Til lykke med grunnlovsdagen, alle sammen.
Jeg møter dere i dag med fortellingen om den barmhjertige samaritan. En tekst som for meg har fått ny aktualitet i den verden vi lever i nå.
For den barmhjertige samaritan, mannen som tok seg av den skadde i veigrøfta, han var på Jesu tid del av et folkeslag som ble sett på som alt annet enn barmhjertige. Samaritanerne ble sett ned på. De ble ansett som mindreverdige, som ikke rettroende, som ekstremister og utstøtte. De var ikke en del av nasjonen, de var ikke en del av landet og kulturen, men noe fremmed og ett folkeslag av utenforskap.
Derfor blir fortellinga ekstra så viktig for Jesus å fortelle. For både presten og læreren gikk forbi mannen som lå skadd i grøfta. De valgte å gå forbi, de turte ikke, de ville ikke, de hadde ikke tid til å bry seg om noen andre enn seg selv. Mens han som det var forventet annerledes av, han var det som ikke bare så, men som også handlet. Og dermed brøt alt av fordommer og stigmatisering som mange hadde mot ham og holdt mot ham.
Går vi forbi de som trenger vår hjelp?
Hvem er det våre fordommer treffer, hvem er det vi stigmatiserer og støter ut?
Heller blind og døv og et helt menneske enn et menneske som hører og ser uten at hjertet er åpent.
Heller lam og full av varme og kjærlighet enn et menneske med fordommens bøker i hånden, løpende etter alle som ikke er som oss.
Heller krokrygget og nær enn oppreist og arrogant med nesen i sky.
Heller uten tale og med et blikk festet i hjertet enn full at hatefulle ord som vrenger hjertet inn ut.
Vi lever i en verden der mediene lever for click bait – nyheter, der kommentafeltene på internett flommer over av tankeløst hat mot det ukjente og det kjente, der naboer er så konsentrerte om sitt eget at de ikke ser de som er tett ved og som trenger hjelp. Inn i en slik verden blir vi født, her vokser vi opp, her preges vi og her preger vi våre barn. Og i dag feirer vi 17.mai og vår grunnlov. Vår frihet, vårt flagg og vårt land. Vår rett til å si det vi mener, leve vårt liv som vi vil, være det mennesket vi er innerst inne.
Så hvorfor går vi forbi? Hvorfor er vi så redde for alt som ikke passer inn i A4-skåla og er kjent? Når Jesus ber oss om å stoppe opp, se vår neste, hjelpe på alle de måtene vi kan? Og ikke bare gjerningskristendom: ikke bare hjelpe til døra og klappe seg selv på skulderen, men virkelig omsorg og omtanke; : ‘Sørg godt for ham. Og må du legge ut mer, skal jeg betale deg når jeg kommer tilbake.’
Når jeg kommer tilbake.
Jeg vil så gjerne vifte med flagget vårt i dag, men mitt hurra har en bismak, i ett av verdens rikeste land, der går vi forbi og tar for lite vare på hverandre. Derfor gleder det meg at Bunadsgeriljaen kjemper for at mor og barn skal ha det trygt. At mennesker kjemper for å bevare muligheten til rehabilitering nært der de er. Det nytter ikke sitte på gjerdet, det nytter ikke gå forbi om du vil endre verden! Se på Greta Tunberg og hennes engasjement for klimaet. Det kan inspirere oss alle til å stoppe opp og spørre: «Hva vil du jeg skal gjøre for deg?»
Vi er skapt av kjærlighet til et liv i kjærlighet. Da skylder vi hverandre å vise kjærlighet, ikke bare til jul og påske, men hver eneste dag; vise oss selv kjærlighet, vise hverandre kjærlighet. Hos Gud kan vi hente styrke til vårt engasjement.
Vi må aldri gå forbi, aldri slutte å kjempe.
Forfatteren og pastoren Tomas Sjödin har skrevet en trosbekjennelse som jeg vil dele med dere i dag. Her er hans credo midt i livet med to multihandikappede barn med alvorlig hjernesykdom:
Vi tror på en Gud i bunnen av alt
lengst nede i all synd og elendighet og maktesløshet
en som aldri svikter på sin post.
Vi tror på en trett og gammel Gud
med uro i blikket og sorg i hjertet
som legger alt til side for et lite barns skyld.
Vi tror på en Gud som ligger våken om nettene
og lytter
som kommer til unnsetning når livet får krampeanfall.
Vi tror på en Gud som har vondt i ryggen
og verkende armer
som har båret sitt barn både dag og natt.
Vi tror på en Gud som selv har mistet et barn
og som har sørget over det
i tusen år.
Vi tror på en Gud som bor midt i vår nød
og vår uro
en Gud som selv har vondt i føttene,
forresten.
Til lykke med dagen, til lykke med grunnloven, til lykke, Halsa!
