21. juni 2009
Inngangsord
Har du noen ganger opplevd det å invitere til fest? Du inviterer masse folk, noen har andre ting som kommer i veien og kan ikke komme, noen sier med masse glede at ”Klart, de kommer”. Festen betyr masse for deg du flagger det høyt og tydelig og gleder deg enormt til klokka skal bli åtte på kvelden. Og så sitter du der, har dekket opp og gjort klart, klokka går og ingen dukker opp. Hva føler du da? Jeg har opplevd at det ikke kom noen. Å sitte der og lure på hva man har gjort feil, hva som er galt og hvorfor folk ikke kommer. Det er en ekkel følelse. Det å invitere, og så kommer det ingen. Salige er de som får sitte til bords i Guds rike, sier en mann til Jesus. Og Jesus svarer med dagens prekentekst om mannen som snudde på flisa og spontaninviterte hele nabolaget i stedet for de som ikke kom.
I dag er det i alle fall mange som har funnet turen hit! Noen kanskje etter å ha blitt invitert, og andre helt av seg selv. Vi som er her skal i alle fall ha det godt sammen; damekoret skal synge mer for oss, vi skal døpe to nydelige småbarn og vi skal hilse velkommen til alle de som var konfirmanter for femti år siden. Vel møtt alle sammen!
Prekentekst
Luk 14,16-24
Men Jesus sa til ham: «Det var en mann som ville holde et stort gjestebud, og han innbød mange. Da tiden for gjestebudet kom, sendte han sin tjener av sted for å si til de innbudte: ‘Kom, for nå er alt ferdig!’ Men de begynte å unnskylde seg, den ene etter den andre. En sa: ‘Jeg har kjøpt et jordstykke og må gå ut og se på det. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ En annen sa: ‘Jeg har kjøpt fem par okser og skal ut og prøve dem. Vær så vennlig å ha meg unnskyldt.’ Og en tredje sa: ‘Jeg har giftet meg, derfor kan jeg ikke komme.’ Tjeneren kom tilbake og fortalte dette til herren sin. Da ble husets herre harm og sa til tjeneren: ‘Gå straks ut på byens gater og torg og hent inn de fattige og uføre og blinde og lamme.’ Tjeneren kom tilbake og sa: ‘Herre, jeg har gjort som du sa, men det er ennå plass.’ Da sa herren til tjeneren: ‘Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt. For det sier jeg dere: Ingen av dem som var innbudt, skal få smake festmåltidet mitt.’»
Preken
Når har du tid?
Når tar du deg tid?
Tid til å roe ned, puste ut og virkelig bare være til?
Tid til å besøke venner du ikke har sett på lenge?
Tid til å gjøre noe for noen andre som de ikke venter seg på forhånd, noe for andre som virkelig gjør en forskjell?
Når tar du deg tid til å søke utenfor deg selv? Til å gjøre noe av deg selv?
Jeg ser det selv. Man skal gjøre ditt og datt, dra dit, skrive det, ta den og den telefonen, klippe plen, rydde hus, kjøre dit, se det og det på tv, lista er lang og lengre enn lang. Og så sitter man igjen sent på kvelden, rett før man skal legge seg og lurer på hvor dagen ble av og hva i alle dager man egentlig har gjort den dagen. For huset ser jo nok like ille ut som da man sto opp…
Nei, vi er nok for flinke til å være effektive. For flinke til å jobbe, til å trimme, til å ta oss av alt som vi må ta oss av. Og for lite flink til å sitte ned og bare være til og bare observere det som er rundt en og et som er inni en.
Jeg skjønner meg godt på mannen i fortellingen fra Lukasevangeliet sånn egentlig. Jeg skjønner godt at han vil ha et fullt hus når han har gjort seg flid med forberedelser og slikt. Og da ikke bry seg overhodet om hvem som blir invitert inn, når de man egentlig skulle tro ville komme uteblir. Åh, det er på mange måter så enkelt å tolke denne fortellingen. Å peke på hvem som er hvem. Hvem identifiserer du deg meg? Hvem er du i møte med teksten? Er du den som inviterer inn? Er du den som har alle de gode unnskyldningene, som aldri har tid og som egentlig ikke vil? Eller er du den som kommer så hjertens gjerne, som den du er, med all din bagasje, ditt liv og ditt vesen?
Det er kanskje enkelt for noen å kjenne seg igjen. Eller i alle fall kjenne igjen naboen i teksten. For det er vi flinke på; å karakterisere og stemple andre. Og gjerne snakke litt om dem bak deres rygg også. Riste på hodet. Synes synd på. Vi dømmer deg ikke, men vi synes så inderlig synd på deg. Vi er flinke til å finne ut hvor andre hører hjemme. Og vi er flinke til å forenkle og banalisere andres motiver og handlinger i gitte situasjoner. Og vi er skrekkelig flinke til å sette oss selv i sentrum. Og så mister vi litt fokus. Eller vi mister mye av fokuset.
Jeg tar ofte meg selv i å identifisere meg med mannen som inviterer. Eller rettere sagt, jeg identifiserer meg ikke med mannen, men med hans måte å handle på. Mannen ønsker seg stinn brakke, det er det som er hovedmålet. Ikke hvem som kommer, sånn egentlig. Å se på presten, ikke som den som inviterer, men den som inviterer på vegne av en annen, på vegne av Gud er ikke så dum en tankegang. Så la meg gjøre det i dag; Dere er alle velkomne. Som dere er. Her og nå. Dere er velkomne til å være en del av kirken, til å være en del av menigheten, til å være en del av et fellesskap; et fellesskap meg Gud og et fellesskap med hverandre. For vi har en Gud som tar imot oss som vi er. Som lar oss komme som vi er. Og som har et hus som har det best når veggene buler og folk trives og ler. Som har det best når folk bruker det. Hvor vi kan komme og feire dåp og konfirmasjon, nattverd og bryllup. Hvor vi kan ta farvel med våre kjære. Hvor vi kan komme og kjenne fellesskapet, kjenne roen og reden senke seg. Hvor vi kan komme og bare være til. ”Gå ut på veiene og stiene og nød folk til å komme inn, så huset mitt kan bli fullt,” sa mannen som innbydde til gjestebud. Mannen som ikke stengte noen ute. Gud stenger ingen ute. Det er bare vi mennesker som er så flinke til å stenge ute på vegne av Gud de som vi tror ikke passer rundt bordet. Det er ikke vår jobb. Vår jobb er å sitte rundt bordet og ta imot det som gjestebudet har å tilby. Gud inviterer oss inn gjennom tro, håp og kjærlighet, gjennom bønn og historien om Jesus. Spørsmålet er bare om vi har alskens mulige unnskyldninger eller om vi kommer av oss selv.
Gud har invitert deg inn. Du har en stående invitasjon til å komme og være. Hvem vil du invitere inn i ditt liv?
