BlåKveill på Værøy (by night)

BlåKveill er et konsertkonsept der lokale folk med skjulte eller mer åpenlyse talenter inviteres av presten til å være med og skape et øyeblikk for senkede skuldre i Værøy kirke. Med meg denne gangen hadde jeg Anette Skavhaug, Elisabeth Persen, Lasse Hamre, Lars Petter Sneve og Rolf Helge Skavhaug. Sammen sang vi og innimellom snakket presten litt. Altså meg. Og etterpå? Jo, etterpå var det ut på jakt etter nordlyset. Det var lite nordlys i dag, men desto mer melkevei, og mitt første stjerneskudd på bilde!

IMG_7392

Det artige landet
av Ivar Thomassen

Vel møtt til BlåKveill! Musikk i lystiden. For det er virkelig ei lystid. For meg, som har bodd så mange år lengre nord enn Værøy, så er det nesten for mye lys. Eller, det kan aldri bli for mye lys. Og for mange farger. Som Ivar Thomassen skriver – På himmel’n der flammer det best når det’ kaldt. Og her er jo virkelig det artige landet. Selv om kanskje ikke vidda på Heia er av de største, og veden ikke vokser på trær, så triller sola på vannet, og fjellet bader i hav. Og gråsteinen den er full utav farger.

Jeg var i Sørlandshagen og tok bilder her en formiddag. Som barn var jeg ivrig på å være i fjæra og oppleve alle skattene som var der. Og tror du ikke, nå som da, så kom jeg hjem med lommene fulle av småstein. Runde, fine rullesteiner, glattpolerte og med alle verdens sjatteringer i sølv og grått og hvitt. Man blir ikke eldre enn sitt klareste barndomsminne. Og små ting som en finner i fjæra kan slå følge gjennom hele livet, og bringe frem lyspunkter om det som engang var og lykke til det som skal komme.

Lykkesteinen
av Linda Maylen Skavhaug

Lys. Tenk at jeg kan sitte på Gjerdheia og kikke opp mot Melkeveien I bekkmørtna og se himmelen lyse mot meg. Kanskje det er det man burde gjort hver gang en krangel var over eller pågående. En himmel uten måne. Men med stjerner overalt. Som for å minne oss på at vi faktisk ikke lever for oss selv, men alltid i relasjon til andre mennesker. At forsvarsmekanismer og skyttergravsposisjoner ikke hjelper oss i det hele tatt. Og at ei hand som søker å holde i ei anna hand bryter ned alle murer vi setter opp rundt oss. There’s a starry field around. This low-lit kingdom where all our defences are down.

Lift me
av Madrugada | Ane Brun

Løft meg fra bakken. Og sett meg aldri ned igjen. Det er som å kaste seg rundt halsen på den du elsker og bli en tosomhet som kan vare og vare og vare. Kjærlighet? Ja. Et umåtelig lys? Ja. For lys er mer enn bare sol og måne. Når et ansikt lyser opp, så kan det skinne klarere enn noe annet.

En liten tur til himmelen på vingene av din kjærlighet. Månen i ny på himmelen, som en liten, gul banan. Det føles som om jeg er i himmelen når jeg er sammen med deg. Og jeg vet jeg er i himmelen når du smiler. Men selv om vi er stuck her på bakken, så har jeg noe jeg har funnet, og det er deg.

Jeg trenger ikke dra til verdensrommet, alt jeg trenger er å se ansiktet ditt. Og før jeg aner ordet av det, så går jeg i bane omkring deg, mens jeg takker lykkestjernen min for at jeg har funnet deg. Når jeg ser din formasjon, så er du min inspirajon, ja du.

Du er Nordstjernen, når jeg har gått meg vill og er nedfor. Da skinner solen gjennom skyene og alle de andre stjernene falmer rundt deg, ja når jeg ser ditt smilende fjes, så vet jeg at ingenting kan noen sinne ta din plass…

IMG_7400

Little trip to heaven (on the wings of your love)
av Tom Waits

Kjærlighet, lys og mørke henger ofte sammen. Sinnsstemninger skifter, og vår måte å være på endres i takt med år, opplevelser og erfaringer. Noen ganger lovpriser vi, andre ganger roper vi kyrie eleison. En gang Jesus var på vei til Jeriko, så gikk han forbi en mann som satt ved veien og tigget. Mannen var blind, og hørte alt oppstyret, for det var mange folk. Og da han fikk høre at det var Jesus som var i ferd med å passere, så ropte mannen etter ham: ”Du Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!” Flere ganger ropte han: ”Kyrie eleison! Kyrie eleison! Du Davids Sønn, ha barmhjertighet med meg!” Jesus hørte mannen, stoppet, og ba disiplene føre mannen frem for seg. Og så spurte Jesus: ”Hva vil du jeg skal gjøre for deg?” Jesus gjorde ikke slik at mannen fikk synet tilbake, men han spurte hva som var viktig for mannen, hva mannen ville at han skulle gjøre for ham. Og mannen svarte: ”Gi meg synet igjen!” Og synet tilbake fikk mannen. Og kyrieropet gikk over i Hallelujarop. Rungende halleluja, og kanskje et sårt, sårt halleluja. Av gråtende glede over at noen så ham og ga ham muligheten til å bestemme over eget liv.

Hallelujah
av Leonard Cohen

Å vise omsorg bringer lys med seg. Båndene mellom oss mennesker bringer med seg lys og liv. Noen ganger er det plutselig for sent. Og så står vi igjen der så umåtelig fattige og skulle ha gjort så mye mer enn det vi rakk. Kanskje det var slik Lars Bremnes tenkte, da han skrev Å kunne æ skrive på himmeln. Vi må øve på forhånd, og så tar øvinga så masse tid at det plutselig er for sent? Eller øver vi så godt at resultatet blir stående til evig tid? Båndene mellom oss er der for alltid, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg skulle ønske jeg kunne ha skrevet noens navn på himmelen, eller hentet ned skyer for å re ei seng til de jeg er glade i. Det er ikke mulig for meg å gjøre, men jeg og du og alle oss kan gjøre så mange andre ting mens det ennå er tid – å bringe lys med oss inn i hverdagen til hverandre.

Å kunne e skrive på himmeln
av Lars Bremnes

 

Første gang jeg hørte Hekla Stålstrenger så falt jeg pladask for både låter og musikerne. Hvis dere ikke har hørt og sett de, så kan jeg virkelig anbefale en konsert med dem. Nordnorsk, moderne visesang på sitt beste. En av deres mest kjente låter, er Har du fyr, en sang som blant annet Agnete fra Black Sheeps sang i siste sesong av Stjernekamp på NRK1. Det var et rørende øyeblikk, ungjenta fra Karlebotn som er blitt voksen, og som, i likhet med meg har tatt til seg sangen og innholdet og linket det til hjemsted og Nord-Norge. Og jeg tenker, dette fyret til Ola Bremnes, det må være Værøy fyr. Helst sku vi la det bemanne. Og så spørres det: har du fyr? Har du løkte langs din vei? Et signal om riktig lei? Ei lampe som gløde i mørket, som lose dæ ut og frem. Som tar dæ bort og hjemmefra, men også tar deg hjem.

Det er viktig å ha lys og noe å holde fast i i sin hverdag. En gammel venn. Eller et gps-signal, et sjøkart og fyrlykte for det våkne øyet. For sesongen står for døra, og vi vil ha alle våre hjem i god behold. Heldigvis rors det ikke ut i småbåt, flere mann om bord lenger. Men likevel. Jeg kan ikke annet enn følge med på telefonen hvor båtene er. Og høre tiende rundt Mostadbordet.

Der finnes mange bilder på Gud. Både som Far og som Mor, ja Læstadius bruker begrepet Den Himmelske Forelder. Men jeg skal dele med dere et litt annerledes Gudsbilde, nå når havet skal ros og banken skal nås:
Vårherre har islending på. Og sterke, valne hender som smyger seg ned i hanskene om bord på skøyta. Vårherre fryser, men jobber tritt for å bli ferdig. For Vårherre vil hjem.
Vårherre har kaffen klar. Med utålmodig blikk sjekkes klokka og kikkes ut kjøkkenvinduet og ned mot bruket. Det er kaldt ute, men fyr i ovnen inne. Vårherre venter på at du skal komme hjem.
Og endelig, med stampen full av fersk skrei kommer Vårherre gående opp veien. Grytene settes på kok. Og familien kan få seg mølja.

Har du fyr
av Ola Bremnes

Innimellom så er mørket godt å ha. Men ikke når det blir et blendende mørke. Av og til kommer man inn i perioder hvor man opplever ensomhet, føler seg tom, kjenner seg slengt ut i et gjallende univers (…) I det ytre liv ruller alt som vanlig, man skratter og ler, leker og trives. Så, midt i alt det vanlige, stryker et pust av ubegripelig vemod forbi.

Akkurat der var jeg da klokken slo 00:01, 01.01.2012. og slik begynner Wikströms bok Det blendende mørket – å oppdage den store gleden, ei bok som omhandler det å kunne finne veien ut av et oppslukende mørke.

Vi lever i en verden der perfeksjonisme, produktivitet og engasjement er opphøyet. Mange av oss er stadig underveis, fra et møte til et annet, fra prosjekt til prosjekt. Mange av oss har glemt stillheten og roen som kan finnes i morgenandaktens stille bønn, i regnet som drypper på post i skogen, nærværet i suset fra vinden når du sitter på en stein i fjæra eller barnas latter i den frie leken. Vi legger ikke merke til det, fordi vi allerede har forflyttet oss til neste post. Vi har allerede neste gjøremål i fokus. ”Skal bare”, sier Albert Åberg. Og Wikström forklarer:
Tranströmer uttrykker en evangelisk sannhet med sin knappe stil: ”Du blir aldri ferdig, og det er som det skal.”

Mennesket må derfor si til seg selv: ”Jeg vil gå i en annen retning!” Og så gjøre det. Det hektiske jaget kan i noen minutter hver dag, kanskje en halvtime hver uke, erstattes av trening i å være absolutt nærværende og mottagende. I kirkens historie kalles dette andaktsstunder. Jeg har valgt å kalle dette langsomhetens kultur (…) En forutsetning for det indre livs helse er altså å gjenerobre langsomhetens kultur.
Det er i det mørkeste mørke, at selv det minste lys kan utgjøre en vannvittig forskjell. Som å få høre, midt i mørkeste natta, hvorfor en er det fineste en vet.

Det finaste e veit
av Helbillies

IMG_7409

Jeg tror, at nettopp slike øyeblikk som de Helblillies og Anette synger om, er de som vi kanskje oftest tar for gitt, men som vi burde opphøye og ta vare på for alt de er verdt. Noen av oss opplever det kanskje én gang gjennom hele livet – om vi er heldige. Uansett, slike lysglimt er med og skaper vår hverdag og våre liv. Jonas Fjeld kaller de engler i sneen. ”Når natta er som svartest, synger de om soloppgang”. Og ”når våren kommer går de uten sorg og uten spor.” Lysglimt, som fort kan forsvinne, hvis vi ikke tar vare på dem. Holder de fast, ber de bli værende hos oss og være her. Til himmelen revner igjen, og hverdagen på ny blir fylt av masse lys.

Engler i sneen
av Jonas Fjeld

Vi nærmer oss slutten på januars BlåKveill. Tusen takk til alle som har vært med – til Anette og Elisabeth, til Lasse og Lars Petter. Og til Rolf Helge. Det er ei ære å få lov til å skape øyeblikk sammen i ei kirke som rommer oss alle.

Neste BlåKveill blir en RødKveill på kvinnedagen, lørdag 8. mars. Vel møtt skal dere være. Neste søndag er det vanlig gudstjeneste her i Nykirka, og hvis det er noen av dere som kunne tenkt dere å hatt ansvar for kirkekaffe, så kan de komme til meg etterpå, for vi trenger noen til å kunne bake og koke kaffe.
Vi er inne i ei lystid, og ennå er ikke sola oppe hele natten. Det er to skriftsteder dere skal få med dere på veien hjem, uten noen flere kommentarer til:

Det første er fra evangelisten Johannes: Igjen talte Jesus til folket og sa: «Jeg er verdens lys. Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys.»

Og det andre fra evangelisten Matteus: Jesus sa: Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!

Fix You
av Coldplay

IMG_7420

Vil du høre sangene, så kan de søkes opp på Wimp, Spotify og YouTube. 

2 thoughts on “BlåKveill på Værøy (by night)

  1. Kjære Maren. Æ flire og tørke tåra i skjønn forening. Lettrørt?? Tja…. 🙂
    Du skriv så vanvittig bra.
    Kos dæ – med lyset, stjernen og alt!!

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.