Om å bære

Prekentekst Markus 2:1-12

Noen dager senere kom Jesus igjen til Kapernaum, og det ble kjent at han var hjemme. Det samlet seg så mange at de ikke fikk plass, ikke engang utenfor døren. Mens han forkynte Ordet for dem, kom de til ham med en som var lam. Det var fire mann som bar ham. Men de kunne ikke komme fram til ham på grunn av trengselen. Derfor brøt de opp taket over stedet der han var, laget en åpning og firte ned båren som den lamme lå på. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme: «Sønn, syndene dine er tilgitt.»

Nå satt det noen skriftlærde der, og de tenkte med seg selv: 7 «Hvordan kan han si slikt? Han spotter Gud! Hvem andre kan tilgi synder enn én – det er Gud?» Straks visste Jesus i sin ånd at de tenkte slik, og han sa til dem: «Hvorfor går dere med slike tanker i hjertet? Hva er lettest å si til den lamme: ‘Syndene dine er tilgitt’ eller: ‘Stå opp, ta båren din og gå’? Men for at dere skal vite at Menneskesønnen har makt på jorden til å tilgi synder» – og nå vender han seg til den lamme – «Jeg sier deg: Stå opp, ta båren din og gå hjem!» Og mannen reiste seg, tok straks båren og gikk ut rett for øynene på dem, så alle ble ute av seg av undring. De priste Gud og sa: «Noe slikt har vi aldri sett.»

Preken

Å se tro.
Jesus kunne se tro!

I dag møter vi den synlige troen. Den utålmodige troen. Den trassige troen. Ja, kanskje den desperate troen.

Fem menn kommer seg ikke frem fordi det er så mange folk rundt Jesus. Kanskje ble de fortvilte – han som de fire bar på, var lam, og de ville så gjerne hjelpe.

Det er noen handlingens menn. Standhaftige, trassige, kreative, handlende menn. Å bryte opp et tak, selv om det er andre takkonstruksjoner enn her hos oss i dag, det måtte ha vært en smule strabasiøst. Men de klarer det, og firer ned mannen som var lam. Ned til Jesus. Ned til ham de trodde på og som de satt sin lit til kunne gjøre mannen frisk igjen.

Og hva skjer? Jo, Jesus SER deres tro, og handler deretter. Han gjør mannen frisk.
Igjen står de skriftlærde, de som alltid kom med kritikken og fordømmelsen av Jesu handlinger, og kan ikke annet si enn: noe slikt har vi aldri sett.

For meg er det på mange måter en livlig tekst om handlende tro. Vi er inne i åpenbaringstiden – gjennom flere søndager får vi vite mer og mer om hvem Jesus, Guds sønn er. Jesus fra Nasaret går her frem, som vi sang i salmen. Denne søndagen får vi innblikk i den Jesus som ser tro. Den Jesus som har mulighet til å gjøre frisk. Gjøre hel. Den Jesus som ikke bryr seg om kritikken, fordømmelsen, bedreviterne. Vi får innblikk i venners fellesskap, i standhaftighet og kreativitet for på best mulig måte å kunne være til hjelp for de svakeste i vår midte.

Og hvor mange ganger skulle vi ikke ønske vi kunne brutt op et tak og firt ned ei båre for å komme til redning.

Noe slikt har vi aldri sett, vi heller.

Likevel så har vi kanskje det. Eller vi selv har forsøkt å bære så langt som vi makter. Det virker liksom så enkelt, å kunne fire ned en lam mann på ei båre til Jesus og så plutselig kan han gå igjen. Jeg skulle ønske det var så enkelt, da mammas mann fikk kreft og til slutt måtte gi opp kampen. Likevel, vi bar, på vegne av ham. Vi kjempet. Og da det ikke gikk mer, så bar vi ham til det siste hvilested.

Og det er et fint bilde, dette å bære. Mennene bar den lamme til Jesus i håp og tro om at han skulle helbredes. Troen satt i bena, så vel som i hjertene. De handlet i tro, på grunn av tro.

På samme måte sitter troen både i bena og i hjertet hos foreldre og faddere som i dag har båret lille NN til dåpen. I det gamle dåpsformularet sto det: Så bærer vi med takk og tro våre barn til Herren i den hellige dåp. De er født med menneskeslektens synd og skyld, men i dåpen blir de Guds barn, født på ny ved Den Hellige Ånd.

Den nye starten, lik den lamme mannens nye start, er skjedd. Dåpsbarnet har fått det beste utgangspunktet for sitt liv: all den arven som barnet bærer med seg i kraft av å være menneske, født inn i en verden der ondskap finnes, ligger bak. Og ved hjelp av foreldre og faddere kan troen vokse og barnet vokse opp til å bli et handlende menneske som selv kan bære. Båret av mor og far, innlemmet i den verdensvide kirke, til et liv under nådens himmel der kjærligheten kan få vokse, til kamp mot alle vondter som verden kan bringe med seg.

Og kanskje er det det livet inneholder? Å enten bære eller bli båret. Mor bærer barnet i sin mage. Dåpsbarnet bæres til dåpen. Vi bærer våre bører, hjelper våre medmennesker, går skritt sammen med, løfter, gjør helere. Og til slutt er det våre nærmeste som bærer oss og firer oss ned.

Jan Magnus Bruheim har skrevet et dikt om å bære:

Um å bera

Skapte er vi te bera
og lette børene for kvarandre
Til fånyttes lever ingen

Men våre eigne bører
skal vi bera åleine

Stor og
verdfull er sorgi
som ikkje kan delast av andre
Men fatigsleg, liti og arm er den glede
som du vil ha åleine

Hjelpeslaus er den
som ikkje har nokon å hjelpe
og vera god mot.

Lik tre utan sevjestraum
turkast han inn

Den mannen bær tyngste børi
som ingen ting har å bera

2 thoughts on “Om å bære

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.