Prekentekst Matt 7:24
“Hver den som hører disse mine ord og gjør det de sier, ligner en klok mann som bygde huset sitt på fjell. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Men det falt ikke, for det hadde sin grunnvoll på fjell. Og hver den som hører disse mine ord og ikke gjør det de sier, ligner en uforstandig mann som bygde huset sitt på sand. Regnet styrtet, elvene flommet, og vindene blåste og slo mot huset. Da falt det, og fallet var stort.”
Da Jesus hadde fullført denne talen, var folket slått av undring over hans lære, for han lærte dem med myndighet og ikke som deres skriftlærde.
Preken
Det å være konfirmant er å være i overgangen fra det å være skjiitunge til det å være voksen. Det er å være ungdom, med alt det ungdommens liv fører med seg. Sorger og gleder, sinne, krangel, latterkrampe, forelskelse, mobbing, fristende ting som lokker, slikt som røyk og alkohol, foreldre som kjefter på en og som klemmer på en, venner som har forventninger, lærere som har forventninger, krav til utseende, til væremåte, til prestasjoner og til alt det som ungdomslivet bringer med seg. Det er ikke enkelt å være ungdom. Det er ikke enkelt å være menneske.
Så står vi her i dag. I festskrud. I hvite kapper. I overgang, i glede og i stolthet. Fra gammelt av har konfirmasjonen vært inngangsporten til det voksne livet. Det har vært eksamenen på skolen. Slutten på banreårene og inntoget i det å være voksen. Kanskje henger dette ennå igjen, selv om det å være fjorten, femten år i dag ikke er å være fullvoksen. Likevel; å være konfirmert er i kirken å regne som voksen på et religiøst plan. Til høsten er det valg i Den norske kirke. Og alle her som er fylt femten år får da lov til å stemme, de får lov til å gi sin stemme til hvem de vil skal sitte i menighetsrådet. De får lov til å være med å bestemme på en formell måte. Årets konfirmanter er de første som får lov til dette så unge. Det er gøy det!
Jeg spurte konfirmantene mine hva de ville at jeg skulle snakke om i prekenen min i dag. Og svaret var entydig: Jeg måtte snakke om dem, om det å være ung og om det å være konfirmant. Så hva er det egenlig å være konfirmant? I dag er det dere konfirmanter som står i sentrum! I dag er det dere konfirmanter som høytidelig skal knele på alterringen, som skal få ei velsignende hand på hodet og ei bønn bedt for dere. Én og én skal dere opp, og det som skjedde i dåpen skal bli bekreftet.
Når dere ble døpt, ble dere døpt til faderens og Sånnene og Den helleige ånds navn. Dere fikk tegnet korsets tegn over bryst og panne som et tegn på at dere skulle tilhøre Kristus og tro på ham. Dere ble guds barn gjennom vann og ånd. Det kan være vanskelig å forstå dette. Veldig vankelig. Var man ikke guds barn før dåpen? Jo, men dåpen stadfester dette og vannet renser fra den kollektive skylden og synden som mennesket gjennom generasjoner har påført seg selv og andre mennesker, dyr, planter og skaperverk. Og hva vil det si å tilhøre Kristus? Betyr det at han eier oss?
Når et barn fødes, skapes det med en gang en kontakt mellom mor og barn, mellom far og barn. En relasjon som er sterk og som er fylt av kjærlighet. Dåpen er en ny fødsel. Og i denne fødselen skapes det en kontakt, en relasjon mellom gud og barnet, mellom kristus og barnet. En relasjon som er fylt av like mye kjærlighet, som er like sterk som de første bandene som dannes mellom foreldre og barn.
I konfirmanttiden har vi snakket om dette med kjærlighet. Kjørlighet er et vanskelig ord, særlig på norsk, for det ene ordet rommer så utrolig mange forskjellige former for kjærlighet. Og jeg spurte konfirmantene; hva menes egentlig med kjærlighet? Og svarene var mange. Foreldre. Familie. Venner. Kjærester. Sex. Mobiltelefonen. Sykkelen. Fotballen. Turninga. Så ufattelig mange ting være glad i. Og så utrolig mange former å være glad i. Og som jeg som jeg sa, hvordan kan alt dette være kjærlighet? Dere tenker mest sannsynlig ikke på familie og sex i samme tanke? Neppe. På gresk har man tre forskjellige begreper som alle betyr kjærlighet. Eros; som er det seksuelle, som går på erotikk og på begjær. Filios som går på det vennskapelige, som går på interesse og fascinasjon. Og agape som går på den betingelsesløse kjærligheten, den som er tilstedeværende uansett hvem man er og hvordan man oppfører seg. I det nye testamente er det kun en av disse begrepene som er brukt. Og det er agape. Den betingelsesløse kjærligheten. Den som ikke setter krav. Den som er der hele tiden. Omsorgen. Foreldrene som bekymrer seg. Den varme handen som tørker bort snørra når du har grått etter å ha tippa på sykkel. Den kjærligheten som er der, hele tiden.
Agape. Kjærligheten mellom foreldre og barn. Mellom barn og foreldre. Den er gudelik. Og ikke til å rokke ved. Og grunnen til at jeg sier at den er gudelik, er ganske enkel: Vi mennesker er skapt i guds bilde. Vi er skapt i kjærlighet. I agape. Den samme kjærligheten kommer fra gud og har lært oss å elske. For kjærligheten er ikke at vi må elske gud, men at gud har elsket oss først. Vi har et utgangspunkt for vårt liv, og det er kjærlighet. Og i dag bekreftes denne kjærligheten igjen, gjennom guds bekreftelse av dåpen gjennom konfirmasjonen. For det er ikke dere konfirmanter som skal bekrefte deres dåp ovenfor gud, ovenfor kirken og ovenfor menigheten, men der er gud som bekrefter din dåp, som bekrefter at gud er der for deg og med deg i ditt liv. Det er bare for deg å gripe sjansen.
Å være ungdom er moro. Og det er strevsomt. Enkelte ganger blir man ikke forstått. Verken av venner, foreldre eller seg selv. Og man er på leit. Det er ikke sikkert man vet det selv, men innerst inne er man på leit; etter identitet, etter hvem man er. Man er på leit etter voksne som kan rettlede og gi råd, men er på leit etter venner som varer for resten av livet, men er på leit etter den store kjærligheten, etter meningen med livet, men er på leit etter seg selv. Og jeg håper at dere etter nesten et år sammen med meg er kommet noen skritt videre i leitinga. At jeg har kunnet vært til hjelp. At jeg har gitt dere i alle fall noen verktøy for å kunne gå bedre rustet inn i det videre livet.
Sammen har vi gjort mye rart. Vi har trekt tau, vi har lekt sheriff, vært på altanatta, holdt lysmesse bedt for alskens mulige ting, fra gaza til handballkamper og turning. Vi har bedt fadervår og vi har snakket om hva som er viktig i livet. Sammen har vi bygget videre på den grunnmuren som foreldrene dere har gitt dere gjennom oppveksten. Og som teksten sa; et hus må bygges på sikker grunn, ellers så ramler det sammen. Slik er det med livet også, livet må bygges på de rette verdier, på de rette valg og de rette utgangspunkter, ellers så kan livet falle sammen.
Og noe av det viktigstedet helt enkle, men også det som er vanskeligst. Nemlig det å kunne være storsinnet og kunne elske de som er rundt en på samme måte som man elsker seg selv. Det å være mot andre som man vil at andre skal være mot en. For det er hele loven i en sum, som Jesus sier i evangeliene.
Dagen i dag er en dag i fest, i glede og i kjærlighet. Tillykke med dagen alle sammen!
