Oppropet Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap kom i stand som en spontan reaksjon på et medieoppslag. I forbindelse med presentasjonen av nyheten om at Folkekirken i Danmark får ny og inkluderende vigselsliturgi, ba avisa Vårt Land om en kommentar fra preses Helga som også leder Den norske kirkes samlivsutvalg, et utvalg som i skrivende stund arbeider på overtid. Svaret fra biskop Helga bar ikke bud om særlig optimisme:
– Det er helt åpent om det blir noen vigselsliturgi for likekjønnede par. Det er ikke bare spørsmål om når, men om kirken skal innføre en slik liturgi, sier Bispemøtets preses, Helga Haugland Byfuglien, til Vårt Land.
Kirkerådets direktør, Jens-Petter Johnsen, fulgte opp:
– Dersom det kommer forslag om innføring av en liturgi for vigsel av likekjønnede par, må dette først drøftes som en prinsipiell sak, og i et senere kirkemøte som liturgisak. Det betyr at Den norske kirke tidligst i 2015 kan ta stilling til spørsmålet om å innføre en liturgi for vigsel av homofile par, sier Johnsen til Vårt Land.
(Begge sitater er hentet fra Vårt Land 8. juni 2012.)
Spørsmålet vi stilte hverandre denne dagen var, rett og slett: Hvor mange prester og andre kirkeansatte og kirkemedlemmer finnes det egentlig der ute som deler denne frustrasjonen? Hvor mange er vi der ute som kan og vil vie, men som kjenner at liturgien binder i stedet for å løse? Er vi en marginal gruppe med et marginalt ønske, eller representerer vi en viktig gren og en viktig stemme i Den norske kirke? Vi var godt kjent med det kartleggingsarbeidet Åpen Kirkegruppe hadde gjort med hensyn til hvilke prester i Den norske kirke som er villige til å gjennomføre forbønnhandlinger for allerede inngåtte likekjønnede ekteskap, men opplevde samtidig at her gjensto det noe i lys av innføringen av den nye kjønnsnøytrale ekteskapsloven.
Selve oppropsteksten kom i stand på kort tid, og oppropet ble satt i gang allerede samme dag, fredag 8. juni 2012. Underskriftsinnsamlingen ble avsluttet 24. juni samme år, etter 16 dager ute på nettstedet underskrift.no.
Ettersom noe av motivasjonen bak oppropet var å få prester og andre ansatte til å signere og stå åpent fram med sine progressive standpunkter, valgte vi tre å signere oppropsteksten ikke bare med fullt navn men også med titler. Slik synliggjorde vi flere forhold, både det at vi var i aktiv menighetsprestetjeneste, og også at vi arbeider på ulike steder i ulike bispedømmer (hhv, Sør-Varanger i Nord-Hålogaland, Arendal i Agder og Telemark, og Røros i Nidaros). Vi tre er på omtrent samme alder og har omtrent samme mengde yrkeserfaring, men bortsett fra det har vi ulik kirkesosiologisk bakgrunn, vi har studert på ulike studiesteder, er innmeldt i ulike fagforeninger og har ulik partipolitisk lojalitet – i tillegg til den variasjonen vi utgjør hva gjelder kjønn, samlivs- og familiesituasjon. Ingen av oss har vært innvalgt i sentralkirkelige råd.
Når vi valgte å signere med embetstitler, kan det være på sin plass å presisere at ingen av oss hadde diskutert oppropet med de menighetsråd vi hadde sete i eller på andre måter forankret oppropet i en større embetsmessig sammenheng. Engasjementet var og er vårt eget, som enkeltpersoner. Det er like fullt et engasjement som vi forankrer i vår teologiske kompetanse og i vår tjenestehverdag, og som vi alle tre har vært åpne om også før denne aksjonen, i sjelesorg og forkynnelse, i blogginnlegg og på andre sosiale medier og i ulike lag- og foreningssammenhenger av både kirkelig og politisk art.
2. Grunnleggende teologisk betraktninger til spørsmålet om kirkelig vigsel av likekjønnede
De noe over 3000 underskriverne av oppropet Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap! ble aldri forelagt noe teologisk program å skrive under på. Vi nøyde oss med å konstatere at vi mente tiden var inne til å vedta ny og inkluderende vigselsliturgi, og oppfordret så mange som mulig til å si seg enige i dette. Blant de mange som støttet oppropet var over 200 prester. Vi regner med at alle disse ville kunne avgi egne teologiske begrunnelser for sitt engasjement, og at disse begrunnelsene nok ville framvist en god del bredde, på samme måte som det har vært mange ulike innsteg, argumenter og forsøk på konklusjoner i den kirkelige homofilidebatten de siste tiår både i offisielle dokumenter fra fakulteter og kirkemøter og i forkynnelse og sjelesorg rundt omkring i de mange menigheter i Den norske kirke.
For vår egen del vil vi gjerne løfte fram følgende perspektiver.
Det sies ofte at den kirkelige homofilidebatten egentlig er en bibelsynsdebatt. Det kan det nok være mye i. Det viser seg i hvert fall at i praksis bunner de ulike argumentasjonsrekkene i ulik tilnærming til og ulik bruk av Skriften, noe som ofte også kobles til ulike uttalte skriftsyn.
For vårt eget vedkommende vedkjenner vi oss alle en kritisk lojalitet til Skriften slik denne er samlet og overlevert som kirkas boksamling og som vitnesbyrd om Guds selvåpenbaring og Guds handlinger med mennesker i historien. Med uttrykket kritisk lojalitet viser vi til en holdning der vi med glede leser og bruker og preker over og lever med nettopp Skriftens ord i vår hverdag, midt i kirka som fortolkende og reflekterende fellesskap. Samtidig vil vi ikke være redde for å stille oss kritiske til sider ved Skriften som vi, etter at de historisk-kritiske tolkningsspørsmålene er behandlet, finner det nødvendig å stille seg nettopp kritisk og avvisende til. Dersom man spør på hvilket grunnlag en slik kritikk er nødvendig, vil vi måtte svare at nestekjærligheten og medmenneskeligheten er viktige stikkord, slik også Jesus understreker i sin undervisning om de to store bud. Vi plasserer oss alle trygt i kategorien kristenhumanist, og søker å unngå å fronte lesninger som, enda så riktige de måtte være rent historisk-kritisk, krenker menneskers integritet og verd.
Med dette mener vi ikke å si at alt som kan oppleves som krenkende, utfordrende, skremmende eller støtende i den boksamlingen vi kaller Bibelen skal “klippes ut” eller på andre måter tas bort fra den kirkelige samtalen. Vi er som alle andre åpne for å bli utfordret, for å bli korrigert og for at det kan være dybder i Skriften vi er langt unna å forstå eller ikke er i stand til å gripe. Vi ønsker heller ikke å avvise all tale om mennesket som fallent eller om synd, eller på andre måter å bygge opp under en naiv antropologi. Selv med alle disse forbehold finner vi likevel at det finnes både undertekster og klare utsagn i Skriften som vi ikke kan stille oss bak uten å oppleve at vi må krenke vår neste i prosessen. Det kan vi ikke gjøre uten å bryte det andre store budet, det om å elske vår neste som oss selv. Da er nettopp kritisk lojalitet den eneste farbare vei til en ansvarlig bibelbruk: Vi konstaterer at disse tekstene finnes, at de står der og at mange vil bruke dem annerledes, men vi kan ikke selv gjøre annet enn å kritisere dem, for vår egen samvittighets skyld og for vår nestes skyld. Vi vil kort og godt ikke gjemme oss bak bibeltekster vi ikke kan stå inne for.
Akkurat en slik holdning vil vi da også mene at vi slett ikke er alene om. Er det ikke langt på vei slik vi alle leser Skriften, uansett skriftsyn? Vi har ennå til gode å møte noe som virkelig klarer å få hele Skriften til å gå opp på én formel, og som vektlegger alle sider ved og alle enkeltord i Skriften like sterkt og like intenst. Skriften inneholder flere lag med veiledning der ikke alle enkeltutsagn er forenelige med hverandre. Om man kaller det sorteringsarbeidet vi som bibellesere og –brukere alle må foreta for “rangering”, “sortering”, “skjelning” eller “kritisk arbeid”, er dette uansett noe vi alle deltar i, og resultatet blir like uansett at vi, både som kirkefellesskap og som enkeltpersoner, noen ganger legger tekster helt bort og erklærer at de ikke har noe å si til oss og at de ikke utfordrer oss på noen annen måte enn at vi må maskere avstand til dem.
Nettopp homofilidebatten er et eksempel på en situasjon der vi opplever å bli stilt i et slik kritisk forhold til bibeltekstene.
Blant de tekster som holdes fram som særlig sentrale når kirka diskuterer homoseksualitet og likekjønnet samliv, er innledningskapitlet i Paulus’ brev til romerne. Vi vil ikke gå inn i noen detaljeksegetisk diskusjon her og nå, men nøye oss med å konstatere at Paulus stiller opp homoseksuelle handlinger som et symptom på frafall fra Gud, Skaperen, og som en direkte konsekvens av avgudsdyrkelse. Han ser ut til å forutsette at denne verdidommen var selvsagt også for hans lesere; det er ikke noe han argumenterer for i streng forstand, men et premiss han stiller opp for å underbygge en større og for ham viktigere konklusjon, nemlig at alle mennesker, både jøder og hedninger, er skyldige overfor Gud.
Det er godt mulig at dette eksempelet ville blitt opplevd som selvsagt og som ukontroversielt blant Paulus’ første lesere, noe de ville nikket gjenkjennende til. Det kan vi ikke vite, men vi kan anta det, for argumentets skyld. Det vi imidlertid kan vite, er at svært mange mennesker med en homofil identitet leser denne teksten i dag og opplever at denne ikke speiler deres liv. De er døpte mennesker med en avklart kristen tro, mennesker som ønsker å være disipler av den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus. De lever i og med menighetens liv, og ønsker å leve moralske, oppreiste liv. I møte med Romerne 1 får de så høre at deres seksuelle identitet er et uttrykk for opprør mot Gud og en konsekvens av avgudsdyrkelse. Vi har som alle andre registrert fortellinger om gjenopprettelse og reorientering, fortellinger som kunne brukes til å underbygge en slik dikotomi mellom homoseksualitet og kristen tro. Vi har imidlertid også registrert en annen type fortellinger, nemlig om den identiteten som aldri ble borte, men som heller ikke nødvendigvis ledet til et ønske om å leve promiskuøst eller uansvarlig. I møte med slike fortellinger framstår Paulus’ argumentasjon i Romerne 1 som klisjéfylte inntil det krenkende. Det blir ord man ikke kan koble seg på, kun ta avstand til, ord som kommer til oss fra en tid så annerledes enn vår egen at de ikke lenger kan tolke våre liv tilfredsstillende. Det blir heller ikke en tekst som kan gi inspirasjon til å leve ansvarlig med sin seksuelle identitet. I lys av tradisjonell og aktuell kristen veiledning vil vi heller mene at et slikt ansvarlig liv innebærer at man søker å leve sammen med én partner, i et forhold preget av gjensidighet, likestilthet og forpliktelse.
Paulus berører temaet homoseksuelle handlinger også i et par andre tekster, i sjangeren lastekataloger. Her ser han ut til å rubrisere slike handlinger som brudd på det sjette bud, uavhengig av hva slags forhold eller relasjoner som er kontekst. En slik generell og unyansert avvisning er etter vårt skjønn umulig å videreføre. Det er stor forskjell på de ulike kontekster seksuelle handlinger inngår i, og vi må i vår veiledning skjelne klart mellom overgrep, promiskuitet og ansvarlige monogame samliv – for å trekke opp noen store linjer.
Enkelte lesninger av lastekatalogene har forsøkt å gjøre disse tekstene til tekster om pederasti, det vil si om relasjoner vi i dag ville karakterisere enten som overgrep eller som (gutte) prostitusjon. Selv om det er lesninger vi kjenner på sympati for, klarer vi likevel ikke å se at disse tekstene kan “redde” Paulus for den aktuelle kirkelige debatten. For faktum er jo at Paulus i så fall skriver at både overgriper og offer faller inn i kategorien “de som ikke skal arve Guds rike”. Det er dypt ubehagelige utsagn. Dersom det faktisk er dette Paulus viser til og mener med ordbruken i lastekatalogene (arsenokoites og malakoi), er det enda større grunn til å kritisere Paulus på dette området. Kirka kan aldri uttale seg annet enn klart om offerets uskyld, og må aldri bidra til å påføre overgrepsofre skam eller omtale deres rolle som synd.
Satt på spissen: Vi finner ikke at Paulus’ avvisning av homoseksuelle handlinger kan brukes som ressursmateriale i møte med mennesker med en avklart homoseksuell identitet, eller i møte med andre seksuelle identitetsvarianter for den del. Det eneste Paulus har å si om det at personer av samme kjønn inngår i seksuelle handlinger med hverandre, er at dette er en perversjon av det skapte. En kirke som vil følge Paulus på dette området må derfor være konsekvent avvisende til alle former for likekjønnet samliv og også møte homofil identitet med kritisk distanse. Vår kirke har imidlertid valgt annerledes, både i ord og handling. Vi mener da også at dette er den eneste forsvarlige og ansvarlige måten å møte erfaringen og virkeligheten på: På dette området inviteres vi rett og slett til å foreta en bredere refleksjon rundt identitet og rundt ansvarlighet og rundt hva som konstituerer et godt samliv.
Vi kan vanskelig se at det skulle være nødvendig for kirka å vurdere tiltrekning mot eget kjønn som galt eller syndig i seg selv, heller ikke at man agerer i tråd med denne tiltrekningen. Som i alle andre av livets situasjoner, handler det å leve som ansvarlig og oppreist menneske i en fallen verden, om hva vi gjør med det utgangspunktet som er oss gitt. I møte med heteroseksuelle holder kirka fram ansvarlighet, respekt, gjensidighet, likestilthet, åpenhet, trofasthet og forpliktelse som viktige verdier når samliv skal vurderes, tolkes, oppmuntres til og velsignes. Vi ser ingen gode grunner til ikke å holde dette fram også for likekjønnede par. I sum: Når vi veier hele spekteret av argumenter, både fornuftsgrunner, følelsemessige grunner, samt grunner fra historien og erfaringen, strever vi med å finne noe som helst som taler mot at personer av samme kjønn skulle kunne få både full aksept og all mulig kirkelig velsignelse for sine samliv.
Nøyaktig hva slags merkelapp man setter på samlivet kan vi heller ikke se må være avgjørende. Norsk lov kategoriserer forpliktende samliv mellom likekjønnede som ekteskap, og dersom kirka instisterer på en annen merkelapp tvinges vi ut på en unødvendig vandring i et svært vanskelig terreng. Spørsmålet for kirka bør egentlig være enkelt: Kan vi velsigne dette som godt, eller må vi avvise det som galt? Vil kirka velsigne slikt samliv – slik vi tre og alle de andre underskriverne altså vil – blir det absurd å insistere på kun å velsigne likekjønnet samliv så lenge det ikke kalles ekteskap mens man oppmuntrer til og velsigner det samme samlivet under en annen betegnelse. Vi kan ikke se at fellesskapet har noe som helst å tape på en slik utvidet ekteskapsdefinisjon som det legges opp til i den nye ekteskapsloven. Likhetene mellom de ulike relasjonene som kan rubriseres som ekteskap oppleves å være langt større enn forskjellene, som jo kan være relativt store også innad i det heteroseksuelle segmentet.
3. Debatten i et videre perspektiv
Spørsmål om samlivsetikk er spørsmål som angår fellesskapet. Når vi med dette legger fram vårt syn i saken sammen med underskriftene fra de mange som støtter oss i hovedkonklusjon, gjør vi dette med håp om at dette kan bli en ressurs for den videre kirkelige samtalen om temaet. Bibellesning, bibelkritikk og etisk forsvarlig anvendelse av bibeltekster er nettopp et kirkelig anliggende, ikke bare en privatsak. Vi bærer på et håp om at kirkefellesskapet – her forstått som Den norske kirke – vil gi rom for og helst til og med oppmuntre til en slik inkluderende tenkning rundt det som har med samlivsetikk å gjøre. Den samme debatten foregår for som kjent også i flere av våre søsterkirker rundt om i verden, på ulike nivåer og med ulik intensitet. Mye av det som skjer andre steder virker oppmuntrende på oss som håper på en kirkelig nyorientering i spørsmålet om aksept for likekjønnet samliv.
Etter at vi satte i gang vår underskriftsaksjon, opplevde vi at det ganske snart kom en reaksjon – en motaksjon – på banen i regi av Øivind Benestad og Mor-far-barn-nettverket. Denne aksjonen gikk snart forbi oss i antall underskrifter. Vi har ikke analysert disse underskriftene i detalj, men har notert oss at det er en mindre andel prester og andre kirkelige ansatte på denne lista, og at disse også har en høyere snittalder enn våre underskrivere, samt at den kjønnsmessige fordelingen er forskjellig. Blant annet er det kun to kvinnelige prester som har signert på Benestads opprop.
Selve debatten om forholdet mellom de to kampanjene synes vi var underlig å lese. Vår aksjon kom i stand som en reaksjon på offisielle uttalelser fra kirkelig hold. Den andre aksjonen kom i stand som en reaksjon på vår aksjon. Motivasjonen var dermed nokså ulik for de to kampanjene. For oss handlet aksjonen som tidligere nevnt ikke så mye om å måle krefter som om å synliggjøre et engasjement blant kirkas ansatte. Vi er godt fornøyde med det vi fikk til i så måte.
Blant dem som forsvarer kirkas gamle og restriktive eller avvisende syn, holdes det av og til fram at likekjønnede relasjoner er sterile og dermed går på tvers av det som i Skriften framstilles som seksualitetens telos, noe som gjør at slike samliv ikke kan benevnes som ekteskap. Dette argumentet virker ikke overbevisende. Kirka har alltid godtatt ekteskapsinngåelser mellom par der den ene eller begge åpenbart er sterile, og kirka har heller aldri krevd at et parforhold må være fruktbart for at det skal kunne kalles ekteskap; dersom det siste var tilfelle ville man heller ikke hatt noe problem med blankt å godta skilsmisse mellom barnløse. Kirka har i praksis vist at den anser seksualiteten for å berøre flere sider av den menneskelige erfaring enn det som har med reproduksjon å gjøre. Enkelte andre kirker som konsekvent avviser all bruk av prevensjon vil kunne løfte fram et slikt argument med
større troverdighet, men i vår kirke framstår denne tanken som et fremmedelement.
Fra motaksjonistenes side fikk vi også gjentatte ganger høre, både gjennom deres oppropstekst og i ulike debattfora og på sosiale medier, at vi ved vårt engasjement svikter barnas sak. Med noe forbauselse har vi registrerert at vi som vil vie likekjønnede beskyldes for å ville dekonstruere alt som har med familiebånd og foreldre-barn-relasjon å gjøre. Til dette må vi svare at vi ikke har sagt eller skrevet eller ment noe som helst om hvordan noen som helst setter barn til verden. Vi vil mene at kirka skal være opptatt av de voksne og deres samliv og av rammene rundt livene til eventuelle barn, men vi har i vår prestetjeneste ikke hatt som praksis å pålegge par noe som helst i forhold til når og hvordan og hvor ofte de setter barn til verden. Innad i kirka finnes det et spekter av holdninger til det som har med bioteknologi å gjøre, og dette er en diskusjon som fint kan føres på siden av det som har med aksept av likekjønnede samliv å gjøre. Kirka har da også fortsatt å vie under den nye ekteskapsloven, og selv om man så langt har nøyd seg med å vie heterofile viser vår vigselspraksis at vi klarer å skjelne mellom ulike nivå av lovgivning knyttet til samliv og bioteknologi, og at det at man velsigner voksne menneskers samliv ikke betyr at man ikke kan føre en kritisk dialog med de samme voksne og situasjonen til eventuelle barn rundt dem. Ut over lesningen fra 1. Mosebok og en valgfri formulering i forbønnen nevnes da heller ikke reproduksjonsmotivet i dagens eksisterende vigselsrituale, og det er ingen grunn til at vi skal mene så mye og tydelig om det i et nytt vigselsrituale heller. Kirka er ikke lovgiver i familierettslige spørsmål. Men en ting skal vi mene, og det så tydelig at ingen trenger være i tvil: Et barn er aldri et problem.
4. Analyse av underskriftsmaterialet.
I løpet av 16 dager fikk oppropet Ja til vigselsliturgi for likekjønnede par! inn 3132 underskrifter. Snittalderen er 36,58 år. Til sammenligning fikk Benestads opprop 5659 underskrifter over en periode på nesten to og en halv måned (fra 12. juni til ca. 27. august). Snittalderen der er (per 5648. underskrift) 51,92 år.
På vårt opprop er det 205 prester som har signert. Av disse er det 107 kvinner og 98 menn, og snittalderen er 45,2 år. Majoriteten av disse prestene står i et nåværende arbeidsforhold til Dnk, men det er også et innslag av økumenikk, blant annet har en metodistprest og en prest i Folkekirken i Danmark signert.
Sett opp mot Åpen Kirkegruppes liste over prester som åpner sine kirkedører og armer for velsignelse av likekjønnede par og deres borgerlig inngåtte ekteskap, en liste som består av 155 navn, har vi en “overlapping” på 98. Det vil si at det er ytterligere 57 prester på ÅKs liste som ikke har skrevet under vårt opprop, men som like fullt har uttalt offentlig at de vil velsigne likekjønnede par. Vi regner det som sannsynlig at flere av disse støtter oss i sak, men at de av ulike grunner ikke har hatt mulighet til å signere oppropet. Hvor mange andre prester som eventuelt sitter på gjerdet verken kan eller vil vi si noe om.
Til sammenligning har Benestads opprop (per 5648. underskrift) 169 som har signert med yrke prest. Av disse er to kvinner, og snittalderen er adskillig høyere. Et kjapt blikk på disse avslører at mange ikke er i ansettelsesforhold til Dnk, mange er pensjonister og noen av underskriverne har til og med blitt fradømt kappe og krage. Det kan også legges til at det er betydelig flere pastorer og frikirkemedlemmer som har signert på Benestads opprop enn på vårt.
Hva angår andre kirkelig ansatte, frivillige, teologistudenter m.m., så er det mange som har signert med tittel på vårt opprop og slik har satt sitt personlige engasjement inn i en større kirkelig kontekst. Vi vet også at flere har signert med sitt yrke og ikke med sin tilhørighet til Den norske kirke – det være som rådsmedlem eller frivillig. Dette bekrefter vår mistanke om at vi faktisk er mange rundt omkring i kirkeorganisasjonen som bærer på det samme ønsket, nemlig et ønske om en vigselsliturgi som ikke gjør forskjell på folk.
5. Veien videre.
Vi tre som står bak den omtalte underskriftsaksjonen har et klart ønske: Vi ønsker oss en ny vigselsliturgi som vi som vigslere kan benytte i møte med alle par, likekjønnede eller ulikekjønnede, unge eller gamle, de som gifter seg for første gang så vel som de som har brutte relasjoner bak seg. Med dette dokumentet og medfølgende liste over underskrivere løfter vi dette ønske inn i et større rom enn våre egne, private eller halvoffentlige samtaler. Vi håper og ber om at det snart vil bli bevegelse i saken igjen, og håper at underskriftsaksjonen kan være et puff i riktig retning.
Nøyaktig hvordan en ny liturgi skal se ut vil vi ikke mene mye om i denne omgang, selv om vi selvsagt har våre meninger om dette også. Vi vil nøye oss med å peke på det åpenbare at dersom man først åpner prinsipielt for aksept av likekjønnet samliv, er det ikke store endringene som må til for at dagens eksisterende rituale kan benyttes, utover å endre ekteskapsforståelsen i de innledende rubrikkene. Det framstår som naturlig å gjøre de faste lesningene valgfrie, men dette bør ikke være noen stor sak for en kirke som har et ikke-sakramentalt syn på ekteskapet og dermed heller ikke trenger noen innstiftelsesord i forbindelse med ekteskapsritusen. Ut over dette kan dagens betegnelse “ektefelle” i løftesavsigelsen opprettholdes, og så kan man faktisk benytte eksisterende liturgi fram til ny liturgi foreligger. Her kan man gjøre vedtak i flere etapper dersom viljen er til stede. Vi håper og tror at viljen finnes, og at de mange par som banker på kirkedørene ikke skal måtte vente så veldig mye lenger.
Den som for sin samvittighets skyld finner å ikke kunne vie skal selvsagt ikke måtte handle mot sin samvittighet. For vår del ber vi om et tilsvarende rom til å kunne følge nettopp samvittigheten. Den norske kirke lever med to syn omkring temaet likekjønnet kjærlighet. Det bør og må også våre ritualer, liturgier og ordninger gjenspeile.
One thought on “Oppropet “Ja til vigselsliturgi for likekjønnede ekteskap” – noen ettertanker”