Preken til 18. søndag etter pinse, 14.sept. 2008

Det er en stor dag i dag, med både dåp og konfirmantpresentasjon. To barn er tatt inn i Guds kirke og vårt menneskelige fellesskap her i kirka i dag. Og senere i gudstjenesten skal vi alle få møte det samme fellesskapets flotte ungdommer. Ungdommer som iløpet av et år skal være sammen og kirken, for så i mai å konfirmeres. For det er ikke mine konfirmanter. Det er menighetens konfirmanter. Og i året som kommer, så er det viktig at alle sammen er med og støtter, tar vare på og setter pris på konfirmantene, som de flotte, unge menneskene de er.

Ungdomstiden er ei flott tid. Men det er også ei tid som kan være vanskelig. Når man er fjorten/femten, så er det masse følelser i sving, masse hormoner som raser rundt og masse tanker som svirrer i hodet. Det er bare ti år siden jeg var femten, og jeg husker godt hvordan det var. Man var opptatt av venner, venner og venner, så var man opptatt av kino, venner, musikk, venner, skole, trening, familie og venner. Uten at man egentlig var klar over det selv, så var man på søken etter noen å se opp til, noen som kunne peke en i rett retning og som kunne være der, som var kul og som så en som ungdom, nesten voksen, og ikke en unge.

Min konfirmantprest var en slik voksen. Han var der, han var tilstede, han snakka med oss konfirmanter, han lyttet til det vi hadde å si, og han hadde kloke ord til oss når vi trengte det. Og kloke ord er viktig i ei ungdomstid. Om man ikke følger råd eller husker dem akkurat der og da, så hender det at man kommer på dem når man blir eldre.

En prest må til hver søndagsgudstjeneste skrive en preken. Og den prekenen skal alltid være knyttet til en bibeltekst. Hver søndag i kirkeåret har sin tekst, eller det vil si, den har to tekstr, slik at den samme teksten er annet hvert år. Samme tekst overalt i Norge. Her i dag er det samme teksten som i Ålesund, Oslo eller på Røros. Fra Johannesevangeliet, kapittel åtte, vers 31 til 36:

Jesus sa da til de jødene som var kommet til tro på ham: «Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.» De sa til ham: «Vi er Abrahams ætt og har aldri vært slaver for noen. Hvordan kan du da si at vi skal bli fri?» Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri.

Hva er det å være fri? Å være et fritt menneske?
Er det å kunne gjøre hva man vil?
Si hva man vil?
Være hvem man vil, i lag med hvem man vil? Ka er frihet egentlig?

I enkelte tilfeller er frihet lett å definere. Mennesker som opplever krig for eksempel. Som opplever å måtte være på flukt i redsel og frykt for eget liv og familiens liv. Frihet blir da det samme som fred, å ikke være på flukt, å ikke være redd. Eller mennesker som opplever fattigdom og sult. Å være et fritt menneske blir da å være mett, å slippe å bekymre seg over om man har nok penger til å kunne fø familien de neste dagene. Sånn sett, så er vel de fleste av oss, om ikke alle, frie mennesker.

FNs menneskerettighetserklæring sir at alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter, og at enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet og ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Dette er lett å forstå, men i virkeligheten så viser det seg gang på gang at det er vanskelig å få til. Det vet vi. Og det er et stort problem til og med i Norge, når vi vet at kløften mellom de som har mest og de som har minst blir større og større. Det er noe vi ser, og noe vi erkjenner. Rundt oss finnes det mange menneska som ikke kjenner frihet, og som på en eller anna måte har begrensninger i forhold til det livet de lever. Sykdom som ikke blir behandlet rett. Overgrep som begås. Mennesker som lever i frykt og i ensomhet. Familier som sliter med å opprettholde en fasade som tilsier at de er akkurat som alle andre, til tross for at pengene ikke strekker til og ungene ikke kan være med på alt som naboungene er med på. Dette er også ufrihet. En ufrihet som ikke er lett å snakke om eller få øye på. Som ikke er lett å sette ord på, fordi det er vanskelig, fordi det kan være forbundet med skam og noen ganger følelse av skyld.

Og er ikke vi som står ved siden av og lar mennesker som ikke har det bra bare være og ikke gjør noe med det, er ikke vi også egentlig ufrie? Kjenn på det. Det er mange følelser involvert. Om du hadde ei gammeltante som du visste var ensom og alene, men så hadde du aldri tid til å dra å besøke henne? Eller du gikk på skolen og var dag etter dag vitne til at en gutt i klassen din blei mobba, ja du var kanskje med på det, sånn stille i bakgrunnen og aldri sa ifra at det var galt? Er ikke du egentlig ufri, begrenset i hverdagen når du bare lar sånne ting passere?

Så hva er det egentlig å være et fritt menneske? Har vi noen eksempler på det egentlig? Jo, faktisk, og det ikke så langt unna! Jesus var et fritt menneske. Virkelig fri. Han var sammen med de som var annerledes, de syke, ensomme og fortapte. De kriminelle, de som virkelig trengte ham. Og de som mente de hadde alt, som kunne alt og som visste alt, de refset han og fortalte dem sannheten. Sannheten om at mennesker som trenger hjelp må hjelpes og ikke stuves bort i en krok. Sannheten om at naturen må vernes om og ikke utnyttes. Sannheta om at tror man bare nok på en sak, så kan troen flytte fjell. Jesus sto stødig i møte med dem som ikke likte ham fordi at han sa det som var ubehagelig og sant, han lærte oss hvordan man kan gjøre det. Det er ikke snakk om å redde hele verden, men snakk om å gjøre de små tingene i hverdagen som kan ha så utrolig mye å si. Si de rette ordene. Gjøre de rette handlingene. Ikke pakke inn sannheten, men ta den fram og holde den under flomlyset. Nettopp da kan vi på eget initiativ faktisk oppfylle dagens bibeltekst: Hvis dere blir i mitt ord, er dere virkelig mine disipler. Da skal dere kjenne sannheten, og sannheten skal gjøre dere fri.

Hvis vi blir i has ord skal vi kjenne sannheten og sannheten skal gjøre oss fri, til frie mennesker. Da er vi frigjorte. Og hva var hans ord? De var mange og gode, men et klokt ord, og noe av det første jeg lærte som konfirmant, er tydeligere og overskygge de andre: Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand.’ Dette er det største og første bud. Men det andre er like stort: ‘ Du skal elske din neste som deg selv.’ På disse to budene hviler hele loven og profetene.»

Du skal elske din neste som deg selv.