Fastekalender, dag 8

Den jenta du kalte feit? Hun sulter seg og har mistet over 15 kg. Gutten du kalte dum? Han har lærevansker, å studerer over 4 timer hver natt. Den jenta du har kalt stygg? Hun tilbringer timer med å ta på seg sminke i håp at folk vil like henne. Gutten du nettopp spente bein på? Han blir misbrukt nok hjemme. Det er ikke alltid folk er som du tror. Sett dette som statusen din hvis du er mot mobbing ♥

Denne statusmeldingen lå øverst på facebook-nyhetsveggen min nå nettopp. Folk er mer enn man aner. Så uendelig mye mer. Jeg har vokst opp med mobbing omkring meg. Jeg legger ikke skjul på det. jeg var lærerunge og skolelys, og mange trodde jeg fikk mye med hjelp enn dem selv siden mine foreldre var skolens lærere. Det var vel heller motsatt. Jeg klarte meg uten hjelp. Jeg var heldig slik. Men misunnelsen var der, og den gikk ut over meg.

Jeg er ikke den eneste som har opplevd mobbing. Mange barn og unge gruer seg for å gå til skolen, gruer seg for friminuttene, for fotballtreningen, for skoleveien hjem. Den forferdelige tiden på busstoppet der samtlige fryser en ut og kaster stygge blikk. For ikke å snakke om de som får en knyttneve i trynet eller et kne i magen.

På mange måter er kanskje den fysiske mobbingen, den synlige volden lettere å handtere. For den manifesterer seg i blåmerker og kutt. Det er ting som man kan se. Bevise. Verre er det med det psykiske trykket. Det som ikke sees annet enn på sjelen. Som legger seg om hjertet som en kald hand mot ingenting. Som spiser deg opp innvendig.

Jeg leser konfirmantene mine. Jeg ser. Og hjertet mitt går ut til dem alle. Det er ikke lett å være ungdom i dag. Ikke bare er det mobbing, men det er og et press, både fra en selv og fra alt og alle. Være kulest. Penest. Flinkest.

Jeg blir litt mismotig. Men også fylt av kjærlighet. For alle de som sliter og alle de som påfører andre smerte.

Mobbing er noe man må ta tak i. Både på skole og arbeidsplass, trening og i familien. Med kjærlighet og visdom kan det meste løses. Og det blir folk av alle! Det verste er likegyldigheten. Når den tar overhånd. Når motet ikke er der til å stå opp mot den uretten som begås. Jeg tror det verste man gjør er å gjøre noen til offer. Man må heller bygge opp, styrke selvtillit, bevisstgjøre.

Vi er alle like verdifulle. Vi ER ALLE like VERDIFULLE. Og det må vi aldri glemme. Den som mobber kan ofte ha like store problemer som den som blir mobbet. Og det er vårt ansvar som medmenneske å med kjærlighet ta tak i de problemene som møter oss, selv om det ikke er våre egne. Å spørre diakoniens store spørsmål: Hva kan jeg gjøre for deg?

Det handler om respekt.
Om verdighet.
Om at vi alle er verdifulle, skjøre skapninger som trenger omsorg, kjærlighet, respekt. Vi trenger å bli sett for den vi er. Klarer vi det, så blir ikke mobbing et tema lenger.

Da blir vi hele mennesker.

Dagens spørsmål: Hva gjør du for å hjelpe den som trenger det?
(Hver dag blir du invitert til refleksjon over et spørsmål, hvis du vil kan du gå inn på bloggen min og legge igjen en kommentar)

Bønn for dagen:
”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg, et feilbarlig menneske”
La oss som Guds folk bli nøkkelen til landets legedom. Herre, begynn med meg!
Takk at jeg, gift eller enslig, finner min dypeste kjærlighet i deg. Gjør min sjel trosfast og hel.
All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”