Preike
Hva vil det si å følge Jesus?
Det lurer jeg ganske ofte på, innimellom.
Er det å være from?
Ikke bannes, ikke drikke, ikke begjære din nestes kone?
Tja. Er det det? Er det det som er å være from?
Er det det som er å følge Jesus?
Holde fasaden oppe som en sunn kjernefamilie, men la familieforholdene preges av alt annet enn sunnhet?
Det er så mye skinnhellighet ute og går. Og jeg tror vi alle er disponible for den samme skinnhelligheta. Og nå snakker jeg ikke om den skinnhelligheta som vi innimellom finner i kristne miljøer, men jeg snakker om den hverdagslige skinnhelligheta, der vi forsøker å være noen andre, forsøker å pynte på ting, later som om ting er annerledes enn de er. Noen ganger er det kanskje nødvendig, som en beskyttelsesmekanisme og ei forsvarslinje, men jeg tror ikke det alltid er sånn.
Jesus gikk omkring i si samtid, han underviste, forkynte, helbreda. Han satt ikke på ett kontor eller i ett tempel og passa sine egne ting. Han var ute blant folk, tilstede, og når han var tilstede så så han folkene: han så enkeltindividet, og han fikk inderlig medfølelse for dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.
Kanskje det er det som er å følge Jesus? Å være tilstede? Vise inderlig medfølelse?
Hva handler kristendom om for deg?
Handler det om å gå i kirka hver søndag, eller handler det om å leve et sant og godt liv?
Og hva er et sant og godt liv?
Jeg vil tro svarene er mange på disse spørsmålene, og jeg sitter ikke nødvendigvis med svarene, eller jeg sitter kanskje delvis med svarene for meg selv, men ikke for dere. Og sammen kan vi undres og kanskje komme litt nærmere, litt nærmere sannheten, litt nærmere hverandre, litt nærmere Gud.
For jeg tror, at det som jeg kaller for skinnhellighet, det preger oss. Skinnhelligheten i manipulerte og redigerte reklamevideoer og filmer, bilder og serier som vi bombarderes med. Skinnhelligheten i politisk tåkeprat som villeder oss fra de virkelige spørsmål og saker som virkelig, virkelig angår oss som menneskehet og som enkeltindivid. Skinnhelligheten som får oss til kun å bry oss om vårt eget, innafor vårt eget gjerde, og hindrer oss i å få øye på de som er rundt oss. Skinnhelligheten i alt blålyset i alle skjermene vi titter på som gjør oss immobile og avstumpet.
Ja, jeg er kanskje krass. Men innerst inne tror jeg at dere skjønner mitt poeng: en trenger strengt tatt ikke være kristen for å følge Jesus. Men å følge Jesus gjør man alltid, når en er ute blant folk og underviser, lærer bort, forkynner sannhet, nåde, evangelium, når en helbreder all sykdom og all plage, ja om det er i det små over kaffekoppen med en prat og med et plaster på kneet eller en blomsterbukett og en klem til et menneske som har det tungt, eller som overlege eller sykepleier eller vernepleier eller psykolog på sykehus og sykehjem. Når en preges, og hverdagen preges av inderlig medfølelse.
Det er det, tror jeg, som er å følge Jesus.
Å få skinnhelligheta på avstand.
For å kunne la sannhet og nåde få blomstre.
Så kan en si mye om politikk, om verdens elendighet, om klima og vold i nære relasjoner. Noen steder er vi veldig enige, andre steder er vi kanskje uenige. Men vi kan enes om dette:
Å vise godhet, mer enn vi allerede gjør, det gjør verden og vår hverdag til ett bedre sted. Og da må vi faktisk gjøre som Jesus: gå omkring og ha inderlig medfølelse.
Første tekstelesing
Det står skrive i Sal 22,8-12
Alle som ser meg, håner meg,
vrengjer leppene og rister på hovudet:
«Han har gjeve seg over til Herren,
lat han fria han ut og berga han,
han har då glede i han!»
Du drog meg fram frå mors liv,
du gjorde meg trygg ved hennar bryst.
Frå eg vart fødd, er eg kasta på deg,
frå mors liv er du min Gud.
Ver ikkje langt borte frå meg,
for trengsla er nær,
og det finst ingen som hjelper.
Slik lyder Herrens ord.
Andre tekstelesing
Det står skrive i 1 Tess 2,5-13
For vi kom ikkje med smigrande ord, som de veit, og heller ikkje med baktankar om eiga vinning. Gud er vårt vitne. Vi søkte ikkje ære hos menneske, verken hos dykk eller andre, endå vi som Kristi apostlar kunne ha vore myndige. I staden var vi som spedborn mellom dykk, som når ei amme steller med sine eigne born, slik hadde vi vorte inderleg glade i dykk og ville gjerne gje dykk ikkje berre Guds evangelium, men òg vårt eige liv. Så kjære var de for oss. For de hugsar, sysken, kva slit og strev vi hadde. Vi forkynte Guds evangelium for dykk, og samtidig arbeidde vi natt og dag så vi ikkje skulle vera ei bør for nokon av dykk. De kan vitna, og Gud like eins, at vi har ferdast mellom dykk truande på heilagt, ærleg og ulasteleg vis. De veit òg at vi var som ein far mot borna sine mot kvar og ein av dykk: Vi formana, oppmoda og bad dykk inderleg at de skulle ferdast slik det er verdig for Gud, han som kallar dykk til sitt rike og sin herlegdom.
Difor takkar vi stadig Gud, for då de fekk overlevert det Guds ord som vi forkynte for dykk, tok de imot det – ikkje som menneskeord, men som det Guds ord det i sanning er. Dette ordet verkar med kraft i dykk som trur.
Slik lyder Herrens ord.
Evangelium
Det står skrive i evangeliet etter Matt 9,35-38
Jesus gjekk no omkring i alle byane og landsbyane. Han underviste i synagogane deira og forkynte evangeliet om riket og lækte all sjukdom og plage. Og då han såg alt folket, fekk han inderleg medkjensle med dei, for dei var forkomne og hjelpelause, som sauer utan gjetar. Då sa han til læresveinane: «Grøda er stor, men arbeidsfolka er få. Be då han som er herre over grøda, at han må senda ut arbeidsfolk til å hausta inn grøda si.»
Slik lyder det heilage evangelium.
