Prekentekst
Matt 15,21-28
Så dro Jesus derfra og tok veien til områdene omkring Tyros og Sidon. En kanaaneisk kvinne fra disse traktene kom og ropte: «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Men han svarte henne ikke et ord. Disiplene kom da og ba ham: «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men han svarte: «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Da kom hun og kastet seg ned for ham og sa: «Herre, hjelp meg!» Han svarte: «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er sant, Herre,» sa kvinnen, «men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» Da sa Jesus til henne: «Kvinne, din tro er stor. Det skal bli som du vil.» Og datteren ble frisk fra samme stund.
Preken
Det er en spesiell tekst vi leser i dag på kvinnedagen. Spesiell på mange måter. For det første så har teksten en hovedperson som er kvinne; og ikke ei israelittisk kvinne, men ei fra Kanaan. Kanaan, det landområdet som i dag utgjør store deler av Libanon. Og her kommer Jesus gående. På tur fra ett sted til et annet i Israel, men om kanaan. Bare på kjapp gjennomreise; for Jesus hadde jo fått et helt direkte oppdrag: han skulle ”hjelpe” det jødiske folket; han skulle hjelpe israelittene inn på rett vei igjen. Ingen andre, kun israelittene.
Så: Jesus er på tur fra en plass til en annen med et mål for øyet. Og så, på turen, så er det ei kvinne som roper etter oppmerksomhet. Det er klart, det kan hende det var mange mennesker som ropte om oppmerksomhet rundt Jesus. Det vil jeg nesten tro. Men denne kvinnen roper også. Høyt og sårt. «Herre, du Davids sønn, forbarm deg over meg! Min datter blir hardt plaget av en ond ånd.» Jesus overhører henne. Later som om han ikke ser henne. Opptrer kjepphøy og ovenfra og ned på henne som ansees som uverdig for hans oppmerksomhet. Jesus hadde jo et annet oppdrag. Mente han.
Og så tar disiplene styringen, en av få ganger. Om de gjør det for å komme raskere frem siden hun kanskje hindrer dem, eller om de gjør det av barmhjertighet, sier teksten ingenting om. Uansett så ber disiplene Jesus om å høre på henne; «Bli ferdig med henne, hun roper etter oss.» Men Jesus sier krasst tilbake, sikker i sin sak og i sitt oppdrag; «Jeg er ikke sendt til andre enn de bortkomne sauene i Israels hus.» Det er ikke andre enn israelittene Jesus skulle frelse. Men kvinnen hun gir seg ikke, hun vet tydelig hvem Jesus er, hun har hørt om ham og hun vet han kan hjelpe datteren hennes til å bli frisk. Så hun faller ned foran føttene hans i nød og fortvilelse med et sårt ”hjelp meg” på leppene.
Men Jesus gir seg ikke, han står på sitt, og han drar strikket ennå lenger; «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» «Det er ikke rett å ta brødet fra barna og gi det til hundene.» Det er en hard karakteristikk å sammenligne kvinnen med en hund, uverdig og tråkket på av mennesker. Men akkurat her er det kvinnen viser at hun er både kunnskapsrik, kjapp i snakketøyet og klok i refleksjonene sine; for hun svarer Jesus: «Det er sant, Herre, men hundene spiser jo smulene som faller fra bordet hos eierne deres.» For å få Jesus til å forstå, så senket hun seg selv ned på hans refleksjonsnivå der og da. Hun turte å si Jesus imot, og det på en slik måte at Jesus måtte revurdere sitt oppdrag og sitt liv. ”Kvinne, din tro er stor” sier Jesus til henne. Og med det åpnes Jesu oppdreg til ikke bare å gjelde landet Israel, men til å gjelde alle folkeslag. Helbredelse, styrke og mot til hele verden.
Så hvorfor er denne teksten så spesiell å lese på kvinnedagen? Jo, for det første så viser det at det nytter å stå på for det man tror på, skal man oppnå noe i møte med mektige strukturer, så krever det mot og styrke, slik den kanaaneiske kvinnen fant styrke. Hun ga seg ikke, og det skal ikke vi heller gjøre. For det andre så viser den at det går an å ta feil og det går an å endre sine meninger når man blir utfordret og innser at man har feil. Dagens kvinnedag har fått et internasjonalt tema som er ”kvinner og menn sammen for å få slutt på vold mot kvinner og jenter.” ”Women and men united to end violence against women and girls”. Dette er en viktig kampsak for oss alle. Og da må jeg si at jeg blir veldig provosert av slike som Kristin Spitznogle som flagges inn på førstesiden i VG nå i går med overskriften: ”Ett slag kan tilgis” ”Kristin Spitznogle mener en kvinne kan vise styrke, kjærlighet og raushet når hun velger å tilgi en mann som har slått henne for første gang.”
Jaha, tenker jeg. Så i anledning kvinnedagen skal altså vold mot kvinner legitimeres gjennom at man viser raushet og kjørlighet når man tilgir det første slaget. Enn hvis det første slaget gjør deg invalid for resten av livet ditt? Enn hvis det første slaget dreper deg? Enn hvis det første slaget ikke treffer deg, men datteren din? Så kal man bare tilgi? Hvilke signaler er det vi får gjennom Spitznolges uttalelser; jo akkurat de samme som den kanaaneiske kvinnen blir møtt med. Og hun gir seg ikke. Hun presser seg frem til Jesus og hun får Jesus til å endre mening. Og du får ikke en mann til å endre mening ved å tilgi at han slo deg. Du får en mann til å endre mening ved å pakke sakene dine og gå. Du skal snu det andre kinnet til, sier bibelen. Ja, du skal det, men ikke på en slik måte at du ødelegger ditt eget liv og andres liv ved å gjøre det.
Kvinnedagen er i dag offer for mye kritikk. Trenger vi den, er ikke det likestilling i Norge, hva er vitsen? Jeg har bare en ting å si til dette: Jesus var en radikal opponent mot alt som var galt i det samfunnet han levde i. Vi bør ta lærdom av det. Og gå i hans fotspor. Også når det gjelder kvinners rettigheter i verden der vi lever.
