Tekst: Fra Schönbergs musikal Les Miserables: “I dreamed a dream”
I dreamed a dream in time gone by
When hope was high
And life worth living
I dreamed that love would never die
I dreamed that God would be forgiving
Then I was young and unafraid
And dreams were made and used and wasted
There was no ransom to be paid
No song unsung, no wine untasted
But the tigers come at night
With their voices soft as thunder
As they tear your hope apart
And they turn your dream to shame
And still I dream he’ll come to me
That we will live the years together
But there are dreams that cannot be
And there are storms we cannot weather
I had a dream my life would be
So different from this hell I’m living
So different now from what it seemed
Now life has killed the dream I dreamed.
Det å oppleve kjærlighet er noe helt spesielt. Det er noe jeg unner alle. Det å finne en man elsker. En man føler omsorg for. En som føler omsorg for en. Det å kunne være to. Det er en fantastisk ting. Og en forferdelig ting når den man elsker ikke elsker en tilbake.
Fantine, kvinnen som vi møter i musikalen Les Miserables har opplevd den store kjærligheten. Hun har truffet en mann som hun elsker, og hun har fått et kjærlighetsbarn med ham. Men mannen gjengjelder ikke følelsene, og stikker av. Fantine er alene tilbake, med et lite barn som trenger omsorg og omtanke. Noe Fantine har. Den kjærligheten som mor har. Men hverdagen er hard. Vi er i Frankrike, på randen av revolusjon, Fantine er fattig og ulykkelig. Heldigvis har hun jobb på fabrikk, men når de andre kvinnene på fabrikken får vite at hun har ei datter og ikke er gift, så gjør de det slik at hun mister jobben. Hun må sette bort datteren. Til det hun ikke vet er mennesker kun på jakt etter billig arbeidskraft som de kan misbruke til sin fortjeneste. Selv tvinges Fantine ut i prostitusjon. Og hun ender sine dager på et sykehus, i uvisse om hvordan datteren har det.
Fantines historie er ikke unik. Den er fiktiv, en bisetning i Victor Hugos roman, en bisetning i musikalen for å drive handlingen videre. Den er situert tilbake i tid, men likevel er den aktuell. Mange kvinner lever samme skjebne. Og mange mennesker har den samme kjærligheten til sine barn, mange mennesker har møtt den samme, den store kjærligheten, men blitt sveket og bedratt. Alle drømmer vi om det lykkelige livet. Alle har vi drømt om det, og alle lengter vi etter det.
Allehelgensdag er en dag til minne om alle de som har gått før oss. I den katolske kirke er det dagen da alle martyrer hedres. Hos oss er det vanlig å tenne lys på gravene. Det er sjeldent livet blir slik som vi ville at det skulle bli. I dag er dagen for å minnes det livet som har vært. Og det er dagen for å ønske velkommen det livet som kommer oss i møte. Fantine gav aldri opp. Hennes drivkraft var den kjærligheten hun hadde for sin datter. En dyp og varm kjærlighet som drev henne til det ytterste for at datteren skulle ha det bra. Fantine hadde en drøm, engang. Hun drømte en drøm, en gang i tiden. Da håpet var stort og livet verdt å leve. Da drømte hun at kjærligheten aldri ville dø, og at Gud ville tilgi. Men livet ble ikke det hun drømte om. Likevel ga Fantine aldri opp å drømme. Kjærligheten og omsorgen ga henne drivkraft, slik kjærligheten og omsorgen gir oss drivkraft. Og som Fantine synger til slutt i sangen; no life has killed the dream i dreamed. Ikke nokka liv som æ leve kan ta knekken på den drømmen, det livet æ har drømt om.
