Teologien

Det er vel på tide å skrive noe her. Kanskje har det drøyet ekstra, siden jeg ikke helt har bestemt meg for hva jeg vil skrive her. Vil jeg være en tabloid-mainstream-tekkes-alle-teolog som følger strømmen eller vil jeg fronte Den norske kirkes teologi eller vil jeg si det ingen tør si men som mange med meg mener?

Jeg vet ikke.
Har ikke egentlig bestemt meg.

En ting vet jeg. Jeg har forsvart Einar Gelius i mange år. Ikke nå mer. Du kan lese her hvorfor.

Så har jeg skrevet en mastergradsoppgave innenfor temaet ekklesiologi. Den finner du under fanen “Oppgaven”.I studietiden var jeg ganske så lineær i mitt arbeid. Startet med innledningen og sluttet med konklusjonen. Det tok ikke mange årene før skrivestilen endret seg. Men så skriver jeg ikke mange eksamensoppgaver nå da. Nå går det på innfallsmetoden. Og det funker. Iallefall for meg.

Men hvem er jeg? Hva er min teologi?

Jeg tror teologien endrer seg på lik linje med identiteten gjennom livet. Og troen. Kunnskapen. Vi er ikke statiske vesen, vi er vesen som påvirkes av alt rundt oss og av oss selv. Og av Gud. I det hele og store, så er det ikke slik at når du har publisert din mastergrad eller doktorgrad så er du ferdig teolog.

Man utvikler seg så lenge man lever. Og akkurat nå, så er jeg her:

– Folkekirken er mitt hjertebarn. Ikke en tom størrelse der kristendom skal måles i hvor mange som kommer i kirka til gudstjeneste hver søndag, men en levende størrelse bestående av mennesker i relasjon til hverandre som bygger et fellesskap som er del av samfunnet og større enn samfunnet på samme tid.

– Jeg liker ikke at vi prester pålegges ved norsk lov å diskriminere. Jeg hilser vår nye preses og hennes uttalelser om å få laget en liturgi for velsignelse og forbønn over alle ekteskap: heterofile og homofile på lik linje. Jeg klarer ikke å se at et par tre småpassasjer i Bibelen skal overskygge hele vårt evangelium og nestekjærlighet, respekt og omsorg for hverandre.

– Jeg tror på en kjærlig Gud. Og jeg tviler på den kjærlige Gud. Særlig i møte med all urett, urettferdighet og ulykke der jeg føler meg maktesløs og liten. Men alltid seirer troen over tvilen. Selv om de henger sammen.

– Jeg er kritisk og skeptisk til nådegaver. Mye av skepsisen går på personene og ikke på gavene. Jeg skjønner at vi alle må ha til livets opphold. Men jeg forstår ikke at helbredelse skal være til salgs.

– Jeg er nordfra. Det gjør noe med en. Jeg liker det nordnorske. Det usagte. Jeg vet der finnes mennesker som kan ting. Jeg har selv opplevd det. Men det er ikke noe som skal snakkes så mye om. Man skal ikke rose seg på slikt.

– Kanskje er jeg enkel. Men jeg tror at skal kirka snakke sant, så må den snakke nært. Jeg er ikke noen tilhenger av store ord. Små ord med dybde. Korte prekener med poeng. Nærhet. Raushet. Bilder som mennesker kan relatere seg til. Jesus er et godt forbilde i så måte. Han var slagkraftig og velformulert. I korte trekk.

Mye av den spesifikke teologien kan du lese i prekenene mine. Dette er kun riss og korte innsteg i et stort landskap. Noen vil kanskje si at det jeg har skrevet ikke er teologi men meninger, ideologi og kanskje politikk. Der er jeg uenig. For alt rommes i det enkle. I det vi ALLE skal prøves på. Hver eneste dag:

Da fariseerne hørte at han hadde stoppet munnen på saddukeerne, kom de sammen. Og en av dem, en lovkyndig, spurte for å sette ham på prøve: «Mester, hvilket bud er det største i loven?» Han svarte: «’ Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Så enkelt og så vanskelig på samme tid.

Har du spørsmål, ta gjerne kontakt!