Om døden, Tir Na nOg og evigheten

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod? Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Et kort blaff. Mange år, men et kort blaff. Og mange gode år.

Døden er egoistisk. Den tenker kun på seg selv. Døden tar de den vil ha, og den levner dype spor i de som møter døden ansikt til ansikt. Døden er egoistisk.

Vi mennesker vil aldri komme til å få et godt forhold til døden. Er vi heldige, så får vi det kanskje den dagen vi selv skal gå bort. Men mest sannsynlig ikke. Vi vil ikke dø, vi vil leve evig. Vi vil ikke at de rundt oss skal dø. Vi vil at de og skal leve evig. Likevel så er plutselig døden der, og egoistisk tar bort fra oss våre kjære. Er det rart vi sitter igjen og er tomme innvendig. Er det rart vi føler sorg og fortvilelse? Er det rart? Nei.

Horisontar fins ikkje. Alt du tar på forblir…

Der finnes alltid et håp og ei fremtid. En dag i morgen. Men det håpet og den dagen må gripes. Og den må gripes på forkant. Den må gripes på forkant i et evighetsperspektiv. Fiskeren som drømmer om å komme tilbake til Mary McKear, han drømmer med håp og med lengsel om å komme tilbake, tilbake til det grønne landet Tir n’a Noir, den sorte perlen og til kvinnen han en gang kjente.

Det er som en omskrivning på sagnet om Oisin fra keltisk mytologi. Oisin den store irske krigshelten som forelsker seg i den vakre Niamh fra evighetslandet Tir Na nOg, men som så gjerne vil en siste tur tilbake til Irland og se og dermed ikke kan komme tilbake igjen. Og så bli han sittende og lengte. Og hvor mange av oss har ikke en eller annen gang vært sittende slik som Oisin; å lengte til et annet sted, der ingen blir gamle, der ingen blir syke og der ingen trenger bekymre seg over verdens elendighet fordi den ikke finnes. Ei mild sommereng å springe barfotet i. Fri for alle plager, alle smerter og alt som tynger.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord, Og min livbåt blir låra i seks fot med jord, Seil’ eg vest i havet te Mary McKear i Det grønna Tir n’a Noir.

Man skal kanskje være forsiktig med å fremheve håpet om det evige liv. Håpet om at det finnes noe etter at man er gått bort. Men likevel, jeg kan ikke annet enn å håpe at der finnes noe etter at døden har tatt meg bort fra denne verden. Åpenbaringen skriver det så fint

” Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. (…) Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»

Se, jeg gjør alle ting nye, sa han. Og tenk; hvis man griper dagen på forkant i et evighetsperspektiv; ” Jeg er ikke alene. Jeg er meg og jeg er sterk. Og jeg lever i evighet. Jeg lever i meg selv og jeg lever i Gud. Og jeg kommer til å leve i minnene til mange den dagen jeg går bort. Og den dagen jeg går bort, så vil der komme en som gjør alle ting nye for meg.”

One thought on “Om døden, Tir Na nOg og evigheten

  1. Nydeleg sang. Vamp er ein av mine favorittar.

    Orda dine så fine, så fine. Ein himmel over oss,i oss. Evigheita, rart og fint. Håpet om den, vi treng det vel tenkjer eg, trua på den også.

    God dag til deg!
    Marieklem

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.