Døden…

I dag er det en trist dag.
Nok en gang har døden banket på døren hjemme hos meg, og jeg sitter lamslått tilbake. I går fikk jeg budskapet om at en bekjent av meg, en eldre, frisk og kjempesprek mann hadde fått hjerteatakk. Begravelsen blir vel antakelig i neste uke.

Og i dag snakket jeg men en god venn av meg som nettopp hadde fått beskjed om at en av hans nærme venner var omkommet i en ulykke. Vennen hans etterlater seg ektefelle og barn. Totalt uventet, brått og brutalt revet bort.

Jeg har ikke ord. Hver gang jeg står ovenfor slike ting, så har jeg ikke ord. Eller, jo, jeg har ord, men ingen som passer inn i sammenhengen. Så derfor skriver jeg dette nå, for å få litt av sorgen ned på papir, for å få ryddet litt i tankene mine, slik at de kan gi mening.

Det er rart med slike ting, jeg er utdannet for nettopp å hanskes med sorg og død, blant andre ting. Men når det kommer så nært innpå, så er det klart at man reagerer annerledes enn når man er i embets medfør. Sjokk, høy puls, rastløshet, skjelving, alt er der, selv om vedkommende ikke var hverken i nærmeste omgangskrets eller annet enn en delvis bekjent. Det er like ufattelig uansett.

Men så vet man jo at eldre mennesker kommer til å forsvinne før eller siden. Og så vet man at enkelte menneskelige aktiviteter har en høyere risiko for ulykker og dødsfall. Dette er noe vi lever med hver dag, hver time av livet vårt. Døden er der og puster oss i nakken på en eller annen måte. Hele tiden. Og innimellom, innimellom kommer den til overflaten og virkeliggjøres.

Når dette skjer, når man blir berørt, tror jeg at det er viktig at man ikke forskanser seg. At man ikke stenger seg inne hos seg selv og isolerer seg fra omverdenen. Jeg tror det viktigste man gjør er å være flere, snakke sammen, gråte sammen, le sammen og bare være sammen. Ikke gruble og spekulere, men snakke om det som har skjedd, det man vet, det man husker om vedkommende som er gått bort og hvordan man berøres av det. Dette er ikke enkelt. Og det vil aldri være enkelt. Og føler man ikke for å utdype alt, så skal man heller ikke gjøre det. Bare det å være sammen kan være en styrke for å kunne takle det som har skjedd. Og en styrke for å kunne gå videre etter hvert.

Det er derfor man ved store kriser i et lokalsamfunn åpner de av dører som kan åpnes. Kirka er åpen, skolen er åpen, det lages samlingspunkter hvor mennesker kan være sammen med sorgen. Og det lages minnestunder, det tennes lys, kanskje det synges. Men iallefall er der kaffe og te. Saft til barna. Og mat hvis man har kommet så langt. Dette er viktige elementer ved større hendelser. Uten åpne dører risikerer man at sorgen forties og at spekulasjoner om hva som egentlig har skjedd får florere. For er det en ting som ikke gjør noe annet enn å addere til sorgen og fortvilelsen, så er det spekulasjonene. Hverken når det gjelder dødsfall eller alvorlig sykdom.

Døden er en del av livet, det kan vi ikke komme utenom. Derfor har jeg et motto i mott liv som jeg tror kan holde en oppe når det er tungt. Meningen med livet er å gi livet mening.Det er det det handler om. Det å verdsette livet man har. Finne gleden i minner og i små øyeblikk som treffer en midt i hjertet. Jeg tror på et liv etter døden jeg. Både for den som har forlatt jordens overflate, og for de som står igjen som etterlatte. Men jeg tror også på et liv før døden. For hva er det dyrebareste vi har? Livet. Og uten at vi kjente til døden og at den følger oss lik livet følger oss, så hadde vi ikke hatt mulighet til å kunne verdsette livet slik vi gjør. Er det ikke lik det er? Vi må ha følt smerte og sorg på kroppen for virkelig å kunne sette pris på hver minste ting ved livet.

Jeg er iallefall glad for at jeg lever. Og på slike dager som i dag, blir jeg ekstra glad for det. Og så går mine tanker og min kjærlighet til de som er berørt av disse to dødsfallene i helga. Og til alle andre som sliter med å se hvor heldige vi er som lever her og nå.

Meningen med livet er å gi livet mening.

God natt folkens.