Prekentekst
Joh 1,1-14
I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
Han var i begynnelsen hos Gud.
Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til.
Det som ble til
i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
Et menneske sto fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. Han kom for å vitne. Han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. Selv var han ikke lyset, men han skulle vitne om lyset.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje
og ikke av manns vilje,
men av Gud.
Og Ordet ble menneske
og tok bolig iblant oss,
og vi så hans herlighet,
en herlighet som den enbårne Sønn
har fra sin Far,
full av nåde og sannhet.
Preken
I dag er det første juledag. Underet er skjedd, Gud er kommet til verden og blitt menneske i form av et lite guttebarn i et trau med tørrhøy. Himmelen har kommet til oss på jorden. Det er dannet et skjæringspunkt. Et møtepunkt. Og i det møtepunktet kan vi forstå litt mer hvordan det himmelske er. Og vi kan forstå litt mer hvordan det jordiske er. Det er stort det som skjer i jula, evangeliet om Jesusbarnet i krybben, om Josef og Maria og om englene på marken. Det er stort og vakkert å kunne feire begynnelsen på det korte menneskelivet som Jesus levde. Og i dag leser vi Johannes’ versjon av det som skjedde.
Johannes er filosofisk i sin tilnærming. Han beskriver det han har opplevd på en kryptisk og faktisk ikke så rent vakker måte.
”I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Alt er blitt til ved ham, uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til i ham, var liv, og livet var menneskenes lys. Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.”
Det er vakkert skrevet.
Johannes måte å beskrive Jesu fødsel på, knytter bånd mellom det himmelske og det jordiske i julefortellingen. Men ikke nok med det, han knytter også sammen den gamle skapelsen, der Gud skaper verden, sammen med den nye skapelsen, Jesu fødsel. I begynnelsen, begynner Johannes. I begynnelsen var Ordet. Ordet med stor o. Logos på gresk.
Men Johannes stopper ikke der, Johannes fortsetter sin maleriske fortelling om hvordan ting gikk til.
Det sanne lys,
som lyser for hvert menneske,
kom nå til verden.
Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
Hans egne tok ikke imot ham. Verden kjente ham ikke. Nei, det stemmer jo. Det var jo ikke akkurat mange som fikk vite at det var født et helt spesielt lite guttebarn under ei stjerne i et uthus i Betlehem. Noen gjetere. Og etter hvert noen vise menn. Det var ikke akkurat stående applaus. Nei, det var heller lavmælt, kaotisk og kaldt vil jeg tro. Og evangeliene videre, forteller om Jesu oppvekst og virke og om skeptiske mennesker som ikke tror og ikke vil tro på det Jesus sier og gjør. Det er rart det der, men ordtaket sier jo at man ikke blir profet i egen hjembygd. Det er derfra ordtaket kommer.
Jesu fødsel var heller lavmælt, kaotisk og kald. Jeg må si, jeg har stor respekt for Maria og hennes rolle, engasjement og vilje. For det kunne ikke være enkelt å plutselig få vite at man er med barn, for så, med fødselen like rundt hjørnet, begi seg ut på en lang vandring for å komme til Betlehem. Og så være nødt til å føde ute i en stall eller et uthus eller ei hule. Uten jordmor, uten sykehusfasiliteter og uten vakthavende lege. Det måtte ha vært tøft for Maria. Tøft, men likevel så uendelig spesielt og så uendelig fullt av kjærlighet. For Maria visste hvem hun ga liv til. Hvem hun bar på.
Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Ordet ble menneske. Himmelen møtte jorden i et kosmisk under i et uthus i Betlehem. Under stjernen som skinte så klart, kom Gud til verden og ble menneske.
Og vi, vi fikk endelig muligheten til å relatere vårt jordiske liv til Gud. Vi fikk muligheten til å kjenne oss igjen i guttebarnet i krybben. I gutten som vokste opp og som utgjorde en forskjell. Vi fikk, og vi har fått, ikke minst, muligheten til å kunne ha et guddommelig forbilde og et guddommelig eksempel på hvordan man kan utgjøre en forskjell for andre mennesker. En forskjell for verden og en forskjell for oss selv. For den uendelige kjærligheten Gud som menneske viste andre mennesker, den kan vi ta lærdom av. Virkelig ta lærdom av. Johannes skriver om det evige Ordet, det som var i begynnelsen, og som tok bolig hos oss i form av en mann vi kaller Jesus. Johannes kunne likeså godt ha skrevet om den evige kjærligheten som tok bolig hos oss og i oss. Hvis vi lar den få ta bolig. I begynnelsen var kjærligheten og kjærlig var hos Gud og kjærligheten var Gud. Det er like vakkert og om ikke enda mer virkningsfullt og klart for oss. Juleunderet viser oss kjærligheten, slik den knytter himmel og jord sammen i Betlehem i krybben.
