Tekst
1. Mos 9:8-17
Så sa Gud til Noah og sønnene hans: «Nå vil jeg opprette en pakt med dere og etterkommerne deres og med hver levende skapning hos dere, både fugler og fe og alle ville dyr som er hos dere, alle som gikk ut av arken, alle dyr på jorden. Jeg oppretter min pakt med dere: Aldri mer skal alt som lever, bli utryddet av storflommens vann; aldri mer skal det komme en flom som legger jorden øde.»
Og Gud sa:
«Dette er tegnet på pakten jeg oppretter
mellom meg og dere
og hver levende skapning som er hos dere,
for de kommende ætter i alle tider:
Jeg setter min bue i skyene;
og den skal være et tegn på pakten
mellom meg og jorden.
Når jeg samler skyer over jorden,
og buen blir synlig i skyene,
da vil jeg komme i hu den pakt
som er mellom meg og dere
og hver levende skapning.
Aldri mer skal vannet bli
til en storflom som ødelegger alt liv.
Buen skal komme i skyene;
jeg skal se den og minnes
den pakten som alltid skal bestå
mellom Gud og hver levende skapning,
alt som lever på jorden.»
Gud sa til Noah: «Dette er tegnet på den pakten jeg oppretter mellom meg og alt liv som finnes på jorden.»
Jeg har alltid syntes regnbuen var så vakker. Ute på tur i naturen, når solen skinner flott over meg og det kommer noen dråper regn. Så kommer regnbuen skimrende ned og slår rot en plass langt der fremme. Og det er så vakkert. Og vakrere ble det etter første gang jeg leste om Noa og arken og vannflommen. Om duen som ble sluppet ut, som kom tilbake for så til slutt å bli borte i den store verden. Om Gud som snakker til Noa og angrer. Som sier; aldr mer skal jeg gjøre noe slikt. Aldri mer skal jeg ta bort alt levende på jorden. Og dette skal dere ha som tegn: Regnbuen. Regnbuen skal minne dere på mitt løfte, på den avtalen, den pakten jeg har oppretter med dere. Og så sier Gud: for hver gang jeg ser regnbuen, så skal jeg huske det jeg har lovet. Hver gang skyene samler seg og fargene kommer, så skal jeg huske det jeg har sagt.
Så hver gang jeg ser regnbuen, så tenker jeg på dette. At nå ser Gud det samme som meg, og Gud husker det som ble lovet. Aldri mer skal vi gå til grunne. Det har Gud sagt og lovet. En trygghet man kan hvile i. Hver gang man titter ut vinduet og ser fargene på himmelen: rød, orange, gul, grønn, blå, indigo og fiolett. Så vet man at Gud i det øyeblikk husker. Og minner seg selv og oss på at vi aldri skal gå til grunne ved Guds hånd. Nei, som det står; Guds hånd løfter oss opp, og i Guds hånd kan legge våre liv og vår ånd. Og regnbuen minner oss på det.
