Jeg skal si, det er ikke alltid lett å være prest.
Eller, rettere sagt, det er vel ikke alltid lett å være menneske.
Særlig ikke når man skal dekke opp for kollegaer som er på velfortjent ferie og studiepermisjon, når været er ille, når det er mye og gjøre og når mennesker dør.
Det er sårt. Jobben må gjøres, man kan ikke akkurat legge seg ned under dyna og flykte fra alt. Da er det slike dager som i dag som gjør at man faktisk setter pris på det man har valgt som yrke. Vel er hverdagen så overmåte hektisk, at det går lenge mellom hver gang man får skrevet reelle bloggerier, men på slike dager som denne, så går det meste an.
I dag har jeg sunget konsert. For første gang på sju år, har jeg stått som solist og sunget klassiske nummer. Panis Angelicus. Von Toten. Bist du bei mir. Ave Maria. Og i tillegg har jeg fått lov til å lese flotte bibeltekster og tekster jeg selv har skrevet (se tekstmeditasjon under). Jeg var nervøs før vi startet, men det gikk over med en gang vi var kommet i gang. Så ble det bare morro. Og når man da er ferdig, alt har gått bra, og man er glad og fornøyd; Å da få gode klemmer og får høre at folk har fått ståpels, tørket tårer og snørr og har syntes det har vært bra, så blir man lykkelig. Da føler man at all jobbingen har vært til nytte. Da føler man at man har kunnet vært til hjelp med det man gjør. Og det er ingenting some r bedre enn dette.
Da gjør det liksom ingenting at man må på jobb i morra når man egentlig skulle hatt fritt, at man skal på prostimøte, noe man ikke egentlig har tid til fordi man har to begravelser på fredagen og pårørende som fortjener masse oppmerksomhet. Da gjør det liksom ingenting at man må lage konfirmantopplegg, minneord, andakter, foredrag og masse annet. Man er lykkelig. Og så vet man at man kan være med og kanskje være til hjelp. Jeg håper det i allefall.
På fredag er det begravelser. På fredag skal jeg nok en gang få æren av å ta den siste avskjed. Jeg bruker å si det, det finnes ingen større ære her i livet, enn å få være den som kaster jord på kista. Som får lyse velsignelsen over mennesker som lengter etter et fast holdepunkt. Det er en ære, en stor ære. Dere vet ikke hvor heldig jeg er som får lov til å tjene Gud og mennesker på den måten som jeg gjør. Så i dag er jeg lykkelig. Sliten, men lykkelig.
Hadde jeg bare fått sove om nettene i tillegg, så hadde det vært fullkomment.
Natta.
