Samme dag var to disipler på vei til en landsby som heter Emmaus, seksti stadier fra Jerusalem, og de snakket om alt det som var skjedd. Mens de nå snakket sammen og drøftet dette, kom Jesus selv og slo følge med dem. Men øynene deres ble hindret i å se, så de ikke kjente ham igjen. Han sa da til dem: «Hva er det dere går og snakker så ivrig om?» De stanset og så bedrøvet opp, og den ene, han som het Kleopas, svarte: «Du må være den eneste tilreisende i Jerusalem som ikke vet hva som er hendt der i disse dager.» «Hva da?» spurte han. «Det med Jesus fra Nasaret», svarte de. «Han var en profet, mektig i ord og gjerning for Gud og hele folket. Men våre overprester og rådsherrer utleverte ham og fikk ham dømt til døden og korsfestet ham. Og vi som hadde håpet at det var han som skulle befri Israel! Dessuten: I dag er det alt tredje dagen siden dette hendte. Og nå har også noen kvinner blant oss gjort oss forvirret. De gikk ut til graven tidlig i dag morges, men de fant ikke kroppen hans. De kom tilbake og fortalte at de hadde sett et syn av engler som sa at han lever. Noen av våre gikk da til graven, og de fant det slik som kvinnene hadde sagt, men ham selv så de ikke.»
Da sa han til dem: «Så uforstandige dere er, og så trege til å tro alt det profetene har sagt! 26 Måtte ikke Messias lide dette og så gå inn til sin herlighet?» Og han begynte å utlegge for dem det som står om ham i alle skriftene, helt fra Moses av og hos alle profetene.
De nærmet seg nå den landsbyen de skulle til, og han lot som han ville dra videre. Men de ba ham inntrengende: «Bli hos oss! Det lir mot kveld, og dagen heller.» Da gikk han med inn og ble hos dem. Og mens han satt til bords med dem, tok han brødet, ba takkebønnen, brøt det og ga dem. Da ble øynene deres åpnet, så de kjente ham igjen. Men han ble usynlig for dem. De sa til hverandre: «Brant ikke hjertet i oss da han talte til oss på veien og åpnet skriftene for oss?» Og de brøt opp med en gang og vendte tilbake til Jerusalem. Der fant de alle de elleve og vennene deres samlet, og disse sa: «Herren er virkelig stått opp og har vist seg for Simon.» Så fortalte de to om det som hadde hendt på veien, og hvordan de hadde kjent ham igjen da han brøt brødet.
Luk 24,13-35
Vi har vært igjennom den stille uke.
Disiplene har vært vitner til Jesu inntog i Jerusalem. Til hans undervisning for folk og hans besøk blant venner. De har spist påskemåltid sammen. De har vært vitne til Judas’ svik og Jesu fangenskap, tortur og rettergang. De har hørt skrikene. Sett tårene. Grått og fortvilt.
De har tatt kroppen ned av korset. Svøpt den. Lagt den i graven.
De har grått. Og fornektet. Gjemt seg.
De har kjent på redselen. Og kjenner på den ennå.
De to av Jesu etterfølgere som er på vei til Emmaus vet at kvinnene har funnet graven tom, men vet ikke at Maria har truffet Jesus i hagen. De er i forvirring, og de vet ikke lenger hva som er sant eller ikke sant.
Så slår Jesus følge med de to vandrerne.
Men de kjenner ham ikke igjen. Ikke før etter lang tid og tydelige tegn.
Jeg blir stående igjen og tenke: er det slik vi er, vi mennesker? Ser vi ikke? Kjenner vi ikke igjen Guds ansikt når Gud viser seg for oss?
Evangeliet om Jesus død er ingenting uten oppstandelsen. Langfredag får ingen appell til oss uten i lyset av påskedags morgen. Døden er ikke lenger det avgjørende i våre liv, men Guds kjærlighet til oss, og vår kjærlighet til hverandre. Derfor kalles også langfredag for den gode fredagen i engelskspråklige land. Jesus døde for oss. Gud vil erfare vår virkelighet, våre lidelser og vår død. Så viktige er vi for Gud, at Jesus, sann Gud og sant menneske, erfarer det av det menneskelige liv som er det aller verste. Gud vil vite hvordan det er å være menneske. Jesus døde for oss. Slik at vi skulle få leve i kjærlighetens lys. Og gjennom oppstandelsen fra de døde brytes dette dødens bånd. Og vår død, vår redsel og vår smerte er ikke lenger det som avgjør vår eksistens. Det som er avgjørende for vårt liv er vår kjærlighet til hverandre og Guds kjærlighet til oss.
Men tilbake til Emmausvandrerne.
For vi er alle, på mange måter, vandrere på vei til Emmaus. Vi er forvirret, vi er usikre og vi er redde. For noe eller noen eller noen ting, en eller annen gang igjennom livet. Vi er på vandring, hele livet. Og vi kjenner ikke igjen gode ting før det er neste for sent, eller for sent. Vi befinner oss i rommet mellom korsdød og oppstandelse, mellom angst for døden og angst for kjærligheten. Når det vi burde gjøre var å gi rom for dem begge.
Vår Gud lider med oss. Vår Gud reiser oss opp. Vår Gud gir oss rom til våre liv. Vår Gud gir oss mot til å se, til å hjelpe, til å lindre, til å være til med hele oss. Dette gikk opp for vandrerne da Kristus brød brødet. Og kanskje går det opp for oss, hver gang vi Guds kjærlighet i ansiktet til vår neste.
Vandrerne trodde Jesus var et helt vanlig menneske på vei til Emmaus. En av dem. En medvandrer. Det viste seg å være den oppstandne Gud.
Kristus er oppstanden. Påsken er her. Guds kjærlighet omslutter oss. Og vi skal få leve.
ÆvFoSoDhåsvoeobésGfeote.
