Salme 19:2-7
Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste. Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst kan høres. Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende.
Der har han reist et telt for solen. Den går som en brudgom ut av sitt kammer, glad som en helt tar den fatt på sitt løp. Fra den ene himmelrand går den ut og gjør sin rundgang til den andre; ingen ting er skjult for den glød.
I dag er det akkurat 516 år siden Christofer Columbus oppdaget Amerika, og gikk i land på det som i dag er Bahamas. Etter 33 dager til sjøs, kunne mannskapet på de tre skipene endelig sette sine ben på land. Columbus trodde de hadde funnet India. Men der tok han feil; de hadde funnet et helt nytt kontinent! Tenk hvor glade og fulle av forventninger og takknemlighet de måtte være. Glade for endelig å ha nådd land, fulle av forventninger til hvordan landjorda utformet seg, og takknemlige for å være i livet etter 33 dager på sjøen i all slags vær.
Det er en mektig verden vi lever i, vi mennesker. Og her oppe, her oppe er vi så heldige at vi kan være så tett innpå en stor og mektig natur som river og sliter i oss, som gir oss trygghet og store turopplevelser. Fiske på vannene på tur ned mot Gjesvær. Plukke multer på Tamsøyene. Ta en ettermiddagstur til Tufjorden. Ligge og duppe i åpen båt på havet og fiske, eller stå nedenfor hvitlykta på tur til Nordvågen og kaste fra land etter småsei. Være helt stille og lytte til havørna som seiler på vinden og bølgene som skummer mot fjæresteinene.
Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst kan høres.
Stillheten når man går på tur kan være deilig. Ikke stemmer og skvaldring, biler og stress. Bare naturens stemme som strømmer inn over oss.
Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende.
Det ordløse budskapet, forkynt gjennom naturens liv og stillhet. Og uttrykt så godt i denne lille salmen, der naturen blir ett med Gud, der naturen er Gud og vitner om Gud, som noe mye mer enn at det bare er skapt. Naturen er så mye mer, den er det som omslutter oss og som vi er avhengige av. Salme 19 er poesi, jødisk poesi på høyt plan, der man ikke trenger kjenne ordene, men kun lytte til tonen. Og jeg har lyst til å lese den for dere på originalspråket, slik det lyder aller best.
Hashamajim mesaperim kevåd-el omaashe jadaj megid harakim
Jåm lejåm jabija åmer velala lelajla jehave-daat
Ejn-åmer veejn devaijm beli nishema kålam
Bechal haarets jaa kajam vovikedse tevel milehem lashemesh sham-åhel bahem
Veho kechatan jådse metipatå jashish kedibår larods åra
Mikadse hashamajim meådsaå votevatå al-kedsåtam veejn dimetar mechamatå
Det høres pent ut. Fremmed og pent og uforståelig. Kanskje nesten som naturen kan høres og føles når den kommer tett innpå oss. Det får meg til å tenke på vinterstormer, glattis og nordlys. Høstens fargespill i lyngtuene på Gjesværfjellet. Ripsbærene som ikke blir modne i år. Og tåken som siver inn på et øyeblikk over Magerøya og Storgata. Alt henger sammen, tenker jeg. Og alt er et uttrykk for den store sammenhengen, et uttrykk for en stadig skapelse og nyskapelse, et gudsnærvær som er så gjennomstrømmende at man ikke merker det før man er helt stille, ruslende i fjæra i Skipsfjorden.
Jeg gruegleder meg til vinteren, og jeg ser for meg når jeg kommer seilende med piggfire vinterdekk nedover svingene i Seppoladalen. For jeg har hørt at det kan være ekstremt her oppe. Når den dagen kommer, for jeg antar at den kommer, og jeg er forberedt på det, så skal jeg minne meg selv på at alt det været vi har, og all den vinden og snøen og isen, mørketiden og middnattssolen, alt bærer bud om skapelse og kjærlighet. For hvordan kan vi vite å sette pris på de flotteste blikkstille nattestimer om sommeren med sola duvende over sjøen, hvis vi ikke har blåst bort i vinterstormen og mørket? Slik som Columbus kanskje med ærefrykt satte føttene på landjorda etter å nesten ha gått ned med skipet ute på Storhavet.
Himmelen forkynner Guds herlighet, hvelvingen forteller om hans henders verk. Den ene dag bærer bud til den andre, en natt gir sin kunnskap til den neste. Det er ikke tale, det lyder ingen ord og ingen røst kan høres. Men budskapet går over hele jorden, vitnesbyrdet når til verdens ende.
Der har han reist et telt for solen. Den går som en brudgom ut av sitt kammer, glad som en helt tar den fatt på sitt løp. Fra den ene himmelrand går den ut og gjør sin rundgang til den andre; ingen ting er skjult for den glød.
Ære være Skaperen, befrieren og livgiveren, som var er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
