Prekentekst:Luk 24,46-53
Og han sa til dem: «Slik står det skrevet: Messias skal lide og stå opp fra de døde tredje dag, og i hans navn skal omvendelse og tilgivelse for syndene forkynnes for alle folkeslag; dere skal begynne i Jerusalem. Dere er vitner om dette. Og se, jeg sender over dere det som min Far har lovet. Men dere skal bli i byen til dere blir utrustet med kraft fra det høye.»
Så førte han dem ut mot Betania, og han løftet hendene og velsignet dem. Og mens han velsignet dem, skiltes han fra dem og ble tatt opp til himmelen. De falt på kne og tilba ham. Så vendte de tilbake til Jerusalem i stor glede. Siden var de stadig i tempelet og lovpriste Gud.
I dag er det kristi himmelfartsdag. Himmelspretten, som mange kaller dagen. Den dagen Jesus forlot disiplene, svoosj, opp til himmelen bak en sky. Jeg har lyst til å lese for dere akkurat slik det skildres i Apostlenes gjerninger:
Mens de var sammen, spurte de ham: «Herre, er tiden nå kommet da du vil gjenreise riket for Israel?» Han svarte: «Det er ikke dere gitt å kjenne tider og stunder som Far har fastsatt av sin egen makt. Men dere skal få kraft når Den hellige ånd kommer over dere, og dere skal være mine vitner i Jerusalem og hele Judea, i Samaria og helt til jordens ender.»
Da han hadde sagt dette, ble han løftet opp mens de så på, og en sky tok ham bort foran øynene deres. Som de nå stirret mot himmelen mens han dro bort, sto med ett to menn i hvite klær foran dem og sa: «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.»
Det måtte ha vært virkelig et sjokk å være vitne til dette. For meg handler det om tro heller enn om det var fysisk mulig eller om det virkelig hendte slik det fortelles. For i dagens virkelighet, der Harry Potter kan teleportere og superhelter flakser rundt mellom skyskraperne i et fiktivt USA, er kanskje ikke skildringen om Jesus som blir borte bak en sky så vanskelig å forstå for barn og unge. Kanskje det er vanskeligere for oss som er eldre enn femten å la seg forundre over noe slikt. Uansett; det handler om tro. ”For opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige faders høyre hånd” fremsier vi i vår apostoliske trosbekjennelse. Det er en del av det som er grunnleggende i vår kristne tro. Det at Jesus faktisk fysisk steg opp til et annet plan, om man vil kalle det det, for slik å kunne ha muligheten til å komme tilbake. Nærast er du når du er borte, heter det i diktet til Tor Jonsson.
Nærast er du når du er borte.
Noko blir borte når du er nær.
Dette kallar eg kjærleik –
Eg veit ikkje kva det er.
Det er rart det der med savnet. Enkelte ganger tar jeg meg i å virkelig lure på hva disiplene måtte ha følt, der de sto og kikket opp mot himmelen og skyen som Jesus forsvant i. Lukas forteller at disiplene dro tilbake til Jerusalem i stor glede. De dro i stor glede. Så rart, med tanke på at Jesus hadde forlatt dem. Eller hadde han det? Disiplene hadde fått forklart hvordan alt hang sammen i Jesu liv. De fikk forklart av Jesus selv hvorfor han måtte tas til fange og lide den skjebnen han fikk. Hvorfor han måtte korsfestes. De fikk forklart av ham selv at han kom til å beseire døden og stå opp igjen. Og de fikk møte ham etter at dette hadde skjedd. Og nå fikk disiplene også se det som hadde blitt dem forklart; Jesus ble ”opprykket”, han steg opp fra det jordiske til det himmelske, og disiplene skjønte hva som skjedde. Derfor, kan jeg tenke meg, var de glade og ikke triste. De skjønte hva som skjedde. Kan vi da skjønne og forstå sammen med disiplene?
Disiplene ble utkalt til å være vitner om den Jesus de kjente og det livet han levde for oss. Og de ble utkalt til å fortelle om det de hadde sett og erfart. Om menneskesønnen; sann gud og sant menneske som skapte broen mellom oss og gud, mellom det jordiske og det himmelske. Om han som på kristi himmelfartsdag danner den avstanden mellom oss og gud som er så viktig og nødvendig. For med den avstanden dannes en ny form for nærhet. En nærhet som bringer vårt liv og vår tro sammen med gud. Og som bringer gud sammen med vårt liv og vår tro. Disiplene gikk bort og var glade etter at Jesus var opprykket. Det må vel gi oss god grunn til å feire ethvert menneske som forlater oss her på jorden. Kanskje bie litt, slik disiplene gjorde ifølge apostlenes gjerninger. Bli stående litt og titte opp mot himmelen, helt til noen kommer og spør oss hvorfor vi står slik. «Galileere, hvorfor står dere og ser mot himmelen? Denne Jesus som ble tatt bort fra dere opp til himmelen, han skal komme igjen på samme måte som dere har sett ham fare opp til himmelen.» Stå ikke der og kikk etter noe som skal komme, gjør noe fornuftig i mellomtiden som kan gagne oss alle.
