Første preik på to år

Evangelium
Joh 9,1-7.35b-38

1 Da Jesus kom gående, så han en mann som var født blind. 2 Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?» 3 Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. 4 Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. 5 Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.» 6 Da han hadde sagt dette, spyttet han på jorden, laget til leire med spyttet og smurte den på mannens øyne. 7 Så sa han: «Gå og vask deg i Siloa-dammen!» Siloa betyr utsendt. Mannen gikk dit og vasket seg, og han kom tilbake seende.

35 Jesus fikk høre at de hadde kastet ham ut, og da han møtte ham, spurte han: «Tror du på Menneskesønnen?» 36 Han svarte: «Hvem er han da, gode herre, så jeg kan tro på ham?» 37 Jesus svarte: «Du har sett ham, det er han som snakker med deg.» 38 «Jeg tror, Herre», sa mannen. Og han tilba ham.

Preken

«Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»

Jeg skal si dere, da jeg først leste denne søndagens tekst, så visste jeg ikke om jeg skulle le eller gråte. Om Vårherre spilte meg et puss eller om livets skjebne sparka meg bak.

For denne søndagens gudstjeneste er spesiell for meg. Det er den første gudstjenesten jeg har holdt siden 26. februar 2017. Da jeg skulle sette gudstjenestearkene inn i denne permen nå onsdag, så var det karnevalsgudstjeneste i Halsa kyrkje som hilste meg velkommen og som jeg måtte ta ut av plastlommene for å gjøre plass til i dag.

Og Vårherre skal vite at det siden 26. februar i 2017 har skjedd uendelig mye i mitt liv og jeg har vært borte fra dere ganske så lenge.
Jeg har blitt mor til verdens vakreste gutt og mest energiske gutt. Fra før han kunne gå, så sprella han med bena, og etter at han begynte å gå så gikk det i ett. Nå springer han. På tærne.

Dår dagene er gode, så er småbarnslivet rosenrødt og euforisk. Men på mine aller verste dager, helt nederst i depresjonskjelleren, der mørket er altomsluttende og lysglimtene få, ja, der er det nettopp slike spørsmål som dagens prekentekst starter med som har skygga for sola for meg: hvorfor hender dette med meg? Ser ikke Gud meg? Hva har jeg gjort som har ført til at jeg skal føle og oppleve denne angsten, fortvilelse, utmattelsen, skyen av mørke tanker som blender for det virkelige livet?

«Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»
Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.»

Der er et ordtak på internbølgen hos oss prester som går som følger: «Du er ikke rettelig prest før du har vært en runde på Modum bad». Modum bad er et behandlingssted for mennesker som er utbrente, deprimerte, i eksistensiell krise og så videre. Vel, kanskje er det noe i det, kanskje ikke. Kanskje er det slik at ved å oppleve ting på egen kropp så blir man bedre rustet til å møte andre mennesker. Jeg vet ikke.

Men det jeg vet er dette:
Gud ville oppleve hvordan det var å være menneske. Derfor kom Gud til oss i skikkelse av det svakeste svake: et lite barn i en stall som tilbragte sine første år på flukt, som ble mistenkeliggjort, uthengt, tatt til fange, torturert og drept av sine medmennesker. Gud ville oppleve hvordan det var å være oss, i ytterste konsekvens. Jesus hadde ett liv i sin historiske kontekst, og jeg tror ikke hans liv var ett enkelt liv med kun gode dager. Kanskje, hvis Jesus hadde levd i dag, så hadde han også kunne tenkt seg en tur på Modum.

Så vet jeg en ting til: den blinde mannen i fortellingen, han kunne ikke se, alt var mørkt for han. Jesus åpnet øynene hans, og han fikk se lyset. Mannen fikk et annet liv og et annet syn på livet. Og jeg tenker: når ting er så mørkt for oss at mørket blender oss, hvem er da der og vasker våre øyne? Hvem er der og drar oss opp av alle disse spørsmålene om hvem og hva og hvorfor meg?

Det er når mørket blender oss at selv det svakeste lys kan bryte igjennom.

Jesus svarer mannen, og svarer også oss: hverken han eller foreldrene hans har syndet. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.

Det er kanskje en del vanskelig å henge med på tankerekken min, dere får bære over med meg, jeg er litt ute av trening, troa mi har fått seg en trøkk, forkynnelsen min har kanskje endra litt fasong.
Kanskje det var nettopp derfor denne teksten var prekentekst i dag? For å hilse meg velkommen tilbake opp fra mørket? Ett lysglimt til inspirasjon og til tro?
Gud kom til jorden for å bli menneske som oss. I vår neste ser vi glimt av Gud. Så når vi selv ikke kan skimte Gud i alt vår mørke, så skimter vi i alle fall vår neste. Og vi kan bære lysglimt til de som strever med spørsmål om skyld og om det finnes en mening i alt som skjer.

«Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg. Det kommer en natt da ingen kan arbeide. Så lenge jeg er i verden, er jeg verdens lys.»