Til innbyggerne i Nordkapp Kommune

Kjære menighet, gode venner, bekjente og alle de jeg hilser på og de jeg suser forbi i fullfart fra ett sted til et annet!

Det er med stort vedmod jeg nå skriver dette til dere. I begynnelsen av året foretok jeg en dobbel jobbsøking; sokneprest i Nordkapp og kapellan i Sør-Varanger (Kirkenes).

Andre uke i mars var jeg i Tromsø på jobbintervju på kapellanstillingen og ble der spurt direkte om hvilken jobb jeg ønsket mest. Ærlig svarte jeg at jeg helst ville til Kirkenes.

Og nå er altså telefonen mottatt: onsdag 17. mars ble jeg ansatt av Nord-Hålogaland bispedømmeråd som kapellan i Kirkenes.

Jeg har bestemt meg for, hvis avtalen går i orden, å takke ja til jobben.

Jeg vet dette på noen kommer brått, og på andre ikke fullt så brått.

Kjære dere! Jeg rømmer ikke fra noe. Jeg flytter til noe.

Da jeg søkte Nordkapp som nyutdannet var det med bakgrunn i at det allerede var en prest på stedet. Etter kort tid som kapellan i Nordkapp endret disse forutsetningene seg og jeg ble aleneprest med den økte arbeidsmengden og det ekstra ansvaret det medførte. I løpet av mine snart to første år i arbeidslivet har jeg vært sykemeldt i tre måneder. Jeg har jobbet i fellesskap med de andre ansatte og med menighetsrådet for å holde hjulene gående i menigheten. Arbeidssituasjonen har vært langt fra ideell.

Nå er vi så heldige å ha fått en vikarprest som letter arbeidet for oss alle her på kontoret. Og kontorfellesskapet og arbeidsmiljøet er godt. Menighetsrådet er fantastisk å samarbeide med. De andre ansatte på kontoret er gode medarbeidere. Det er IKKE på grunn av arbeidssituasjonen nå at jeg søker meg bort.

Jeg har søkt meg bort fordi jeg har lyst til å jobbe med andre ting. Dette har vært en lang prosess for meg, og konklusjonen er min alene. I Kirkenes venter en jobb der jeg kan være kapellan og kan holde på med de tingene jeg brenner for i et mye større arbeidsfellesskap. Og jeg slipper å gjøre alt det administrative som en sokneprest gjør. Om noen år kanskje, men ikke nå som jeg er ung og har en brennende iver for å være en del av et større faglig fellesskap, kan det hende jeg kan falle til ro som sokneprest en eller annen plass. Og jeg utelukker ikke at jeg kanskje kommer tilbake. Man vet aldri. Herrens veier er uransakelige. Ikke kan man forutsi uransakelighet heller.

Nordkapp er et fantastisk sted å bo, både naturmessig og folkemessig. I løpet av mine snart to år her sammen med dere, har jeg møtt mennesker som har tatt imot meg med åpne armer, som har utfordret meg og som jeg har kunnet spille på lag med. Og mennesker jeg har blitt fryktelig glade i. Jeg har vært så heldig at jeg har fått delta på mange forskjellige arenaer, både i kirkesammenheng, sammen med menighetsrådet, sammen med HMF (æ elske dokker!), Honningsvåg Blandakor og Honningsvåg Damekor, filmfestival, festivaluke, konfirmanter, musikkshow, studioinnspilling, på friluftsgudstjenester og andre ting. UKM var en opplevelse. Og Moillrock vil alltid, alltid ligge som en nygrillet laksefilet rundt mitt bankende hjerte.

Så det er med vemod jeg skriver dette til dere. Men jeg vil at dere skal forstå at jeg forlater ikke fordi at jeg ikke trives i Nordkapp, men fordi jeg selv har behov for andre arbeidsoppgaver og en annen vinkling i min arbeidshverdag enn det jeg har her. Så er de som vil alltid velkommen på besøk til meg i Kirkenes!

Jeg ønsker dere alt godt og håper dere kommer på gudstjeneste når den tid kommer at jeg sier farvel.