Takk til Åste Dokka for inspirasjon!
Maria Budskapsdag.
Marija beaivi.
Ni måneder til jul. Gud vil inn i verden, Gud vil bli menneske som oss. Dagen i dag er i unnfangelsens tegn. I dag minnes vi Maria, gudfødersken, Jesu mor. I dag minnes vi englens budskap til Maria om at hun skal bli med barn. Og ikke nok med det, men dagen er også den samiske merkedagen for da reinkalvene snur seg i simlas mage, klar for å fødes. Med andre ord en dag i unnfangelsen, i fruktbarhetens, i lysere tiders tegn.
I dag følger vi Maria opp fjellveien til Elisabet, opp til trygghet, til støtte og til glede. Vær hilset du som har fått nåde av Gud! Frykt ikke! Gled deg! For ingen ting er umulig for Gud.
Ordene omkranser Maria og hennes liv. Og det er godt, så godt.
For Maria måtte ha vært vettskremt. Historien hennes er turbulent og spesiell, og likevel ikke spesiell: Ung, utenfor ekteskap, alene, gravid. På Jesu tid steinet de kvinner for dette. Noen steder gjør de det ennå. Og hvor mange kvinner og barn døde ikke i barsel for to tusen år siden? Hvor mange dør ikke i barsel i dag?
Likevel makter Maria prise situasjonen, prise Gud, midt oppi alt:
«Min sjel opphøyer Herren,
og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.
For han har sett til sin ringe tjenerinne.
Og se, fra nå av skal alle slekter prise meg salig,
for store ting har han gjort mot meg,
han, den mektige; hellig er hans navn.
Fra slekt til slekt varer hans miskunn
for dem som frykter ham.
Han gjorde storverk med sin sterke arm;
han spredte dem som bar hovmodstanker i hjertet.
Han støtte herskere ned fra tronen
og opphøyet de lave.
Han mettet de sultne med gode gaver,
men sendte de rike tomhendte fra seg.
Han tok seg av Israel, sin tjener,
og kom i hu sin miskunn
slik han lovet våre fedre,
Abraham og hans ætt, til evig tid.»
Marias lovsang. En lovsang sunget av en kvinne i ei tid der alt var usikkert. Og der barnet i mors armer var like vakkert og skjørt som det der er ved hver fødsel.
—
Når reinkalven fødes, utpå våren, så fødes den inn i en kontekst der den må på bena med engang. Ørn, gaupe, jerv, ulv, ja farene er mange. Sneen i seg selv utgjør en fare. Barna våre er hjelpeløse i møte med slikt. De kan ikke dette. De fleste barna vokser opp hos foreldre som elsker dem, og møter livet med uendelig nyskjerrighet og glede. Mens noen fødes inn i en hard virkelighet og skulle kansje helst ha kunnet springe med en gang.
Dette er vår verden. Dette er vårt liv: Gatebarn og sofabarn. Fattige barn og rike barn. Fryktløse barn. Livredde barn. Foreldre med bekymringer om hvilken farge barnerommet skal ha. Foreldre med bekymringer om de har nok mat til å komme seg igjennom uka.
Dette er livet vårt. Menneskelivet i all sin glede og all sin fortvilelse. Derfor kan vi ikke feire Maria Budskapsdag uten å sette ord på livet. For teologi er fortolkning av menneskelivet.
Prest og teolog Åste Dokka skriver det så godt: «Teologien skal være en kristen fortolkning av menneskelivet. Det er vanskelig når livet spriker så mye som det gjør. Hva skal vi si om den Gud som skapte oss når erfaringen sier både at livet er grusomt og at det er en glede? Hva skal vi si om frelsen når så mange aldri blir fri? Smerten og lidelsen er så stor for så mange. Kan vi synge halleluja og ubesværet smile over kirkekaffekoppen? Er det frekt og perspektivløst å tro på det gode?(…) Kirka er forpliktet på hele virkeligheten. Kirka skal fortolke både barnets ubekymrede livsutfoldelse og voksnes dype smerte og uro. Kun den gleden som evner å kikke seg i blindsonen, kan romme hele livet. Sorgen og gleden de vandrer til hope.»
Kun den gleden som evner å kikke seg i blindsonen. For fortellingen om Maria er en tvetydig tekst, slik våre liv og vår virkelighet er tvetydige. Det er en fortelling med både fortvilelse og jubel. Og det må vi ikke glemme. Den lidelsen og usikkerheten som ligger gjemt mellom linjene, må vi ikke glemme. Den er en del av vårt evangelium, av vårt liv, av vår historie.
Den ligner, fortellinga om Maria, på andre fortellinger. Om unge kvinner og ukjente menn. Om stemmeløse og rettighetsløse kvinner. Maria gir alle kvinner en stemme, både i sorg og i glede. Gjenklang, midt i underet. Maria, gudfødersken, den unge kvinna som sto oppreist og sterk, hånd i hånd med gode Josef.
Vær hilset du som har fått nåde av Gud! Frykt ikke! Gled deg! For ingen ting er umulig for Gud.
Gud har sett oss, midt i alt det liv vi lever. Derfor feirer vi. I glede og i trass. Vi tenner lys i lysgloben, og lyset skal skinne i mørket. Vi ikler oss kirkas hvite farge, til fest, og som et vitne om at Gud kan gjøre alt det som er skittent og vondt rent og godt igjen. Vi synger, vi spiller, til feiring, men også for å skape harmoni i vår verden der det er så mye kaos.
Ingenting er så skjørt og vakkert som et lite, nyfødt barn. Ingen kan være så mye elsket, til tross for alle omstendigheter.
Vær hilset du som har fått nåde av Gud! Frykt ikke! Gled deg! For ingen ting er umulig for Gud.
