Fastekalender dag 12 | Om grunnlov, lys og Værøys stormenn

Preken holdt i Værøy Gamle Kirke i anledning grunnlovsjubileet 2014.

Vi befinner oss altså nå i en av de få gjenværende valgkirkene i Nordland fra valget til riksforsamling i 1814. At Norge i sin helhet skulle gis i vederlag til Sverige, ble ikke godtatt. Tiden var knapp, man måtte handle før svenskekongen kom tilbake fra Europakrigene og krevde Norge som krisgsbytte, og valginnkalling ble sendt ut den 19. februar samme år, med forhandlingsstart allerede 10. april. Danske prins Christian Frederik, innsatt som norsk stattholder hadde innsett at eneveldets tid var over, og med mot hadde han en plan: Skulle han bli konge, så måtte han velges av folket. Planen var klar for valget: første valgrunde skulle være lokalvalg av valgmenn, og soknekirkene ble valgt som sted, med prestene som ledere for valget. Så hver menighet ble valgkrets som igjen skulle sende to valgmenn til amtet for neste runde, som igjen valgte tre menn som skulle sendes til Eidsvoll.

Menigheten Værøy og Røst hadde dette valget, ikke den 25. februar, slik så mange andre steder, men den 19. mai. Det er langt dette landet vårt, og det meste er nord. Og distrikt. Amtsvalget i Nordland ble aldri gjennomført – Danskeprinsen var blitt valgt til konge, og Grunnloven var jo allerede signert.

Dette visste selvfølgelig ikke de lokale valgkretsene nordpå før lenge etter, og Værøy og Røst sendte både brev og valgmenn av gårde. En kopi av dette brevet, på hele tre sider, har vi fått, og skal avduke til slutt i gudstjenesten. Og jeg synes vi skal ta oss tid til å lese hele brevet:

Naadigste Prinds og Regent!

Jo mere uventet Efterretningen om Vores Ejegode Kong Frederik den 6tes Afstaaelse af Norges Rige var og maatte være for enhver Nordmand, desto sørgeligere og mørkere vare Udsigterne for os i Fremtiden; Vi saae et elsket Broderbaand, som Aarhundreder havde knyttet paa det stærkeste imellem det Danske og Norske Folk, pludselig opløst, Vi saae os skildte fra en Kongestamme, der stedse med Viisdom og Rætfærdighed havde bestyret sit Folk, og for evig berøvede een Faders Regjering, der, som Hans ædle Sjel kun aandede for sit Folks Hæld, bar stedse og altiid umiskjendelige Prøver paa Viisdom og øm Forsorg for sit Folk saavel i Lykkens som Trængselens Dage; Vi saae! som det verste af alt! hvorledes vores ublide Skjebne havde overgivet os i en Konges Hænder, der, skjønt indskrænket i sine egne Lande, skulle regjere Norge med fuld Enevolds Magt, og det en Konge, som med List og Vold og Undertrykkelse havde banet sig Vej til Vor Krone, og som sikkerlig uagtet smigrende Løvter ville regjere os paa lignende Maade; Vi saae og det med Afskye og Skræk os saaledes fra et friet Folk nedtrykte til Slaver, hvis Lod ville allene blive at sukke og lide, eller og uvante til Lænker overgivet tilAnarchiets og Lastemes Herredømme; Vi saae endelig, og hvo er istand til at afskildre alle de sørgelige Følelser, som Forestillingen om Religionens og Dydens Foragt kunne opvække hos Eftertænksomme, ja! Vi saae Elendighed og Farer daglig at tiltage og opvoxe over vore Hoveder, og vor Tilstand at forværres ved hver gryende Dag!! J disse fortvivlede Omstændigheder Hvo var vel mægtig at komme os til Hjelp? Hvo skabe Lys for os i dette Mørke? Hvo redde vort betrængte Fødeland Norge? Kun Gud allene! og Han være til evig Tiid høylovet af os; Gud saae vor Nød og tænkte paa vor Frelse, Een ædel Prindses Hjerte opflammede Han og Hans Mod styrkede Han at antage sig det forladte Fædreneland og tale dets Sag, Een Prinds, der som Odelsbaaren til Norges Throne ikke allene udelukker alle ubillige Fordringer paa samme, men som viiste ogsaa strax ved sine Opfordringer til det Norske Folk og sit aabne Brev, at Høylovede Forfædres Danske og Norske Kongers Blod og Mod flød i Hans Aarer og luede i Hans Barm, og ved sin Kjærlighed og Omsorg for det Norske Folk, sin urokkelige Beslutning at forblive iblandt det og værne om dets Sikkerhed og Love og saaledes at deele Vee og Vel med det, med Rette fortjener at sidde paa sine Fædres Throne og være Norges Regent! — Modtag derfor, Naadigste Regent! Nordmænds Hylding og Erkjendtlighed; bliv stor! bliv lykkelig paa Nordens ældgamle Throne! styr længe med Viisdom og Ret det Norske Folk, som Du er Skaber af dets Vel, og lign Dine Forfædre som Mod i Tapperhed saa ogsaa i Lykke, om Landets Forsvar skulle udfordre det. — Under Din Anførsel ville Nordmanden føle sig stærk, trodse enhver Fare, sejre over hver Fjende, som maatte opkaste sig mod hans Fødeland, og i hans hærdede Bryst, der aldrig kjendte Frygt eller Fare, naar det gjaldt om Konge og Fædreneland, vil det gamle Heltemod og Heltedaad igjen opstaae, kort sagt : den slumrende Løve vil vaagne og Verden erkjende, at det Nordske Folk er sig stedse lig, troe i sine Pligter, troe mod Fyrste og Land og med Prinds Christian Frederik i Spidsen uovervindeligt! — Dette ere Følelser, som uden Tvivl have gjennemstrømmet enhver Nordmands Bryst fra Lindersnæs til Nordcap paa nærværende Tiid, dette den Hylding, som et Folk mere vant at virke end med Ord at prale med Rette skylder een Prinds, der opfordrede eget Vel og Beqvemmelighed for at hjelpe et forladt og til sin ublide Skjebne overgivet Folk; Ogsaa Vi, Elskede Prinds! ogsaa Wærøe og Røstøens Jndvaanere tænke heri lige med de øvrige Nordmænd, skjønt Beboere af disse langt i Havet bortkastede og af den farlige Moskøestrøm og Røsthav omringede Øer, og ej hidtil kjendende anden Fjende end Hungeren føle vi dog inderlig vore Pligter mod Fyrste og Fødeland og det Krav, disse med Rette have til os; Vante til Farer, vante til Døden selv, som vore Øers farlige Beliggenhed daglig frembyder og stiller os for Øyne, ansee vi Velfærdt og Liv for intet, naar Fødelandets eller dets Regents hellige Stemme lyder, og Vi opfordres til dets Hjelp eller Forsvar; Som een Mand ville Vi da møde og overeenstemmende med vor Eed staae eller falde med vore Brødre de øvrige Norske for Fædrenelandets Friehed og Selvstændighed! — Modtag derfor, Naadigste Regent! Wærøe og Røst-Meenig- heders underdanigste Taksigelse og Hylding, som underskrevne paa heele Præstegjeldets Vegne aflægge og disse 2de Mænd Borger og Skipper Niels Røst og Lensmand Jacob Erichsen, der af samtlige Meenigheder ere udnævnte at være Valgmænd og at stemme ved den berammede Folke-Forsamling i Amtet paa Præstegjeldets Vegne i Udvælgelsen af Amtets 3de meest oplyste Mænd, herved have den Naade at frembære. —

Wærøe den 19de Maii 1814.

underdanigst
Jonas Kirsebom Dahl, Sognepræst til Wærøe og Røst. Ole Kibsgaard, giæstgiver. Niels Røst, skieper og giæstgiver.

Jacob Erichsen, Lensmand og Bøygde Commisair. Christoph. Erichsen, Forligelse og Bøygde

Commissiar. Christopher Christensen, Skoleholder og Forsanger.

Torsten Hanssøn, Bøygde Commisair. Biørn Biømsen, Bøygde Commisair. Hans Knudsøn, bøygde Commisair. Mons Pedersen, Gaardmand.

Johanes Græger, Skoleholder og Forsanger. Christen Jansen, gaardmand. Hans Nielssen, Gaardmand.

 

Slik lød det altså når valget den 19. mai 1814 skulle berettes om fra Værøy og Røsts bebyggede menn. Ikke så lenge etterpå kom meldingen fra Eidsvoll om at forhandlingene var sluttførte og Grunnloven underskrevet.

Hvor bringer så dette oss i dag? Begynnelsen på det norske demokratiet bærer vi med oss i dag, og 1814 og vår markering av grunnloven er viktig for oss som folk og nasjon. Likevel, to hundre år er to hundre år. Og mye har skjedd siden da. Heldigvis. Ikke engang Norges grunnlov er en fast størrelse, og heldigvis for det. Vi trenger kanskje ikke peke til mer enn grunnlovens andre paragraf, som i 1814 lød: “Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende seg til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme. Jesuitter og Munkeordener maae ikke taales. Jøder ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget.”

Jøder fikk adgang til Norge i 1851. Munkeordener ble tillatt i 1897, og jesuitterordener i 1956. Det som en gang ble ansett som for grunnlov, ble endret til Norges beste. I alle fall på papiret.

For vi kan snakke om verdier og lovgiving og moral, om selvstendighet og om fellesskap som nasjon. Om det som er flott, og det vi har fått til og får til. Men vi må ikke glemme, at selv om det oppheves på papiret, så må det gjøres et stort arbeid utenom papiret.

Den 25. februar ble det opprettet en bønnedag for land og folk, en gudstjeneste i forbindelse med valget. Prekenteksten den dagen er den samme som i dag

Hos Gud er min frelse og min ære.
Min mektige klippe, min tilflukt er hos Gud.
Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham!
Gud er vår tilflukt.  – Salme 62:8-9

I det ligger det at det finnes en sannhet, en tilstedeværelse som er større enn det skrevne ord. Som kan veilede og gi styrke når vi må endre oss i møte med vår virkelighet og vår samtid. Jødeparagrafen er opphevet i dag. Likevel er jøde et av de mest brukte skjellsordene i skolegården. Dissenterloven, som ga oss mulighet til å organisere oss i et annet tros- og livssynssamfunn enn Den norske kirke kom så tidlig som i 1845. I dag sender Norge flyktninger som har konvertert til kristendommen tilbake til til sine hjemland. Vi vet hva som i verste fall møter dem.

Gud er vår tilflukt. Gud er alltid større. Større enn våre lover som kan forandres. Større enn våre snevre sinn. Heldigvis er vi skapt i Guds bilde, og våre sinn kan søke Gud, søke Sannhet og Rettferd og Fred, og ikke låse oss fast i at er det en gang skrevet, så er det skrevet for alltid.

Hvem skapte lys i vårt mørke, spurte Værøy og Røsts stormenn retorisk. Hvem gjorde fremtiden lys. Jo Gud. Jeg er verdens lys, sier Jesus. Til Gud kan vi vende våre liv og ta vår tilflukt i håp og tro på at Gud er nær og bærer oss. Gjennom valg og demokrati. Gjennom storm og stilla. Gjennom to hundre år. Og videre inn i evigheten.
 

Samme dag i 2013

Samme dag i 2012

Samme dag i 2011

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

Tast inn det du ser i feltet/løs gåten under: * Time limit is exhausted. Please reload CAPTCHA.