Innledning
Vel møtt til gudstjeneste denne 12. Søndagen etter pinse. Det høres nesten ut som et husnummer eller noe, ikke sant. Bare en av mange av disse søndagene etter pinse, før adventen og det nye kirkeåret begynner. Men likevel, så kan dette bli en spesiell dag for oss alle, hvis vi vil at den skal være det. Det er bare hva vi gjør dagen til som gjør at den skiller seg ut fra alle de andre sagene, alle de andre søndagene i året. I dag er det en prekentekst som for mange kanskje er kjent, og for mange er den kanskje ikke kjent. I dag skal vi lese om fariseeren og tolleren som kommer samtidig til tempelet for å be. Fariseeren ber på vegne av seg selv og den rettferdige mannen han er, mens tolleren står helt bakerst uten å tørre så mye som å løfte blikket opp. Og det eneste han klarer å si, er et lite: vær meg synder nådig.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder…
Prekentekst
Luk 18,9-14
Til noen som stolte på at de selv var rettferdige og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»
Preken
Det er en skarp lignelse vi mottar i dag. Jesus fortalte den til ”noen som stolte på at de selv var rettferdige” og som ”så ned på alle andre”. Det er jo egentlig en helt okei bønn, den bønnen fariseeren kommer med, er det ikke? ”Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der. Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener”
Hmm… blir det riktig? Her kommer en oppegående, høyt utdannet mann til tempelet for å be. En mann med penger, en mann med respekt og anseelse i samfunnet. Det er jo tydelig, gjennom måten han ber på, at han egentlig er ganske høy på pæra. At suksessen hans har gått ham til hodet på en eller annen måte, slik han ser på seg selv og regner opp alt det han gjør. Det er egentlig ganske dumt, spør du meg, å heve seg slik over andre.
I bibelen står det mange kloke ord om bønn. Der finnes noen råd og vink om hvordan man kan be, og hvordan man kan være. noen av disse rådene finner vi i matteusevangeliet,, der Jesus lærer bort fadervår til disiplene: Når dere ber, skal dere ikke gjøre som hyklerne. De liker å stå i synagogene og på gatehjørnene og be for å vise seg for folk. Sannelig, jeg sier dere: De har alt fått sin lønn.
Men når du ber, skal du gå inn i ditt rom og lukke din dør og be til din Far som er i det skjulte. Og din Far, som ser i det skjulte, skal lønne deg.
Når dere ber, skal dere ikke ramse opp ord slik hedningene gjør; de tror de blir bønnhørt ved å bruke mange ord. 8 Vær ikke lik dem! For dere har en Far som vet hva dere trenger, før dere ber ham om det. Slik skal dere da be:
Vår Far i himmelen!
La navnet ditt helliges. La riket ditt komme.
La viljen din skje på jorden slik som i himmelen.
Gi oss i dag vårt daglige brød, og tilgi oss vår skyld,
slik også vi tilgir våre skyldnere.
Og la oss ikke komme i fristelse,
men frels oss fra det onde.
For riket er ditt og makten og æren i evighet.
Amen.
Enkelt og konsist. Ikke fullpakket av en masse ord om ditt og datt, men enkel og lengtende.
Det er vanskelig det der med bønn. Jeg har alltid hatt vanskelig for å be høyt og spontant. Jeg har aldri vært vant til det, slik enkelte har. Og så finnes det jo så mange måter å be på, og så mange, ikke bare kristne retninger, men religiøse retninger i seg selv å gjøre det innenfor. Alle har sin måte å be på. Og kanskje visste ikke fariseeren noen annen måte å be på enn slik som han gjorde.
Jesus sa til de han ville undervise med denne lignelsen, at tolleren var den som gikk hjem rettferdig for gud, ikke fariseeren, siden tolleren ikke satte seg selv høyt, men fariseeren gjorde det. I nesten enhver film eller i ethvert skuespill, så har man en helt og en skurk. I alle fall tilsynelatende. Noen er på forhånd utpekt til å være skurk og noen utpekt til å være helt. Og gjett om vi blir overrasket når det ikke stemmer! Når rollene er snudd opp ned? Wow, tenker vi kanskje, går det an? Som når en som er dømt for en kriminell handling plutselig blir frikjent. Frits Moen for eksempel. Eller når noen som ser ut til å ikke kunne noe, plustelig kan noe. Som Susan Boyle i talentkonkurransen Britain’s got talent. Eller når den onkelen du elsket over alt på jord plutselig gjør noe utilgivelig mot deg eller noen som er nært deg. Når snilleste gutten i klassen banker opp søsteren sin. Når du finner ut at den trivelige nabodama har snakket dritt om deg bak din rygg.
Da får vi en liten ahaopplevelse, slik som vi gjør med denne teksten. Stilling, rang og rykte trenger ikke ha noe å si for hvilken person du er og hvordan du oppfører deg. Så enkelt er det. Men en ting er sikkert; det er plass til oss alle sammen. Både tolleren og fariseeren var i tempelet. Begge ba de på den måten de kunne der og da. Kanskje har fariseeren fått noen tips i etterkant. Kanskje har han blitt rettledet litt. Og kanskje tør tolleren neste gang han er i tempelet å faktisk løfte blikket mot himmelen.
Det er plass til oss alle sammen. ”I Gud hus er det mange rom”, sier Jesus. Og det stemmer. Der er rom for oss alle. Uansett om vi ber høyt og tydelig eller ikke i det hele tatt. Det er rom for oss. For ingen av oss er verken skurker eller helter. Vi er begge deler. Kampen mellom godt og ondt, mellom rett og galt går ikke mellom oss og naboen, men inni oss selv. Og da er det godt å vite at i kirken er det rom for oss, her kan vi finne ro og her kan vi finne oss selv.
Ære være…
