Imago Dei – skapt i Guds bilde

Preken holdt i Værøy nye kirke 3. søndag i åpenbaringstiden.

Prekentekst: 1 Mos 1:26-31

Gud sa: «La oss lage mennesker i vårt bilde, så de ligner oss! De skal råde over fiskene i havet og fuglene under himmelen, over feet og alle ville dyr og alt krypet som det kryr av på jorden.» Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere! Dere skal råde over fiskene i havet og over fuglene under himmelen og over alle dyr som det kryr av på jorden.» Og Gud sa: «Se, jeg gir dere alle planter som setter frø, alle som finnes på hele jorden, og alle trær som bærer frukt med frø i. Det skal dere ha å spise. Og til alle dyr på jorden og til alle fugler under himmelen og til alt som kryper på jorden, alt som har livsånde i seg, gir jeg alle grønne planter å spise.» Og det ble slik. Gud så på alt det han hadde gjort, og se, det var svært godt! Og det ble kveld, og det ble morgen, sjette dag.

Preken

I begynnelsen boblet Guds kjærlighet over.
Først var det ingenting.
Ingen trær, ingen fugler, ingen dyr, ingen himmel og ingen sjø – bare mørke.

Gud talte ut fra sin kjærlighet ” La det bli lys!”
Og dagen kom.
Og natta.

Og da den første dagen var over, smilte Gud og visste at det var godt.

På den andre dagen sa Gud ”La det bli himmel der skyene kan flyte og vinden blåse”.
Og himmelen lyste blå og vakker.

På den tredje dagen sa Gud ”La vannet samle seg til sjøer, og la så det tørre landet komme frem”.
Gud ville gjøre jorda enda mer blendene, med høye tre og langt gress.

Og så åpnet den første blomsten seg i all sin prakt.

På den fjerde dagen sa Gud ”La himmelen bli fylt av sola og månen”
Og Gud strødde stjerner over himmelen, de skinte som diamanter.

På den femte dagen sa Gud ”La det komme fugler som fyr og synger, og fisker som svømmer og plasker”. Og jorda ble fylt av sprudlende fuglekvitter.

På den sjette dagen sa Gud ”La dyra kommer – elefanter og sjiraffer, katter og mus, bier og biller” For et bråk det ble på jorda!

Likevel var det noe som manglet.

Da sa Gud ”Jeg vil lage menneske og jeg vil lage det så de likner meg, så de kan glede seg over jorda og ta vare på henne”

Gud gjorde som han hadde sagt og alt var så godt, så godt.

Gud så på alt han hadde skapt, og klappa i hendene av glede. ”Er det ikke fantastisk?”

Og på den sjuende dagen lo Gud.
Han hvilte seg og gledet seg over dette stålende som han hadde skapt.”

Det er en lekende Gud vi treffer i Desmond Tutus gjenfortelling av skapelsesberetningen. En lekende Gud som skaper, og skaper, og skaper. Av kjærlighet. En God som bruker flere dager i sin regnestokk. Likevel er det ikke nok, det er ”noe” som mangler. Og dette ”noe” er oss.

Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem. Gud velsignet dem og sa til dem: «Vær fruktbare og bli mange, fyll jorden og legg den under dere!

Hva betyr det egentlig, sett i dette lekne, kjærlige og rause lyset fra skapelsens Gud? Og hva er linken til Johannes åpenbaring og bryllupet i Kanaan?

Har dere noen ganger hørt begrepet overflødighetshorn? Begrepet kommer fra gresk mytologi, og skildres som et horn med frukt, blomster eller rike gaver i, og knyttes ofte til skikkelser som personifiserer overflod. I Det Gamle testamentet leser vi om noe lignende, nemlig Sareptas krukke – om enken i Sarepta som gir av det lille hun har, melet i krukken og oljen i muggen, i trengselstider til profeten Elia. For sine handlinger og sin tro og tillit gir Gud av sin overflod til enken, og melkrukken og oljemuggen blir ikke tom på lange, lange tider.

Enken i Sarepta hadde kanskje ikke i overflod, men de fikk så de klarte seg og overlevde tørketiden. Og i dag bruker vi begrepet Sareptas krukke om ting som er større enn de synes og som gir i overflod, som et overflødighetshorn.

Slik ser jeg for meg Gud, i skapelsens gry: av sin overflod, og med sitt lekne sinn, skaper Gud jorden og alt som lever. Og det var ikke nok, Gud hadde mer på lur – krukken gikk ikke tom. Og vi ble til. Mennesket. Skapt av kjærlighet og overflod til å råde over en verden som bringer overflod. Så lenge vi forvalter jorden slik vi har fått i oppdrag å gjøre. Den skapende Gud skaper. Og skaper. Og skaper.

For er det ikke det som ligger i det som ble skrevet ned for så mange år siden? I sitt bilde skapte han det. Til mann og kvinne skapte han dem. Gjennom oss skjer skapelsen på ny og på ny. Og gjennom oss ser vi Gud dag etter dag etter dag.

Tenk på det: i Guds bilde. Gud skapte oss i sitt bilde. Det vil si at vi likner Gud, men vi er ikke Gud, om enn så mye enkelte skulle ønske det innimellom. Et bilde kan si så mangt – og mange kunstnere har forsøkt å ”fange” Gud på lerret og fotografi. På samme måte ”fanget” Gud seg selv i oss. I sitt bilde. Ikke nok med det, men Gud sender også sin sønn – det sanne gudsbildet til jorden. Slik at vi enda tydeligere skal forstå at det er i hverandre vi først og fremst kan se og erfare Gud. Og det er i vårt store Skaperverk vi kan se og erfare Guds overflod. Som bryllupet i Kanaan. Vårherres Sønn, sann Gud og sant menneske – det første underet som gjøres er å lage litervis med god vin i et bryllup der de gikk tomme for vin i beste tid! Guds overflødighetshorn, Guds lekenhet og latter bryter frem i Jesu vinunder. Den himmelske bryllupsfesten fra åpenbaringen steg ned, og kom plutselig til syne på jorden.

Men bilder kan jo falme, få sprekker, svinne hen? Ja, selvfølgelig kan de det. Mennesker kan det. Og vi gjør det. Ingen av oss er uten lyte, kun ett bilde er uten lyte, og det er Sønnen som ble svøpt og lagt i ei krybbe, som led og ble korsfestet og sto opp den tredje dag. Det er noe vi kan strekke oss etter hele livet.

Imago Dei – skapt i Guds bilde, handler ikke om å falme, men om å erkjenne at vi ikke er perfekte, men likevel kan være til det beste for hverandre. Vår oppgave er ikke å påføre hverandre rift og sår og skader, men å verne, vise omsorg og omtanke for slik å kunne bygge opp, bevare og gjøre våre medmennesker til helere mennesker.

Å være skapt i Guds bilde er ikke å være Gud, men å representere Gud. Her på jorden. Forvalte skaperverket, overfloden slik at det blir som Sareptas krukke og ikke som Pandoras eske, som slapp ut alle sykdommer, plager og traumer.

Skapt i Guds bilde er ikke å opptre som Gud, men å kunne se Gud i alle mennesker rundt oss, og se at vi alle er like mye verdt, vi er alle like, om vi har fysiske eller psykiske plager, om vi er rusavhengig eller avholds, fattig eller rik, homofil, transvestitt, bifil eller heterofil.

Skam deg ikke for at du er menneske, vær stolt! Skriver Thomas Tranströmer i diktet Romanske buer. Og det er det vi skal være. Stolte. For vi er skapt av kjærlighet til et liv i kjærlighet. Av den lekende Gud som gir av sin overflod. Som vi kan gi videre.

Derfor vil jeg avslutte med et litt annerledes Credo, en litt annerledes trosbekjennelse, skrevet av Inger Marie Fridhov:

Jeg tror på meg selv
– fordi jeg tror på Gud
at han har skapt meg som det mennesket jeg er.
Jeg tror at jeg er noe,
kan noe og betyr noe.

Jeg tror på meg selv
– fordi jeg tror på Kristus.
Jeg tror ikke at jeg er fullkommen.
Vet at jeg har brister,
både når det gjelder tanke, vilje og følelser.
Likevel tror jeg på meg selv
ettersom Verdens Frelser kunne tro på meg.
Han ville ikke gått i døden for verdiløse.
I hans tanke er jeg verdifull.

Jeg tror på mine medmennesker
– fordi jeg tror på Den Hellige Ånd.
som binder oss sammen
med synlige og usynlige bånd,
enten vi liker det eller ikke.
Jeg tror på oss alle
som viktige brikker i en større helhet
som jeg ikke fatter, men aner,
et fellesskap hvis eneste kall er:
”bli ingen noe skyldig uten det å elske hverandre”.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var og er og blir, én sann Gud fra evighet og til evighet.
_______________________________________________________________________________________________________________

Første lesetekst: Åp 21:1-6

Og jeg så en ny himmel og en ny jord. For den første himmel og den første jord var borte, og havet fantes ikke mer. Og jeg så den hellige byen, det nye Jerusalem, stige ned fra himmelen, fra Gud, gjort i stand og pyntet som en brud for sin brudgom. Og jeg hørte fra tronen en høy røst som sa:

«Se, Guds bolig er hos menneskene.
Han skal bo hos dem,
og de skal være hans folk,
og Gud selv skal være hos dem.
Han skal være deres Gud.

Han skal tørke bort hver tåre fra deres øyne,
og døden skal ikke være mer,
heller ikke sorg eller skrik eller smerte.
For det som en gang var, er borte.»

Han som sitter på tronen, sa: «Se, jeg gjør alle ting nye.» Og han la til: «Skriv det ned, for dette er troverdige og sanne ord.» Så sa han til meg: «Det er skjedd! Jeg er Alfa og Omega, begynnelsen og enden. Jeg vil gi den tørste å drikke av kilden med livets vann som gave.

Andre lesetekst: Joh 2:1-11

Den tredje dagen var det et bryllup i Kana i Galilea. Jesu mor var der. Også Jesus og disiplene hans var innbudt. Da vinen tok slutt, sa Jesu mor til ham: «De har ikke mer vin.» «Kvinne, hva vil du meg?» sa Jesus. «Min time er ennå ikke kommet.» Men moren hans sa til tjenerne: «Det han sier til dere, skal dere gjøre.»

Det sto seks vannkar av stein der, slike som brukes i jødenes renselsesskikker. Hvert av dem rommet to eller tre anker. «Fyll karene med vann», sa Jesus til tjenerne. De fylte dem til randen. «Øs nå opp og bær det til kjøkemesteren», sa han. Det gjorde de. Kjøkemesteren smakte på vannet. Det var blitt til vin. Han visste ikke hvor den var kommet fra, men tjenerne som hadde øst opp vannet, visste det. Da ropte han på brudgommen og sa: «Alle andre setter først fram den gode vinen, og når gjestene blir beruset, kommer de med den dårlige. Men du har spart den gode vinen til nå.»

Dette var det første tegnet Jesus gjorde, det var i Kana i Galilea. Han åpenbarte sin herlighet, og disiplene hans trodde på ham.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.