Preken til minnegudstjeneste 31.12.08

Prekentekst:
1. Kor 13:13
“Så blir de stående disse tre: Tro, håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.”

I dag er det nyttårsaften. Og vi legger bak oss et år av våre menneskeliv som har vært oss til glede og til sorg. Vi har grått og vi har ledd, vi har kranglet og vi har elsket. Vi har vært til, slik vi mennesker er til. I storm og i stilla, i sommer og i vinter. I tap og i fellesskap.

I dag minnes vi det året som har vært. Og vi minnes de som har gått bort. I dag kan vi få lov til å sette verden litt på vent, sammen her inne. Vi kan sitte i kirkebenkene og bare være til. Være tilstede. Bare tenke: JEG ER TIL. Jeg er skapt. Jeg er elsket. Jeg er her og nå. For dagen i dag handler ikke bare om å minnes det som har vært på godt og vondt. Men det handler også om å forberede seg på det året som kommer.

Å miste noen av de man har kjær er vanskelig. Vi som mennesker knytter oss til andre mennesker gjennom sterke bånd som vi ikke plutselig kan gi slipp på når mennesker forsvinner. Båndene er der ennå. Kanskje man kan ligne det med det å miste en del av seg selv rent kroppslig. En finger for eksempel. I lang tid etter, vil man kjenne fingeren der, til tross for at den er borte. Det er ei enkel sammenligning. Og ikke ei god ei. For de båndene vi har mellom oss som mennesker er sterke og de rives ikke av selv om mennesker dør. I noen tilfeller kanskje disse båndene blir enda sterkere. Det er bånd vi skal ta vare på. Og verne om. For de vitner om kjærligheten som står igjen. Ære være for kjærligheten som er sterkere enn døden.

Det handler om å få verktøy til å kunne gå inn i et nytt år. Det handler om å bygge opp, sakte men sikkert. Det handler om å tro. På seg selv og på de rundt en. Og å tro på at man kan hente styrke fra gudstro og fra kirkens fellesskap.

Jeg tror på en Gud som er kjærlighet. En Gud som er med oss alltid, som beskytter oss og som støtter oss når vi har det vondt. Døden er meningsløs. Totalt meningsløs. Der finnes ingen mening med hvorfor akkurat vi skal berøres og hvorfor akkurat vi skal miste. Vi har ikke råd til å miste, aldri. Det eneste vi vet er at døden er en del av livet. Uten døden kunne ikke livet vært og uten livet kunne ikke døden vært. Og gjennom å miste noen åpnes ei følelsesmessig dør inn til det vakre livet er. Det kunne ha vært oss. Men vi lever. Og vi skal leve.

Jeg tror på en Gud som er kjærlighet. En Gud som elsker oss for akkurat den vi er, uansett hva galt vi har gjort og hvilke problemer vi har. Men når man er langt nede kan det være vanskelig å forstå. Men det er da man kan legge hånden på brystet, like over hjertet og si til seg selv: Jeg er elsket. Innerst inne, innerst inne ved hjerteroten vil du kjenne det. Prøv. Legg hånden på brystet og si: Jeg er elsket.

Så blir de stående disse tre. Tro håp og kjærlighet. Men størst blant dem er kjærligheten.

Det handler om tro på seg selv. Tro på de rundt en. Og tro på Gud som beskytter, som livgiver og som befrier.
Det handler om håp. Håp for et liv som stabler seg på bena, håp for å kunne møte de man har mistet igjen en gang, håp om å kunne gå videre skritt for skritt.
Og det handler om kjærlighet. Kjærligheten som gjennomstrømmer alt og som legger seg i hjertene våre og holder oss faste i fellesskap med hverandre og i fellesskap med gud.
Vi er elsket.

Ære være…