Livets overganger

Mark 5,35-43

Mens han ennå talte, kom det folk fra synagogeforstanderens hus og sa: «Din datter er død. Hvorfor bryr du mesteren lenger?»  Jesus hørte det som ble sagt, og sa til synagogeforstanderen: «Frykt ikke, bare tro!» Nå lot han ingen andre følge med enn Peter, Jakob og Johannes, Jakobs bror. Da de kom til synagogeforstanderens hus og han så alt oppstyret og folk som gråt og jamret seg, gikk han inn og sa til dem: «Hvorfor støyer og gråter dere? Barnet er ikke dødt; hun sover.» De bare lo av ham. Men han drev alle ut og tok med seg barnets far og mor og dem som var med ham, og gikk inn der barnet lå. Så tok han barnet i hånden og sa: «Talita kumi!» Det betyr: «Lille jente, jeg sier deg: Stå opp!» Straks reiste jenta seg og gikk omkring; hun var tolv år gammel. Og de ble helt ute av seg av undring. Men han påla dem strengt at ingen måtte få vite dette, og han sa at de skulle gi henne noe å spise.

Preken

Det er navnet ditt jeg roper,
vil du følge meg?
Vil du trå i mine fotspor
på en ukjent vei?
Vil du kjennes ved mitt navn,
vil du møte sorg og savn,
vil du hvile i min favn,
og la meg bli hos deg?

Vil du ta det første skrittet,
vil du følge meg?
Vil du gå til mine minste
på en ukjent vei?
Vil du tåle onde blikk,
stå igjen når noen gikk?
Du skal gi dem alt du fikk,
for jeg vil bli hos deg.

Livet. Livet består av overganger. Fra ett sted til et annet. Fra Kirkenes til Værøy. Fra gammelt liv til nytt liv. Barndom til ungdom til voksenliv. Fra enslig til forelder. Fra levd liv til et liv i Kristus. Fra liv til død. Fra død til liv.

Overganger.
Og disse overgangene de gjør noe med oss. De er med og bygger vår identitet og vårt liv, på godt og på ondt. Hver endring, hver krise, hver seier, hvert tap, de gjør noe med oss. Og ettersom vi vokser opp, så lærer vi oss selv å kjenne bedre og bedre. Slik Gud kjenner oss.

Vi har båret et barn til dåpen i dag. Lille Aron har fått tre hender med vann på hodet og prestens velsignelse. Fra et liv som det barnet Gud kjente fra før han ble formet i mor Ann-Kathrins liv. Til et barn som formelt er blitt skrevet inn i den verdensvide kirke. Guds barn. Vår bror.

Noen har sammenlignet dåpen med første skoledag – en annen overgang. At dåpen er som å gå inn skoleporten for første gang, fulgt av foresatte, tatt imot av læreren med åpne armer. “Hei og velkommen I første klasse! Jeg skal følge deg på din ferd gjennom skoleverket.” Jo, sammenligningen er god den. For i dåpen tenker jeg at Gud sier: ”Hei! Jeg er her. Jeg våker over deg. Jeg verner om deg. Jeg er her når du trenger meg. Du er mitt barn, jeg har kalt deg til et liv i kjærlighet. For du er skapt av kjærlighet. Og jeg vil alltid være med deg.”

Overgang.

Slik også med synagogeforstanderens datter som vi leste om hos Markus. Den lille kvinnen som alle trodde var død. Dødens søvn. Så når da Jesus kommer og sier – hun er ikke død, hun sover, da er det ikke rart de ler. ”Frykt ikke, bare tro!” sier Jesus, og byr henne stå opp. Hun er ikke lenger verken død eller barn. Men voksen og levende. Et oppreist menneske i Kristus.

Overgang.

For på Jesu tid var du regnet for gifteklar pike ved tolv år. Og før i tiden, så var du regnet for voksen ved konfirmasjon. Foran meg her sitter årets konfirmanter – en flott bukett med ungdommer som jeg er så heldig å få lov til å bruke nesten et år på å bli bedre kjent med. Sammen skal vi bli kjent med hverandre og oss selv og Gud. Lære, leke, være nysgjerrige. Ingen spørsmål for store, ingen for små. Vi finner kanskje ikke alle svar, men vi kan komme litt nærmere sannheten i fellesskap. Så når da konfirmasjonsdagen kommer, og konfirmantene ikles hvite kapper og kneler på alterringen, se da er det en ny overgang. Og igjen er Gud der og bekrefter de løftene Gud ga i dåpen: ”Hei, jeg er her. Jeg ser deg, her du kneler for mitt alter. Du er mitt barn, og jeg byr deg stå opp i verden. Lev ditt liv i kjærlighet. Lev det helt og sant og fullt. Og vend deg til meg i gode og onde tider. I sorg og glede. Og jeg skal gå med deg og bære deg når det trengs.”

Overganger. Ikke i frykt, men i tro. Og vi? Jo, vi blir best rustet i møte med livet sammen med dem vi har rundt oss. Dere som i dag har båret Aron til dåpen har et særskilt ansvar for å være der for ham og vise ham vei gjennom alle livets overganger. Og dere foreldre og foresatte som har konfirmanter i år – dere har et særskilt ansvar for å være med i konfirmantenes liv. Konfirmanttiden er et år i undring og modning, både i møte med kirken, men også hjemme rundt kjøkkenbordet. Snakk sammen om tro og tvil. Undre dere sammen!

Og kanskje er ikke den virkeligheten vi trodde var virkelighet, den virkeligheten som er den virkelige virkeligheten. Tok dere den? Livets overganger endrer oss og vår forståelse av livet og oss selv og andre. Å velge et liv i Kristus er en slik overgang. Som sangen vi skal synge spør oss:

Vil du trosse angst og uro,
vil du følge meg,
ta imot deg selv med nåde
på en ukjent vei,
la de ord som jeg har sagt
folde ut sin skapermakt
tross din tvil og selvforakt?
For jeg vil bli hos deg.