Fastekalender, dag 15

Å drive og humpe rundt på krykker med et kne som gjør vondt, har fått meg til å tenke på hva smerte egentlig er for noe. Jeg har alltid ment at jeg har høy smerteterskel, både fysisk og psykisk. Men stemmer det egentlig? For hvem kan måle min smerte opp mot andres? Ja, der finnes muligheter for å måle smerteterskel. Legene kan det. Både den fysiske smerten og den psykiske. Og har du smerte er du som oftest syk. Vondt i et kne eller vondt i sjela, det meste kan bøtes på med medisiner. Eller kan det det?

Smertestillende har jeg aldri likt. Man skal kjenne på smerten. Den er en del av livet. – men så har jeg da aldri hatt skikkelig vondt. Eller har jeg det?

Kan smerten blir en frelse?
Kan det som gjør vondt egentlig gjøre godt?

Sykdom skal man ikke kimse av. De som har vondt har jeg stor, stor respekt for. Respekt for at de overhodet klarer å leve med smertene, klarer å stå i det. Tøffe, tøffe mennesker.

Men jeg tror det finnes forskjellige typer smerte. Noen som er frigjørende, noen som legger beslag på hele livet. Gondt er det noe som heter. Ordet finnes nok ikke i ordboka, men jeg har alltid syntes det gir en god beskrivelse på det vonde som egentlig gjør godt. Som å knalle albuen i bordkanten. Vondt. Eller? Den prikkende sensasjonen som jager gjennom armen etterpå, er den vondt?

Der finnes mennesker i verden i dag som har det jeg vil kalle et sunt forhold til slike gondt-er. Og heldigvis er de menneskene nå heller ikke å anse som psykisk syke, diagnosen som ble fjernet i Sverige for over 16 år siden ble fjernet i Norge i fjor. BDSM-ere kaller de seg. Eller bare SM-ere. Mennesker som finner glede og frigjøring i smerte: både å gi og å få. Mange av disse har et helt annet forhold til smerte og en helt annen smerteterskel enn andre.

Det er kanskje vanskelig å skjønne. Og det er forskjell på folk og på folks forhold til smerte. Selvskading er kanskje i den helt andre skalaen enn SM. Den destruktive omfavnelsen av smerte som bryter en ned, der en kun finner igjen pusten idet kniven risser i huden. Der smerten blir det eneste man har igjen i nummenheten som er virkeligheten. Dette er den vanskelige smerten som driver mennesket til ytterligheter fordi de ikke blir sett, ikke får hjelp, ikke får omsorg. Eller andre ting.

Kanskje er vi for lite flinke til å snakke om smerte. Sette ord på smerte. Diakonien tvinger oss til å ha omsorg for hele mennesket, både kroppen og sjelen. Noen ganger er friheten å kjenne på smerten. Noen ganger er friheten å lindre smerten.

Men det farligste vi gjør er å la smerten bli det man higer etter. Vi må hige etter kjærligheten. La den få ta den største plassen. Og lindre det som skal lindres. Og unne oss selv det som er gondt en gang innimellom.

Snakke sant om smerte. Går det? Er vi ikke for ofte for mye på leit etter mirakelet at vi glemmer at smerte faktisk også er en del av livet? At vi glemmer å ta vare på den tiden vi har igjen?

Jeg undres.

Dette er ikke en forherligelese av smerte. Men en undring over at smerte kan være så mange ting. Og så mange forskjellige ting for meg, for den enkelte, for forskjellige mennesker.

Dagens spørsmål: Hva er smerte for deg?
(Hver dag blir du invitert til refleksjon over et spørsmål, hvis du vil kan du gå inn på bloggen min og legge igjen en kommentar)

Bønn for dagen:
”Herre Jesus Kristus, Guds Sønn, ha miskunn med meg, et feilbarlig menneske”
La oss som Guds folk bli nøkkelen til landets legedom. Herre, begynn med meg!
Takk Jesus Kristus, at du uavlatelig ber for ditt folk om at vi må bli ett for at verden kan tro at Gud Fader har sendt deg. (Johs 17,21.23) Kom Hellige Ånd, gi oss iveren etter å dele vår tro med verden, og i denne iveren la oss søke enhet, for at verden kan vokse i den sanne enhet, som er deg selv, Jesus Kristus.
All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.”