Første lesetekst 1 Kong 18,21-26.36-39 21 Elia trådte fram for hele folket og sa: «Hvor lenge vil dere halte til begge sider? Er Herren Gud, så hold dere til ham; og er Ba’al Gud, så hold dere til ham!» Men folket svarte ikke et ord. 22 Da sa Elia til dem: «Jeg er den eneste som er igjen av Herrens profeter. Men av Ba’als profeter er det fire hundre og femti. 23 La oss nå få to okser! Så kan de velge seg den ene oksen, dele den opp og legge den på veden; men de må ikke tenne ild på. Og jeg skal stelle til den andre oksen og legge den på veden, men ikke tenne ild. 24 Så kan dere kalle på guden deres, og jeg vil kalle på Herren. Den guden som da svarer med ild, han er Gud.» Hele folket svarte: «Ja, la det være slik!» 25 Da sa Elia til Ba’al-profetene: «Velg dere en av oksene og stell den til først, siden dere er flest! Kall så på guden deres, men tenn ikke ild!» 26 Så tok de den oksen han hadde gitt dem, stelte den til og ropte på Ba’al fra morgen til middag. «Svar oss, Ba’al!» sa de. Men det kom ikke en lyd; det var ingen som svarte. Imens hinket de omkring det alteret de hadde reist. 36 Da tiden for grødeofferet var kommet, trådte profeten Elia fram og sa: «Herre, Abrahams, Isaks og Israels Gud! La det i dag bli kjent at du er Gud i Israel, at jeg er din tjener, og at det er på ditt ord jeg har gjort alt dette. 37 Svar meg, Herre! Svar meg, så dette folket kan skjønne at du, Herre, er Gud, og at du vender deres hjerte til deg igjen.» 38 Da fór Herrens ild ned og fortærte både offeret og veden, steinene og jorden, og slikket opp vannet som var i grøften. 39 Da folket så det, kastet de seg til jorden og sa: «Herren, han er Gud! Herren, han er Gud!»
Andre lesetekst Jak 5,[13-15]16-20
13 Er det noen blant dere som lider? Da skal han be. Er noen glad til sinns? Da skal han synge lovsanger. 14 Er noen blant dere syk? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. 15 Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.
16 Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet. Et rettferdig menneskes bønn er virksom og utretter mye. 17 Elia var et menneske under samme kår som vi. Han ba inderlig om at det ikke måtte regne, og i tre år og seks måneder falt det ikke regn på jorden. 18 Så ba han på ny, og da ga himmelen regn, og jorden bar igjen grøde.
19 Mine søsken! Dersom en av dere forviller seg bort fra sannheten og en annen får ham til å vende om, 20 så skal dere vite: Den som får en synder til å vende om fra sine ville veier, berger sjelen hans fra døden og skjuler en mengde synder.
Prekentekst Luk 7,36-50
36 En av fariseerne innbød Jesus til å spise hos seg, og han gikk inn i fariseerens hus og tok plass ved bordet. 37 Nå var det en kvinne der i byen som levde et syndefullt liv. Da hun fikk vite at Jesus lå til bords i fariseerens hus, kom hun dit med en alabastkrukke med fin salve. 38 Hun stilte seg bak Jesus, nede ved føttene, og gråt. Så begynte hun å væte føttene hans med tårene, og tørket dem med håret sitt. Hun kysset føttene hans og smurte dem med salven. 39 Da fariseeren som hadde innbudt ham, så det, tenkte han med seg selv: «Var denne mannen en profet, ville han vite hva slags kvinne det er som rører ved ham, at hun fører et syndefullt liv.»
40 Da tok Jesus til orde. «Simon,» sa han til fariseeren, «jeg har noe å si deg.» «Si det, mester,» svarte han. 41 Jesus sa: «To menn hadde gjeld hos en pengeutlåner. Den ene skyldte fem hundre denarer, den andre femti. 42 Men da de ikke hadde noe å betale med, etterga han dem begge gjelden. Hvem av dem vil da holde mest av ham?» 43 Simon svarte: «Den han etterga mest, tenker jeg.» «Du har rett,» sa Jesus. 44 Så vendte han seg mot kvinnen og sa til Simon: «Ser du denne kvinnen? Jeg kom inn i ditt hus; du ga meg ikke vann til føttene, men hun vætte føttene mine med tårene sine og tørket dem med håret sitt. 45 Du ga meg ikke noe velkomstkyss, men helt fra jeg kom, har hun ikke holdt opp med å kysse føttene mine. 46 Du salvet ikke hodet mitt med olje, men hun smurte føttene mine med den fineste salve. 47 Derfor sier jeg deg: Hennes mange synder er tilgitt, derfor har hun vist stor kjærlighet. Men den som får lite tilgitt, elsker lite.» 48 Så sa han til kvinnen: «Dine synder er tilgitt.» 49 Da begynte de andre gjestene å spørre seg selv: «Hvem er han, som til og med tilgir synder?» 50 Men Jesus sa til kvinnen: «Din tro har frelst deg. Gå i fred!»
Preken
Teksten i dag er en av de tekstene som hver gang jeg leser den gjør sterkt inntrykk på meg. Dels fordi det er en sterk historie som fortelles om Jesus på besøk hos fariseeren Simon og disse to mennenes møte med kvinnen som kommer uanmeldt på besøk. Dels fordi det er et sterkt budskap om tilgivelse som virkeliggjøres av teksten. Og dels fordi jeg som prest leser teksten med masse ballast om hva andre prester før meg har sagt og ment om denne kvinnen. Mange av disse prestene og teologene er menn. Og har, på samme måte som Simon stemplet kvinnen, ikke bare som synder, men som hore, mannestjeler, en ekteskapsødelegger, som prostituert og som en som forsøkte å forføre Jesus. Med andre ord; kvinnen har vært stemplet som kanskje noe av det verste et menneske kan beskyldes for å være. Teksten sier ingenting om på hvilken måte hun hadde syndet. Teksten sier ingenting om hvem kvinnen var. Ikke noe annet enn at hun, på lik linje med fariseeren Simon var en synder.
Jeg skal ikke generalisere. Kun poengtere at kirkens menn ofte opp igjennom teologiens historie har stemplet kvinner i Bibelen som noe annet enn de kanskje var. Maria Magdalena for eksempel. Var hun prostituert? Bibelen sier ikke noe om det. Ei heller er det viktig i denne fortellingen hva kvinnen hadde gjort og hvordan hun hadde levd. Kun det at hun hadde levd et liv som var fullt av feil og dumme handlinger. Gale valg som hadde gitt henne et rykte i hele byen som en synder. Hun var nok på mange måter en utstøtt.
Men hun hadde tæl! Og mot! Hun turte å søke til et hus hvor det bodde en fariseer, en jødisk politiker og skriftlærd. Hvor det var mange andre folk. Hvor hun visste Jesus var. Hun var tøff. Hun ville møte Jesus. Hun ville sette pris på ham, og det på en slik måte at hun formerlig blakket seg selv. Hun kom for å møte Jesus, for å salve hans føtter med dyrebar olje, slik mange hadde tjenere for å gjøre ved inngangsdøren når viktige gjester kom på besøk. Men hun faller i gråt. Det er sterkt for henne. Så der tjeneren bruker vann for å vaske gjestens føtter, bruker kvinnen tårer. Og der tjeneren bruker et klede for å tørke, bruker kvinnen sitt lange hår. Og sine kyss i takknemlighet og ærefrykt. For så å smøre de inn med mygjørende, rik salve.
Fariseeren Simon ser ikke kvinnen for den hun er. Blindet av sine egne fordommer og antagelser, tenker han sine tanker om at Jesus, hvis han nå er den profeten han er, virkelig bør vite hvem denne kvinnen er og hva hun er ambassadør for. Og vet han det, så bør Jesus, i alle fall ifølge Simons tanker vise henne bort. Det ligger i alle fall implisitt i tankegangen til Simon. Og på den måten skjules både sannheten om kvinnen og sannheten om Jesus seg bak Simons synspunkter og fordommer. Men det er da Jesus reagerer. ”Simon. Jeg har noe å si deg” (hendene i siden, pekefinger, dialekt).
Hva er tilgivelse?
Er tilgivelse å tilgi alt, å tilgi mye, å tilgi litt?
Kan man tilgi alt?
Skal man tilgi alt?
Jesus nektet ikke for at kvinnen hadde synd. At hun hadde både feil og mangler. At hun hadde gjort tin hun ikke skulle ha gjort. Jesus nekter ikke for det. Men han tilgir henne. Fordi hun viser stor kjærlighet. Jesus gir henne ikke opp. Simon hadde gitt henne opp, slik vi og gir mange opp iløpet av vårt liv. Vi stempler og forhåndsdømmer og unnlater å tilgi. Se bare på de landene som har dødsstraff. Med dødsstraffen kommer holdningen om at den som har begått feil og forferdelige handlinger er fortapt og utenfor all mulig hjelp. Vedkommende kan ikke hjelpes.
Hva er tilgivelse?
Er tilgivelse å tilgi alt, å tilgi mye, å tilgi litt?
Kan man tilgi alt?
Skal man tilgi alt?
Tilgir Gud alt?
Ja. I 1 Joh 1,9 står det: Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett.
Gud tilgir. Ikke ved å si; gjort er gjort og spist er spist og glemt er glemt. Men ved å løfte våre feil og mangler over på korset. Ved å få oss til å si; vi har feilet. Det vil ikke skje igjen. Ingen av oss er uten skyld for et eller annet. Mange av oss har opplevd urettferdighet. Har opplevd overgrep og feilgrep. Så kan man spørre seg selv: er korsfestelse en for liten straff for den handlingen man tenker på? Den synden som er blitt begått?
Mange opplever løgn, svik, overgrep, vold og misbruk. Når noen har føtt livet sitt ødelagt på den måten, blir det for galt å si ”Bare glem det”. Harald Kaasa Hammer sier det godt: ” Når vi snakker om tilgivelse, snakker vi om to ting: bekjennelse og korset. Vi snakker ikke om å glemme, men å nagle syndene fast der de hører hjemme: på korset. Tilgivelse kan skje når man er enige om ting. Når man er enige, står man på samme plan. De som har opplevd overgrep, er blitt tråkket på. Hvis en som ligger i søla får beskjed om å tilgi, mens de ligger i søla, føler de at de blir tråkket enda lenger ned. Ut fra min erfaring, vil jeg si at vi må ikke begynne å snakke om tilgivelse, før offeret er kommet seg på beina, og kan møte overgriperen ansikt til ansikt som en likemann. Overgrepsoffer må ha lov til å si: Kjære Gud, du får tilgi ham du, men jeg klarer det ikke enda uten å miste all min selvrespekt.”
Tilgivelse er vanskelig. Jesus tilga kvinnen som gråt ved hans føtter. Han tilga henne for det liv hun hadde levd. Kanskje han visste mer enn oss. Kanskje han og tilga de overgrep som var begått mot henne?
Å bli tilgitt krever en erkjennelse av sine egne feil. Det krever en selvinnsikt i at man har gjort noe galt, handlet uriktig ovenfor andre. Og det krever at man erkjenner og bekjenner for seg selv at man har gjort dette. Først da kan man be om tilgivelse. Tilgi meg for det jeg har gjort mot deg. Jeg vet jeg har gjort deg vondt. Det vil ikke skje igjen. Jeg ber deg ikke om å glemme. Jeg ber deg om å huske det jeg har gjort, men også tilgi det jeg har gjort for slik å kunne gå videre i ditt liv.
Hva er tilgivelse?
I dag skal vi feire dåp. Lille Helle Kristine skal bæres til dåpen. I dåpsliturgien sier enhver prest i Den norske kirke ”Så bærer vi med takk og tro våre barn til den hellige dåp. De er født med menneskeslektens synd og skyld, men i dåpen blir de Guds barn.” det handler ikke om at de små barna ikke allerede er Guds barn. Det er de. Det handler ikke om at barna er født syndige. Det er de ikke. Men de er født inn i en verden der vi som allerede er til stede legger er grunnlag som er fullt av feil og mangler. Som er fullt av fallgruver og feller som våre barn kan gå i. menneskeheten har en lang historie av synd, av skyld, av krig og elendighet. Men i dåpen skapes en sann relasjon mellom barnet og Gud som kan rettlede og peke i rett retning. Og sammen med foreldre og faddere, så legge grunnlaget for at lille Helle Kristine skal kunne vokse opp å bli en klok kvinne som vet forskjell på rett og galt. Som vet å vise kjærlighet når hjertet hennes vil det. Og som vet å tilgi når tiden er inne for å tilgi. Og som vet å vise det samme motet som kvinnen ved Jesu føtter hadde når det trengs. Gud gir sitt løfte til barnet om å være der og holde oppe. Og troens gave gis i vannet og ordene om Faderen og Sønnen og Den hellige ånd.
Kjære Skaper. Takk for at du ser oss og tar oss på alvor.
Kjære Frigjører. Takk for at du tok våre synder opp på korset og gjorde oss fri.
Kjære Livgiver. Gi oss kraft til å ta imot Guds tilgivelse og mot til å tilgi.
Kjære treenige Gud. Hjelp oss å tilgi hverandre slik du har tilgitt oss.
Amen.
