du noe av det?

Ikke det nei.
Nemlig.

Så. Samlet er delegatene i alle fall. I Kristiansand for å behandle viktige saker som kirkeordning, det kirkelige demokratisystemet, liturgier for velsignelse for hus og hjem og mange andre ting. Viktigste sakene i år: skillet mellom kirke og stat og hvordan den kirkelige virkelighet skal se ut fremover.

Og hovedtemaet er folkekirke. Biskop Solveig Fiske linket for noen dager til en uttalelse som kom i 2004 – Den norske kirkes identitet og oppdrag. En uttalelse som ble gjenstand for min mastergradsoppgave om folkekirkebegrepet. Biskopen anbefalte uttalelsen. Jeg ga den strykkarakter. Og så sitter jeg her og lurer på hva som egentlig skjer.

La meg svartmale et lite bilde for dere av den såkalte “folkekirka” som det for meg synes som det legges opp til:
– sentralisering av prestetjenesten (bor du i Honningsvåg kan du glemme å få prest på stedet, i beste fall må du inn til Alta, i verste fall til Hammerfest)
– nedleggelse av kirkebygg (Gamlemor Pettersen kan dessverre ikke gravlegges i Vardø, nei dere må nok ha begravelsen i Vadsø, 7 mil unna. Eller i Kirkenes, 25 mil unna.)
– lavtlønnede, utslitte kirkelige medarbeidere (for lønnsforhøyelse får du kun ved jobbskifte, og ordnede forhold på arbeidsplassen er oftere mangelvare enn realitet.)
– et økende byråkrati med reform etter reform som ikke mottar finansiering (slik at prestene og kantorene og kateketene og diakonene sitter og skriver rapport etter rapport på ting de ikke har tid nok til å jobbe med)
– er du homo eller bi eller annerledes så er du egentlig ikke god nok for å være kristen (tro iallefall ikke at du kan få gifte deg med den du er glad i i kirka)
– et “skinndemokrati” (der kun de mest engasjerte og de mest konservative regjerer grunnen siden det er de som klarer å mobilisere styrkene)

For hva er folkekirka?
Jo, folkekirka er den kirka som er der folket er. Den kirka som skaper engasjement i alle samfunnslag og der folk kan føle seg hjemme. Den kirka som er tilstede i folks liv, der folk bor, lever og er til.

Folkekirka handler om å kunne være tilstede med raushet og kjærlighet i hverdagen. Om å kunne bidra i lokalsamfunnet med kirkas ressurser for å ivareta mennesker og gi folk et grunnlag for sine liv. Grundtvig sa det: Menneske først, kristen så. Har vi glemt det? Folkekirka er ikke et argument ovenfor staten for å klore til seg penger, slik mange ser ut til å bruke begrepet, men en teologisk størrelse som bærer levende tilstedeværelse og som kan romme hele det menneskelige liv. På en eller annen måte har folk gått fra å være kirkens subjekt, til å bli kirkens objekt. Det skylder jeg på Harald Hegstad for – en folkekirke der folket blir misjonsmark og tall i rubrikker, er ingen folkekirke, men en kirke på villspor i håp om å tekkes staten og de sterkeste konservative kreftene. Og det er ingen tjent med.

Den norske kirke er et mangfoldig kirkelig landskap. Og det må det få lov til å være. Det er en del av å være folkekirke det, å romme forskjelligheten. Samtidig så er Den norske kirke heller ikke et samfunn i samfunnet – en slags nesten-opprykket-til-himmelen-forsamling, nei den er en stor del av samfunnet, og må slik sett heller ikke hoppe bukk over gjeldende lover og regler. Som likestillingsloven. Arbeidsmiljøloven. For eksempel.

Nuvel. Dette ble langt. Og min svartmaling er langt fra realitet.

Det jeg vil holde frem, kjære lesere (og kanskje noen kirkemøtedelegater?), er følgende:
Ikke la papirene komme i veien for virkeligheten. Ikke la noen kontornisser få bestemme hvordan kirka di skal være.

Jeg vet iallefall hvordan mi kirke skal være: levende tilstede med glede, raushet og kjærlighet inn i folks liv. Der de er. Her vi er.

Vi har en lang vei å gå.

8 thoughts on “Om folkekirke, kirkefolk, kirkemøte og virkelighetsforståelse

  1. Kloke råd fra en klok prest. Problemet er at Den norske kirke har vanskelig for å realitetsordne seg. Mye foregår i en indrekirkelig glassboble der man stort sett snakker me dseg selv. Slik forvitrer den folkekirken man påstår at Den norske kirke er.

    1. Men hvilken folkekirke er det egentlig Den norske kirke påstås å være? Jeg blir mer og mer usikker. For jeg kan ikke helt se at den på noen måte fremstår som folkekirke slik for eksempel Ola Steinholt skrev det i Sett Nordfra.

      Av folk, for folk, midt iblant folk?

      Realitetsorienteringen mangler iallefall. Men kanskje det er slik det går når enkelte av de som sitter med store deler av definisjonsmakten ikke engang har vært menighetsprest i noen år?

  2. Det er nok ikke bare det siste som er problemet, men mer det første du tar opp, nemlig hva man legger i begrepet folkekirke. En del av dem som sitter med definisjonsmakten har et kirkebegrep der kirken egentlig står utenfor folket og nærmest føler åpenhet som en byrde.

    1. Godt poeng.

      Lokalitet er viktig – forsvinner presten på hvert nes, forsvinner folkekirken. Forsvinner for eksempel boplikten, så forsvinner presten på hvert nes.

      Kirka må være der folk er. Og ikke kun bli et samtaleobjekt for professorer og studenter på TF, MF og MH. For være litt krass. Ekklesiologien er viktig, men hva skal vi med ekklesiologi hvis ingen kjenner eierskap til kirkebygget i bygda?

  3. Du har et svært godt poeng der – kirka er i svært mange lokalsamfunn det siste felles samlingspunktet.

  4. Og hvordan rekruttere til for eksempel presteyrket i en kirkevirkelighet som blir stadig mer fremmed for folk?

    Akkurat der har jeg en genial løsning, men jeg vet at den er utopisk:

    Se for deg en praktikumsinstitusjon i Norge. Ett hus. Flere etasjer. Bort med Praktisk-Teologisk Seminar. Bort med Kirkelig Utdanningssenter i Nord. Bort med integrert praktikum på Menighetsfakultetet og Misjonshøyskolen i Stavanger. Samle alle lærere på ett sted. La de få sloss seg ferdig. Og kom ut på andre siden med et felles praktikumssted: med en etasje til hver yrkesgren – prest – kantor – kateket – diakon. La de få store fellesrom der de kan jobbe tverrfaglig og ikke flerfaglig. Der prosesjonskonfliktene kan legges døde og der fremtidige kollegaer kan få bryne seg og skape bånd.

    Og la denne institusjonen være underlagt våre biskoper. Slik nå etter-og videreutdanningen skal.
    Se det hadde vært å møte virkeligheten på en ny måte. Det hadde vært å være fremtidsrettet!

  5. Folkekirka der folk er, og der folk føler seg hjemme. Ja, det høres ut som min kirke. Men det gjelder visst bare for meg? Jeg vet om mange mennesker, nestekjærlige og hjertegode folk som ikke kunne tenke seg å gå i kirka. De definerer seg nok som kristne men pokker om de kommer i kirka. For da er man ikke bare kristen men Kristen. Da må man mene noe, gjerne i konservativ retning. Eller, siden de ikke kommer regelmessig, tror at kirka er gammelmodig, sirompa, og fylt av mørkemenn(og kvinner).

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.