Heller krokrygget og nær enn oppreist og arrogant med nesen i sky

Lukasevangeliet, kapittel 13, vers 10-17:

En sabbat underviste han i en av synagogene. Der var det en kvinne som hadde vært plaget av en sykdomsånd i atten år. Hun var helt krumbøyd og kunne ikke rette seg opp. Da Jesus fikk se henne, kalte han henne til seg og sa: «Kvinne, du er løst fra sykdommen din.» Han la hendene på henne, og straks rettet hun seg opp og lovpriste Gud.
Men synagogeforstanderen ble forarget fordi Jesus helbredet på sabbaten, og han sa til forsamlingen: «Det er seks dager til å arbeide på. Da kan dere komme og la dere helbrede, men ikke på sabbaten.» «Hyklere», svarte Herren, «løser ikke hver eneste en av dere oksen eller eselet fra båsen også på sabbaten og leier dem ut så de får drikke? Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken på en sabbat?» Da han sa dette, måtte de skamme seg, alle motstanderne hans. Men alle som var samlet, gledet seg over alt det underfulle han gjorde.

Heller blind og døv og et helt menneske enn et menneske som hører og ser uten at hjertet er åpent.

Heller lam og full av varme og kjærlighet enn et menneske med fordommens bøker i hånden,
løpende etter alle som ikke er som oss.

Heller krokrygget og nær enn oppreist og arrogant med nesen i sky.

Heller uten tale og med et blikk festet i hjertet enn full at hatefulle ord som vrenger hjertet inn ut.

Jeg vil berøre, i en brøkdel av det Jesus kunne. Jeg vil bli berørt slik kvinnen som møtte Jesus ble berørt.

Jeg har tenkt en del på berøring denne uken.
På fysisk og psykisk helbredelse.
På hudkontaktens magi.
På hvor kald vår verden egentlig er.
Eller er den?

Jeg vet ikke.

Det jeg derimot vet er at to hender som møter hverandre kan bety så uendelig mye mer enn en telefon som trekker hundre kroner fra kortet til bistand eller en bart for å sette fokus på kreft.

Selv om det i seg selv kan være givende og viktig.

Berøring.
Fysisk og åndelig.
Sjelelig om du vil.

Hvor ofte gjør vi det?

Hvor ofte legger vi hendene våre på noen andre og berører dem?

Jeg tar alltid nye mennesker i hånden og hilser.
Et fast og godt håndtrykk og et åpent blikk.

Men hvor ofte gir jeg en klem?
Eller legger ei hånd på skulderen?
Holder rundt?
Stryker over kinnet?

Og hvor ofte snakker jeg om ting som er viktige i stedet for alt dilldallet om været og føret og forrige dags middag?

Så alt for sjeldent.

Men her er en Abrahams datter som Satan har holdt bundet i hele atten år. Skulle ikke hun bli løst fra denne lenken (…)?

Jesus berører.
Og forløser.
Befrir fra et før og skaper et nytt nå.

Han er tilstede, ikke bare ved at han ser og føler, men ved at han tør nærme seg og faktisk berøre.

Vi leser om det gang på gang.
Jesus nærmer seg.
Trår over grenser.
Berører.
Han reiser opp mennesker som ligger nede, både fysisk og psykisk.

Han frigjør og gjør hel.

Gjennom den barmhjertige samaritan.
Når Jesus møter kvinnen ved brønnen.
Når han vekker opp Lasarus.

Vi kan bare drømme om å ha samme evner som ham.
Men vi kan forsøke.
Vi kan berøre.

Vi kan gjøre det vi kan, med våre forutsetninger og vårt liv.

Derfor begynte jeg som jeg begynte i dag.

Heller blind og døv og et helt menneske enn et menneske som hører og ser uten at hjertet er åpent.

Heller lam og full av varme og kjærlighet enn et menneske med fordommens bøker i hånden,
løpende etter alle som ikke er som oss.

Heller krokrygget og nær enn oppreist og arrogant med nesen i sky.

Heller uten tale og med et blikk festet i hjertet enn full at hatefulle ord som vrenger hjertet inn ut.

Kanskje var Jesu helbredelse av kvinnens fysikk kun midlertidig?
Kanskje ryggen krummet seg igjen etter noen timer?
Det vet vi ingenting om, men vi kan stille oss det spørsmålet.

Og hva så?

Jesu berøring var mer enn kun en fysisk endring, det var også en åndelig endring.
Kvinnen ble løst.
Frigjort fra en tidligere væren, reist opp og satt inn i en ny sammenheng.

Gud så henne.

Slik Gud ser oss og våre liv, vår kropp og vår sjel.

Jeg tror det viktigste vi mennesker gjør er å berøre hverandre.
Berøring fjerner avstand.
Fjerner klasseskiller, fordommer og redsler.

Se bare på den nye paven som kysset han som de kaller elefantmannen – Pave Frans trosset rådgiverne sine og berørte mannen med byller over hele seg.

Kan pave Frans, så kan jeg.

Så kan vi.

Vi kan berøre, til tross for manglende syn og manglende hørsel og en rygg som ikke fungerer som den skal.
Vi kan berøre.
Og ikke minst, vi kan bli berørt.
Vi kan bli berørt.

Jeg har lyst til å lese til dere en trosbekjennelse, skrevet av Tomas Sjödin, midt i hans hverdag med to multihandikappede barn med alvorlig hjernesykdom.

For den sier noe om en Gud som er der, og som kan sette fri selv om det fysiske setter grenser for oss.

Vi tror på en Gud i bunnen av alt
lengst nede i all synd og elendighet og maktesløshet
en som aldri svikter på sin post.

Vi tror på en trett og gammel Gud
med uro i blikket og sorg i hjertet
som legger alt til side for et lite barns skyld.

Vi tror på en Gud som ligger våken om nettene
og lytter
som kommer til unnsetning når livet får krampeanfall.

Vi tror på en Gud som har vondt i ryggen
og verkende armer
som har båret sitt barn både dag og natt.

Vi tror på en Gud som selv har mistet et barn
og som har sørget over det
i tusen år.

Vi tror på en Gud som bor midt i vår nød
og vår uro
en Gud som selv har vondt i føttene,
forresten.