Er det ikke deilig med påske? Det å kunne ta fri fra livets mas og kjas, pakke sekken og kofferten og komme seg på fjellet. Sette seg på scooteren og kjøre milevis med løyper. Henge etter scooteren på ski eller akebrett. Gå på ski. Isfiske. Deilig.
Det er det påska handler om. Det å kunne være sammen, være felles, være her og nå. Leve i øyeblikket. For man vet aldri når øyeblikket er borte og krisene ramler inn over oss.
Jesus, han visste at krisen kom til å ramme inn over ham. Han visste at han skulle bli tatt til fange og korsfestet. Og han var villig til det. Vi kaller det det ultimate offer. Jesus var villig til å dø for dem han elsket. Hvem er vi villig til å dø for? Hverandre? Familien? Det er et spørsmål som kanskje ikke er så relevant i hverdagen, men når krisene inntreffer, så kommer spørsmålet snikende.
Påskens fortelling er vanskelig å forstå. Til og med for en prest. Jesus lever, han dør, blir lagt i ei grav, og når Maria kommer, så er han ikke der. Han er stått opp igjen. En av barnehageungene kom til meg etter barnehagegudstjenesten og spurte meg om jeg visste når han sto opp? For han kunne jo ikke sove så lenge, det gikk jo ikke an! Sov han? Ja, på en måte. Jesus sovnet inn fra det livet han levde. Og han fikk nytt liv. ”Sto opp fra de døde tredje dag. For opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd” sier vi i trosbekjennelsen. Nytt liv.
Nytt liv. Påsken er for mange inntoget til våren som kommer. Her oppe hos oss kommer den senere enn sørpå. Men likevel er vi nesten i vårmodus. Og med våren kommer det nye livet som har ligget i dvale under sneen. Livet som har ligget godt bevart. Trærne skyter knopp. Gresset grønnes. Blomsterpia og Nordkapp blomster får inn vårblomster og vi sår blomkarse og nye frø til å ha i blomsterbed og -kasser. Vi roer oss etter vinterens stormer.
Jeg har ofte lurt på hvordan det ville vært å være Maria som kom til Jesu grav. Her har hun mistet den kjæreste hun hadde, forbildet, han som hun så slik opp til og holdt slik av. Hun er i sorg og fortvilelse, både over korsfestelsen og Jesu død. Og så kommer hun til graven og finner den tom. Tenk dere alle følelsene som settes i sving. Hvor er kroppen? Har noen tatt den? Hadde hun ikke vært igjennom nok?
Og så er det en mann der som i tillegg spør henne hvorfor hun gråter. Jeg tror jeg ville ha gått på veggen. Men Maria er dypt ulykkelig. Helt til hun forstår hvem det er. ”Maria” sier Jesus. Navnet hennes skaper gjenklang. Og nytt liv i henne. For da forstår hun at hun har vært vitne til det hun ikke kunnet tro var sant. Jesus, Guds sønn var der og han levde. Den nye våren kom henne i møte.
Det er vanskelig å forstå. Like vanskelig som det er å forstå hva som egentlig skjer i dåpen. I dag skal vi ta imot lille Sofie inn i vårt kristne felleskap. Ved tre små hender med vann og ordene i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn skal hun døpes. Hun blir Guds barn, Guds barn og en del av den kristne kirke. Og Gud får ekstra oppmerksomhet på henne. ”Hei” sier han til henne. ”Jeg ser deg. Jeg ser det menneske du kommer til å vokse opp til å bli. Og jeg er med deg. Jeg vil løfte deg opp. Støtte deg. Gi deg trygghet til å vokse. Og sammen med dine foreldre, dine faddere og alle rundt deg vil jeg hjelpe deg til å vokse opp til å bli et menneske som ser de som trenger din hjelp. Som er kjærlig og rettferdig. Jeg elsker deg for den du er, og dette er mitt løfte til deg. Jeg vil alltid være din Gud, og jeg er her alltid når du trenger meg.”
Det er det nye livet som legges som en kime i vannet og ordene. Den gode starten. Som når Sofie som seksåring går inn skoleporten for første gang og læreren sier hei. Første dagen på skolen er begynnelsen på en lang utdanning. Dåpen er første dagen i Guds levende kirke; vårt fellesskap.
Så hva er da bedre enn å feire påske og dåp samtidig? For begge handler de om fellesskapet, om kjærligheten og om det nye livet.
Og det handler om å være her og nå. Sammen med lek og latter. Og jeg gleder meg til å fortsette påsken her sammen med dere i Stranddalen.
Riktig god påske til dere alle!
