Å ikke kunne være nær nok er forferdelig.
Å sitte langt unna og være vitne til at mennesker man er glad i svinner hen og blir mer og mer borte er helt grusomt.
I den senere tiden har jeg suttet og ventet på en telefon. På en telefon der jeg får beskjed; Maren, nå må du komme sørover, jeg trenger deg. Vi trenger deg. Kan du komme?
Den telefonen kom i dag. Og jeg, jeg slipper alt jeg har i hendene og sier; Ja, jeg kan komme allerede på mandag. JEg skal snakke med arbeidsgiver og avtale. Så kommer jeg.
Jeg håper bare det er tidsnok.
Men det er fryktelig. Det er fryktelig å sitte her oppe i nord og vite at sørafor sitter mamma og har det fælt, der sitter hun og prøver hanskes med alt det vonde, alle følelsene og alt det praktiske som er rundt det å ha en mann som er kreftsyk. For ikke å snakke om ham selv og alt han går igjennom. Det å ikke kunne være der. Tilstede med en hjelpende hånd, det river sjela mi ut og bort. Så nå reiser jeg. Forhåpentligvis. Gud, jeg håper bare det er tidsnok.
Kjære Gud, hold din vernende hånd over alle jeg er glad i. Alle sammen. Og vær med meg. Kjære Skaper, gi oss styrke. Vi trenger det. Jeg trenger det…
