Livet…

… er ikke for amatører, er det mange som sier. Jeg sier; hvis livet kun skulle være for profesjonelle, hvordan i alle dager skulle vi kunne leve da? Livet består av prøving og feiling, famling i blinde og søking etter sannhet. Noen ganger finner man det man leter etter, noen ganger finner det deg, det man ikke leter etter. Hvis dere skjønner.

Livet er iallefall brokete, og kaster seg med sønnavinden i alle mulige retninger. Se på meg for eksempel; jeg hadde bestemt meg for at nå skulle jeg være bare meg og ingen annen. Og så rokkes verden, kastes omkull, og jeg er nødt til å revurdere. Og for første gang på veldig lenge, så kan jeg kalle meg selv lykkelig. Virkelig lykkelig. Jeg har en jobb jeg trives i. Jeg bor på en plass jeg trives. Jeg har mennesker rundt meg som jeg setter pris på, som jeg er glad i og som jeg håper setter pris på og er glad i meg. Jeg er takknemlig, jeg er ydmyk og jeg er HJEMME. Ja, jeg er full av sorg. Ja, jeg er full av sinne. Ja jeg berøres av jobben min og jeg berøres av alt som skjer som er så dypt urettferdig at jeg blir fortvilet og roper på en Gud jeg håper hører meg. Det er den ene siden. Og på den andre siden så er jeg virkelig lykkelig. Og takker Gud for det. Er livet for profesjonelle? Nehei. Hvis det hadde vært det, så hadde man ikke kunne følt alt dette som man føler. Så kontrastfullt og så vakkert.