Å holde en konsert | Blå kveill – musikk mellom festivaler

 

Noen ganger må man være kreativ. Som når det er festivalhelg på liten plass og Ole Ivars har spilt til dans på en lørdag. Da blir det konsert med litt prat fra presten istedet. Sånn litt utpå kvelden…

Her er grovrisset til en time med musikk og prestens velvalgte ord. Med meg på konserten hadde jeg fire av Værøyas musikere: Paal Arnesen, Lasse Hamre, Rolf Helge Skavhaug og Roger Hoki Fløan. Det ble en minnerik kveld og senkede skuldre for festivalarrangører og festivalgåere. Og for meg.

Attmed havet (Ivar Thomassen) – Maren Ninni

Attmed havet, der har vi det fint! Vel møtt til blå kveill. Arvid Hansen skriver: Se no stilne aille båran. Og det har de gjort, i alle fall for et øyeblikk i ei helg med masse inntrykk. Masse latter. Masse folk og gode minner. Tenk da, så bra å kunne samles her, ta det ned litt og bare slappe av. Være til. Nyte og puste.

Et lite knippe skal dere få. Med meg har jeg noen av Værøyas flotte mannfolk. Sammen skal vi være til for et lite øyeblikk. I en blå kveill. La Vårherre styre litt for oss. Så vi kan være seilere i et kirkeskip på vei inn i Værøydagene.

Havsalme (Helge Stangnes | Ivar Jarle Eliassen) – Maren Ninni

Har dere opplevd den følelsen av å være helt trygg? Å være ivaretatt, sikker, rolig og overmåte lykkelig? Alle har vi nok en eller annen gang hatt et glimt av denne følelsen. Jeg får ofte den følelsen når jeg sitter stille og gløtter bort på min pappa, de gangene vi er sammen. Vi trenger ikke si noe. Vi kan bare være. I hverandres selskap. Vi trenger hverandre, og vi kjenner hverandre. Og vet at vi kan stole på hverandre. Jada, jeg er nok ei pappajente. Skal ikke se bort ifra det. Å være handtlanger mens pappa legger gulvbelegg i skyvedørsgarderoben halvannen time etter at han har rullet av ferga. Han fornøyd for han kan bidra, og jeg fornøyd fordi han kommer på besøk. Ikke så mange ord. Men tilstedeværelse fullt og helt.

For vi kan ofte forsvinne i ordene. Forsvinne i de tomme frasene og været. Været! Det uendelige været. Må ha noe å si. Kommer ikke på noe å si. Herlighet, hva skal jeg si nå?!?
Trenger ikke si noe. Bare være. Tilstede. Med hele deg.

The smile on your face let’s me know that you need me. The truth in your eyes saying you’ll never leave me. The touch of your hand says you’ll catch me wherever I fall. You say it best. When you say nothing at all.

When you say nothing at all (Paul Overstreet | Don Schlitz) – Rolf Helge og Paal

George Bennard skrev I 1912 en hymne som skulle vise seg å bli en av de store country-salmene I usa. The old rugged cross – om korset på høyden: symbolet på lidelse og skam og smerte fra gamle dager i Roma. Nå forlatt. Tomt. Og med en annen betydning: Et sted å legge ned alle byrder og alle sorger. Et sted for frigjøring og for nytt liv. Det er en grunn for at korsene er tomme – Kristus er ikke der, men har stått opp til evig liv. Korset blir et symbol på Jesu forbilde. Som vi kan dra lærdom av. Si imot makta. Kalle til nærvær og etterfølgelse. Kjempe mot det som bryter folk ned og som holder oss nede. Bygge opp. Reise opp. Vise styrke og kjærlighet. Alt dette ligger i det enkle symbolet. Det tomme korset.

Old rugged cross (George Bennard) – Rolf Helge og Paal

Jeg var åtte, første gangen jeg splite overstemmen på blokkfløyte på Barndomsminne fra Nordland. Siden den gangen har Elias Blix sin salme fulgt meg gjennom mitt nå tredveårige liv. Om den nå var tiltenkt Nordland sånn egentlig, så gjorde det aldri noe. For den sa noe om det jeg kjente til og var glad i. Det jeg savnet da jeg var på folkehøgskole på Sunnmøre og på sommerjobb på Østlandet. Å eg veit meg eit land sa noe om der jeg hørte hjemme. Nordfra. Fra den delen av landet der Vårherres humor virkelig kommer til syne. Kaldt og hustrig. Men med de vakreste, hviteste strendene. Der gråsteinen er full av farger. Der sola trille på vannet. Der bygda kan kalle seg by, som Ivar Thomassen skriver i Det artige landet. Der vi hører hjemme. Og det vi lengter til når vi er bortefra. Jeg er sikker på at både drammensere og trøndere og Kristiansundere har det samme forholdet til Barndomsminne fra Nordland som jeg har. For vi minnes, vi minnes så vel kor vi kommer fra. Og det holder oss rotfesta.

Barndomsminne fra Nordland (Elias Blix | Adolf Thomsen) – Rolf Helge og Paal

*bank, bank, bank*
Hvor ofte har vi ikke banket på hos hverandre? Eller bare åpnet døren og ropt inn: Hallo, e da nån heime? For så å få svar: Jada, kom bær opp! Mange, mange ganger. Å så komme opp i stua eller ved kjøkkenbordet og få en kopp kaffe og en prat. Akkurat slik håper jeg det blir den dagen jeg banker på Vårherres store dør.

Og kanskje var det det han håpet på, politimannen, idet han ber moren ta fra ham politiskiltet den dagen han innser han nærmer seg slutten på både karriere og liv.

*bank bank bank* E da nån heime? Jada! Kom bær opp!

Knocking on heavens door (Bob Dylan) – Lasse og Roger

Å bli far. Å bli mor. Det er kanskje noe av det største i denne verden. Det å se et lite barn komme til jorda, skrikende og lidrød, for så å gradvis, gradvis vokse opp. Åge Aleksandersen skrev lys og varme like etter at han var blitt far til Line. Utladninga etter underet. Følelsan. Usikkerheta. Vil jeg bil en god nok far? Hvordan vil fremtiden bli? En ting er i alle fall sikkert – en slik hendelse i et menneskes liv gjør at de svarene som man hadde i går ikke er de samme svarene som man har i dag. Sola som gikk ned i kveld. Ho skal skin for dæ min kjære. Og fuglan som e fri dæm ska vis vei og alt ska bli. Mykje lys og mykje varme. Tru og håp det skal du få med. Mange tåra. Tunge stunde. E æ redd for at det blir.

Og slik er menneskelivet. Oppturer. Nedturer. Dager som er helt okeie. En blå kveill i ei kirke på ei øy. Midt imellom festivaltelt og vm i marshmellows-spising. Og så kan vi gå stilt igjennom rommet når vi kommer hjem. Full av inntrykk. Takknemlig over alt det livet bringer med seg.

Lys og varme (Åge Aleksandersen) – Lasse og Roger

Takknemlig for det livet bringer med seg. Og det bringer med seg uendelige underverk av fortellinger og bilder og mennesker. Innimellom går det kanskje litt fort, og vi sitter igjen og lurer på om det var virkelig det vi nettopp erfarte.

Va du drøm? Va du te? Va du hud? Va du blod? Eg kan hørra deg le. Eg kan huska eg lo.

Horisontar fins ikkje. Alt du tar på forblir

Der finnes alltid et håp og ei fremtid. En dag i morgen. Men det håpet og den dagen må gripes. Og den må gripes på forkant. Den må gripes på forkant i et evighetsperspektiv.

Fiskeren som drømmer om å komme tilbake til Mary McKear, han drømmer med håp og med lengsel om å komme tilbake, tilbake til det grønne landet Tir n’a Noir, den sorte perlen og til kvinnen han en gang kjente.

Det er som en omskrivning på sagnet om Oisin fra keltisk mytologi. Oisin den store irske krigshelten som forelsker seg i den vakre Niamh fra evighetslandet Tir Na nOg, men som så gjerne vil en siste tur tilbake til hjemlandet Irland og se og dermed ikke kan komme tilbake Tir Na nOg igjen. Og så bli han sittende og lengte. Og hvor mange av oss har ikke en eller annen gang vært sittende slik som Oisin; å lengte til et annet sted, der ingen blir gamle, der ingen blir syke og der ingen trenger bekymre seg over verdens elendighet fordi den ikke finnes. Ei mild sommereng å springe barfotet i. Fri for alle plager, alle smerter og alt som tynger.

Så når kvelden komme og eg stilt går ombord, Og min livbåt blir låra i seks fot med jord, Seil’ eg vest i havet te Mary McKear i Det grønna Tir n’a Noir.

Man skal kanskje være forsiktig med å fremheve håpet om det evige liv. Håpet om at det finnes noe etter at man er gått bort. Men likevel, jeg kan ikke annet enn å håpe at der finnes noe etter at døden har tatt meg bort fra denne verden. Åpenbaringen skriver det så fint

” Og jeg så en ny himmel og en ny jord, for den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. (…) Og døden skal ikke være mer, heller ikke sorg eller skrik eller smerte. For det som en gang var, er borte.» Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.»

Se, jeg gjør alle ting nye, sa han. Og tenk; hvis man griper dagen på forkant i et evighetsperspektiv; ” Jeg er ikke alene. Jeg er meg og jeg er sterk. Og jeg lever i evighet. Jeg lever i meg selv og jeg lever i Gud. Og jeg kommer til å leve i minnene til mange den dagen jeg går bort. Og den dagen jeg går bort, så vil der komme en som gjør alle ting nye for meg.”

Tir n’a Noir (Kolbein Falkeid | Øyvind Staveland) – Lasse, Roger og Maren Ninni

Vi nærmer oss slutten. Foran oss ligger ei ny uke med masse inntrykk, mange minner skal skapes og mange bånd skal knyttes. Dag etter dag skaper vi mening i våre liv. Og i livene til de vi har rundt oss. En stor mann og metal-komponist skrev: the meaning of life is to give life meaning. Meningen med livet er å gi livet mening. Det er kloke ord. Og det er kanskje det Hurt er et eksempel på. Å skape mening i noe meningsløst. Skrevne ord, tonesatt og sunget ut til renselse og ny mening i nytt liv. Skap mening. For andre. Og for oss selv, det må være kimen til gode minner i ei festivaluke.

Hurt (Trent Reznor) – Maren Ninni

Jeg tenkte med meg selv, da jeg inviterte til denne konserten, at det må være såpass langt ute på kvelden etter at mange har tilbrakt to dager/netter i teltet med Nødløsning og han Ole Ivar. Blå kveill er det kanskje for oss alle, hver på vår måte. Det er ei ære å få skape øyeblikk med mening sammen med musikere som Rolf Helge, Lasse, Paal og Roger. Tusen hjertelig takk for at dere har vært med å skape mening i øyeblikket her i kirka. Tusen takk alle dere som kom for å høre på og slik skapte mening i fellesskapet og nærværet i kirkeskipet. Grip øyeblikket. Og for dere som ønsker, så kan dere være med og skape mening fremover også, ved å gi en gave til nye elpiano på omsorgssenteret og i menighetssalen ved utgangen.

Det er blått ute. Hele jorden er blå når du ser den fra verdensrommet. Bluesens farge. Skumringens farge. Fargen på klærne til Maria, Jesu mor. Det himmelvendte. Nå kan alle båran stilne.

Blå kveill (Arvid Hansen | Tove Karoline Knutsen) – Maren Ninni

Velsignelsen

Utsendelse