Hver dag er en gave | Fastekalender dag ni

Det er rart, dette livet.

Jeg har et mantra,
et enkelt og likevel ikke fullt så enkelt mantra.

Hver dag er en gave.

Og så legger jeg til:
men det er jaggu ikke alle gaver jeg takker for!

Å se på hver dag som en gave gjør at jeg,
uansett hvor svart det kan være,
forhåpentligvis kan klare å se at der er noe.

Eller noen.

Som i løpet av den dagen har gjort dagen verdt sin eksistens.
Som gjør at jeg kanskje,
under tvil kan takke for i alle fall det øyeblikket idet midnattsolen forsøker å dyppe haken i vannet.

Det er ikke alltid jeg klarer det.

Men mantraet gjør at jeg i alle fall forsøker å finne det beste i hver dag.

Livet er en gave.
Våre nærmeste er en gave.
Vi er en gave.

Til hverandre.

Det er det som gjør vårt liv så rikt.
Og det er en enkel rikdom,
der man står på verandaen,
en morgenstund med klart og stille vær,
nipper til morgenkaffen og trekker inn luften av en ny dag.

Kanskje er det slik,
at vi ikke merker Vårherres nærvær før i etterkant.

At vi ikke merker gavene fra Den Hellige Ånd før etter at vi har brukt dem.

Når vi tenker etter,
når vi har kommet oss igjennom alle vanskeligheter og sorger og ser lyset langt der fremme.

Kanskje det er da takken kan bre seg som en liten åre til fred og nytt liv.

Som dine dager er,
så skal din styrke være.

I det ligger det at vi er større enn oss selv,
og at vi har et håp og en tro og en kjærlighet som vokser ut av oss og som på samme tid er større enn oss.

Det er dagens kraft.
Og morgendagens styrke.
Det at vi er berørte.
Vi er gaven til hverandre.

Det er i de små øyeblikkene vi aner hvor stort livet egentlig er.
I de brå overgangene at vi virkelig merker hvor dyrebar vår tid er.
De gode minnene vi holder fast.
Når vi har overvunnet hver kamp,
hver hindring som livet legger ut for oss.

Det er da vi kan være takknemlige for det som har vært,
da vi kan vende oss mot fremtiden og det håpet som ligger om et lys der fremme for oss alle.

Blott en dag, et øyeblikk om gangen.