Den er spesiell, julefortellingen. Fortellingen om Maria og Josef, om engler og om hyrder, og om det lille Jesusbarnet i krybben. Så mange ting som er utrolige og som rører ved oss på en helt spesiell måte. Snekkeren Josef og kvinnen Maria; den gravide jomfruen. Vi kan tenke oss at de ikke var spesielt rike. Og Josef; hadde det vært i dag, kan det hende han hadde kastet Maria på dør fordi hun hadde blitt gravid. Eller kanskje han hadde blitt straffet for overgrep mot en ung kvinne. Nei, Josef omfavnet Maria. Han elsket henne og trodde på det hun fortalte. Han hadde tillit til henne og hun til ham.
Og så kommer de til Betlehem, og alle rom er fulle på grunn av folketellingen. Og så får Maria fødselsveer. Og hun føder: noen mener i en stall, andre at hun fødte i ei hule. Uansett fødte hun under kummelige forhold. Hun føder en sønn, som hun kjærlig og moderlig pakker inn og legger i det nærmeste hun kommer en vugge; et trau. Ei forkrybbe.
Det er under kummelige forhold Gud kom til verden og ble menneske.
Og så har du englekoret. Og hyrdene. Tenk, her hadde kanskje englene øvd i ukesvis til den store lovprisningskonserten, der de skulle åpenbare seg for menneskeheten med stor M. forventningene var i taket. Og så slås tonen an og engen er tom, bortsett fra noen skitne og fæle hyrder og noen få sauer. For hyrdene var langt fra øverst på samfunnets rangstige. De var ofte utstøtt, forviste og uten vanlige borgerrettigheter. Og sauene var sauer, slik de er det i dag.
Det er under kummelige forhold det glade budskap blir forkynt. Det er til de få og til de minste beskjeden om det lillestore mirakelet kommer først.
Gud kom til verden og ble ikke en konge, en farao eller en keiser. Ikke sittende på ei trone med mange slaver for sine føtter. Ikke ikledd gull og fløyel. Gud kom til verden og ble et lite guttebarn tullet inn i morens filler og lagt i et trau med tørrhøy.
Gud kom til verden og ble ikke mottatt av stående applaus, på en scene inne på et kjøpesenter i hardeste førjulsshoppehandelen. Ikke sittende til bords med mat for fem uker i kjøleskapet. Ikke på et nyoppusset gutterom med merkeklær og moteklær liggende klare. Nei. Gud kom til verden som en av våre minste. Det bitte lille guttebarnet. Som en av våre nye landsmenn, drevet på flukt i ung alder. Uten ressurser til å kunne ta høy utdanning. Uten tak over hodet. Utstøtt og på vandring. Men med en klar stemme. Med vilje. Elsket av mor. Elsket av Far. I kjærlighet og av kjærlighet kom Gud til verden.
Vi i dag feirer jul til minne om dette lille underet. Men hva er det egentlig vi ser rundt oss? Gå og ta en titt i butikkvinduene neste gang du er i byen. Eller i Alta. Eller andre steder. Finner du det lille jesusbarnet der bak alle salgsplakatene? Kanskje du er heldig og finner en gullforgylt julekrybbe. Eller kanskje et interiørblad der ei stue er avbildet på side 25 der du kan skimte ei julekrybbe nede i høyre hjørne. Det er alt. Ellers er det salg, løp og kjøp. Stress vettet av deg, for alle dine skal ha julegaver, og de skal helst være årets mote, siste elektriske duppeditt, det nyeste og det flotteste. Jeg må si, jeg blir fortvilet når jeg finner julemarsipanen i hyllene allerede første uka i oktober.
Hva handler jula egentlig om? Juleevangeliet står kanskje støtt nok alene. Eller gjør det det? Her sitter vi alle. I kirka. Mange av oss kanskje på jakt etter den rette julestemningen. For mange er kirkebesøk i jula en del av det å komme i julestemning. Det er ikke noe galt i det. Men hva med resten av året? Varer julestemningen lenger enn til fjerde dag når ribba og pinnekjøttet er spist opp og de fleste gavene som man skulle bytte byttet? Eller varer den virkelige julestemningen lenger?
Jeg, før jeg ble prest, likte egentlig ikke å gå i kirka på julaften. Masse folk og den samme teksten hver gang. Jeg fikk ikke den rette julestemningen før jeg gikk i kirka på første juledag. Da var det ro og jeg kunne som oftest bare sitte i benken og være til. Være meg i lyset fra lysekronen som skinte som betlehemsstjernen over hodet mitt. Det var slik jeg satt forrige jul da det virkelig gikk opp for meg hva det å feire jul egentlig bør handle om, men som kommer helt bort i alt stresset. Jul bør vare hele året, slik Guds fødsel som menneske har hatt innvirkning på så mange. For det lille Jesusbarnet vokste opp til å bli en ung mann som kritiserte makteliten, som stilte spørsmål ved samfunnets urettferdighet, som reiste seg opp og sa ifra om hvordan verden var og hvordan verden burde være. Vi blir så opptatt av Jesusbarnet i krybben at vi glemmer alle de andre barna i verden. Vi glemmer de vi elsker og de vi holder av. Og vi skuler stygt på dem vi ikke helt tåler trynet på, i stedet for å gi et smil og en klapp på skulderen for kanskje å gjøre ting litt bedre for oss selv og for andre. Vi glemmer fellesskapet. Vi glemmer omsorgen. Vi glemmer omtanken. Og vi glemmer kjærligheten. Den kjærligheten som er den virkelige julestemningen.
Den kjærligheten når du åpner gaven fra minsteungen som har knotet ned ei tegning av mamma eller pappa og pakket inn. Den kjærligheten når du kan sitte frokostmett og titte ut på småfuglene som spiser fuglefrø på fuglebrettet. Den følelsen av å være elsket, uansett feil og mangler. Å være elsket. Betingelsesløst. Mens den lille sneen vi har knaser under skoene idet du tusler ut for å hente posten. Vi er skapt. Vi er elsket. Vi er alle små jesusbarn som pakkes omsorgsfullt og kjærlig inn i mors gamle pledd. Ei velsignet julehøytid til dere alle.
